St.meld. nr. 9 (1999-2000)

Svalbard

Til innholdsfortegnelse

2 Mål og virkemidler i norsk svalbardpolitikk

2.1 Innledning

Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 gir Norge «den fulle og uinnskrenkede suverenitet» over Svalbard. Svalbardloven av 17. juli 1925 slår fast at «Svalbard er en del av kongeriket Norge». Utgangspunktet for norsk forvaltning av Svalbard er at Norge ikke bare har rett til å utøve myndighet innenfor de rammene traktaten setter, men også en plikt til å håndheve suvereniteten på en korrekt og troverdig måte. Dette er særlig viktig fordi Svalbardtraktaten gir borgere og selskaper fra de land som har tiltrådt traktaten lik rett til adgang og opphold og til å drive visse former for virksomhet. Det er opp til Norge alene som suverenitetsinnehaver å sørge for at dette innfris. Samtidig har Norge en selvsagt rett til å ivareta sine nasjonale interesser på Svalbard, så lenge disse ikke er i strid med traktatens bestemmelser eller gjeldende folkerett for øvrig.

Svalbardpolitikken er det viktigste verktøyet norske myndigheter benytter for å oppnå sine mål på Svalbard, men ikke det eneste. Nettopp fordi øygruppen er en integrert del av kongeriket, omfattes Svalbard også av en rekke andre, generelle politikkområder. Denne meldingen fokuserer imidlertid på de mål, prioriteringer og virkemidler som gjelder spesielt for Svalbard.

2.2 Mål for norsk svalbardpolitikk

2.2.1 Historisk perspektiv

Den lange linjen i norsk svalbardpolitikk har helt siden 1920 bestått i å holde Svalbard utenfor stormaktskonflikter og sikre et troverdig norsk styre på øygruppen. Dette er i første rekke oppnådd gjennom en konsekvent etterlevelse av traktatens bestemmelser og opprettholdelse av norsk virksomhet der kulldriften har vært avgjørende. I de senere årene har den private næringsvirksomheten og forskningen økt betydelig i omfang og utgjør en vesentlig del av den norske virksomheten.

Til tross for enkelte tilbakeslag og akutte kriser under og etter andre verdenskrig, har denne linjen båret frukter. I de snart 75 årene som har gått siden Norges overtakelse, har den norske suvereniteten blitt utfordret ved flere anledninger, men sjelden vært alvorlig truet. I dag møter Norge betydelig anerkjennelse og respekt i det internasjonale samfunnet for sin håndtering av traktatforpliktelsene. Den historiske erfaringen tilsier imidlertid at norske myndigheter ikke kan slakke på kravene til konsekvent og fast utøvelse av suvereniteten.

I lys av den ekspanderende petroleumsvirksomheten på 1960- og 1970-tallet, ble det satt i verk en rekke miljøverntiltak. Til tross for sterke motforestillinger, både fra oljeselskaper og enkelte traktatparter, ble det foretatt omfattende områdefredninger på øygruppen i 1973. Senere er dette fulgt opp med ytterligere reguleringstiltak og kontrollmekanismer, slik at miljøvern nå er blitt en hovedlinje i svalbardpolitikken. I det store og hele har Norge møtt økende internasjonal forståelse for sin vektlegging av miljøvern på Svalbard.

2.2.2 Overordnede mål for norsk svalbardpolitikk

Målene for norsk svalbardpolitikk har ligget fast i lang tid, og er blant annet uttrykt i St.meld. nr. 40 (1985–86) Svalbard og i senere stortingsdokumenter om Svalbard. St.meld. nr. 40 formulerer målsettningen på denne måten:

«Regjeringens overordnede mål for svalbardpolitikken er en konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten, korrekt overholdelse av Svalbard-traktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevet, bevaring av ro og stabilitet i området, bevaring av områdets særegne villmarksnatur og opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.»

Regjeringen la vekt på at disse målene må ses i sammenheng, at de ligger klart innenfor de generelle mål for norsk politikk, og at de er godt forankret i nasjonale interesser og holdninger.

Siden 1985 har det skjedd en rask utvikling både lokalt på Svalbard og i de ytre rammebetingelsene for norsk svalbardpolitikk. Hovedtrekkene i endringene er beskrevet i kapittel 3 Utviklingen på Svalbard etter 1985.

Etter regjeringens oppfatning er det likevel ikke grunn til å gjøre endringer i de overordnede prioriteringene i norsk svalbardpolitikk. Kontinuitet og konsekvens i svalbardpolitikken har vært en stabiliserende faktor og bidratt til å sikre en fredelig utvikling i området. Regjeringen konstaterer at det har vært bred politisk oppslutning om målene til nå, og legger vekt på at denne enigheten bevares.

Figur 2.1 Svalbards beliggenhet

Figur 2.1 Svalbards beliggenhet

Regjeringens målsetning har langsiktig karakter. Denne meldingen har et perspektiv for svalbardpolitikken godt inn i neste århundre. I denne perioden vil regjeringen særlig arbeide for å befeste norsk suverenitet over Svalbard ytterligere, og sikre livskraftig norsk bosetning av høy kvalitet på øygruppen. Regjeringen vil fremme internasjonalt samarbeid og motvirke spenning. All næringsvirksomhet, ressursutnytting og forsk­ning må skje innenfor de rammer som hensynet til bevaring av Svalbards naturmiljø og kulturminner setter.

Nedenfor er målene for svalbardpolitikken utdypet, med referanser til relevante kapitler i meldingen.

2.2.3 Norsk suverenitet

Den norske suvereniteten over Svalbard er anerkjent gjennom traktaten av 1920 og befestet gjennom snart 80 års praksis. Norsk svalbardpolitikk skal være robust nok til å tåle endringer i lokale og internasjonale rammebetingelser på lang sikt. Regjeringen vil arbeide for en ytterligere modernisering og effektivisering av lov- og forskriftsverket, og en fortsatt handlekraftig norsk administrasjon på øygruppen. Aktuelle tiltak er beskrevet i kapitlene 4 Juridiske rammer og 5 Administrasjon av Svalbard.

Utover spørsmål knyttet til Svalbardtraktaten, ser regjeringen også andre viktige utfordringer som kan få betydning for norsk svalbardpolitikk. Disse utfordringene knytter seg spesielt til ressursforvaltningen og miljøsituasjonen i våre nordområder.

2.2.4 Livskraftige lokalsamfunn

Et stabilt norsk nærvær på Svalbard er en forutsetning for en troverdig og effektiv suverenitets­ut­øv­else. Livskraftige lokalsamfunn er trolig det viktigste elementet i det norske nærværet. I dag er det bare Longyearbyen som kan kalles et lokalsamfunn i vanlig forstand. Ny-Ålesund og Sveagruva må betraktes som henholdsvis forskningsstasjon og industrianlegg, mens de øvrige bosetningene er utestasjoner.

Historisk sett har innbyggertallet i Longyearbyen variert sterkt, inntil 1970-årene i takt med gruvevirksomheten. I løpet av de siste årene har folketallet økt merkbart, men nå som følge av utvidet og mer variert virksomhet og videreutvikling av familiesamfunnet. Den kvantitative veksten har skjedd i takt med en markant kvalitetsheving av infrastruktur- og tjenestetilbud.

Et mangfoldig næringsliv er en forutsetning for å sikre samfunnet i Longyearbyen. Lønnsom og variert virksomhet vil legge det beste grunnlaget for stabilitet i samfunnet. Se nærmere kapittel 7 Næringsvirksomhet.

Regjeringen vil ikke stimulere til økning av innbyggertallet i Longyearbyen ut over dagens nivå. Den siste rapporten vedrørende næringsutvikling på Svalbard, fra Svalbard Næringsutvikling august 1999, kan tyde på at veksten nå har flatet ut. Regjeringen vil tilpasse virkemidlene i norsk svalbardpolitikk slik at folketallet holder seg på et akseptabelt nivå. Samtidig vil regjeringen legge vekt på samfunnets kvalitative utvikling, legge til rette for næringsvirksomhet og bidra til at Longyearbyen får et tjenestetilbud som er tilpasset samfunnets størrelse og struktur. Kullgruvedriften har i mange år vært et sentralt element i Longyearbyens næringsliv. Driften i Gruve 7 vil om kort tid bli vesentlig redusert eller lagt ned. Regjeringen har som mål at bosetningene skal være miljøforsvarlige, og at lokalsamfunnene skal utvikle seg i bærekraftig retning. Dette innebærer blant annet et større ansvar for miljøvennlig ressursbruk og strengere krav til kostnadseffektivitet i statlige virksomheter. Det betyr også at samfunnet må ha både en størrelse og en sosial struktur som gjør det attraktivt og godt å bo i Longyearbyen, for alle grupper. Regjeringen vil likevel ikke legge til rette for å utvikle Longyearbyen til et livsløpssamfunn.

De siste årenes endringer i Longyearbyens økonomiske og sosiale struktur, kombinert med nye politiske rammebetingelser, har aktualisert spørsmålet om lokaldemokrati. Regjeringen går inn for at det innføres lokaldemokrati i Longyearbyen. Svalbardrådet, som vil skifte navn til Longyearbyen lokalstyre, vil så snart det er praktisk mulig, overta ansvaret for statsaksjeselskapet Svalbard Samfunnsdrift AS og de tjenester det yter. I tillegg vil det vurderes om andre oppgaver og ansvarsområder kan overføres til lokalstyret, dels oppgaver som i dag er direkte statlig styrt, og dels oppgaver som ivaretas av Sysselmannen på Svalbard. Lokalsamfunnets utvikling er drøftet i kapittel 14 Utvikling av lokalsamfunnet i Longyearbyen.

2.2.5 Regionalt og internasjonalt samarbeid

Den positive utviklingen i forholdet mellom de tidligere stormaktsblokkene som har funnet sted i 1990-årene, har redusert spenningen i nordområdene. Ikke minst Svalbard har nytt godt av denne avspenningen. Regjeringen vil arbeide for å konsolidere denne situasjonen, og vil legge spesiell vekt på å videreutvikle kontakten og samarbeidet med de utenlandske bosetningene og aktørene på Svalbard.

På Svalbard har det internasjonale nærværet økt de senere årene, både i forbindelse med reiseliv og i tilknytning til forskning og utdanning. Svalbard gir unike muligheter for internasjonalt vitenskapelig samarbeid. Regjeringen vil stimulere en slik utvikling, også med tanke på de synergieffekter et slikt internasjonalt samarbeid gir.

For at Norge skal kunne fylle sin vertskapsrolle på en troverdig og effektiv måte, er det nødvendig at norsk forskning på Svalbard er av et omfang og en faglig kvalitet som gjør Norge til en betydelig bidragsyter internasjonalt. Regjeringen vil derfor arbeide for å legge forholdene ytterligere til rette for norsk forskning på Svalbard. Disse forholdene er behandlet i kapittel 8 Forskning og høyere utdanning.

I hele det sirkumpolare Arktis er det et økende regionalt og nasjonalt samarbeid. Etableringen av Barentssamarbeidet og Arktisk Råd er uttrykk for denne utviklingen. Et viktig mål er å øke bevisstheten om Arktis i globalt, regionalt og nasjonalt perspektiv. Regjeringen går inn for at Norge fortsatt skal spille en aktiv rolle i samarbeidsprosessene i nordområdene.

2.2.6 Miljøvern

Miljøvern har fått stadig større betydning i norsk svalbardpolitikk gjennom de siste 25 årene. I de senere årene har det skjedd en økning i omfang og utbredelse av ferdsel på øygruppen. Samtidig har forskning frembragt bedre dokumentasjon av aktuelle og mulige miljøtrusler, i form av lokal og langtransportert forurensning og slitasje på natur og kulturminner.

Miljøvern på Svalbard har både en nasjonal og en internasjonal/global dimensjon. Størsteparten av Norges totale vernede områder befinner seg på øygruppen, og regjeringen mener at Svalbards verneområder må ha en minst like god beskyttelse som fastlandets. Norge har dessuten internasjonale forpliktelser knyttet til miljøvern som også har betydning på Svalbard – så vel moralske og politiske som juridiske. Det moralske ansvaret ligger i at Norge som nasjon forvalter noen av Europas siste villmarker. Erklæringer og anbefalinger om natur- og kulturmiljøet i forbindelse med miljøsamarbeidet i Arktis innebærer politiske forpliktelser for norske myndigheter. De juridiske forpliktelsene er knyttet til de miljøkonvensjoner Norge har sluttet seg til og som også gjelder for Svalbard.

St.meld. nr. 22 (1994–95) og Innst. S. nr. 11 (1995–96) fremmet to sentrale mål for miljøpolitikken på Svalbard. For det første skal Svalbard fremstå som en av verdens best forvaltede villmarker. For det andre skal miljøhensyn veie tyngst ved konflikt med andre interesser. Regjeringen vil holde fast ved disse målene, og fremmer i denne meldingen forslag om nye vernetiltak på Svalbard. Det arbeides også med en egen miljøvernlov for Svalbard, som kan erstatte store deler av gjeldende forskriftsverk og gi et mer effektivt hjemmelsgrunnlag for miljøforvaltningen. Disse spørsmålene er behandlet i kapittel 6 Miljøvern. Relevante forhold er også omtalt i kapitlene 7 Næringsvirksomhet og 8 Forsk­ning og høyere utdanning.

2.3 Virkemidler i svalbardpolitikken

2.3.1 Innledning

Historisk sett har sentrale myndigheter hatt en overordnet og direkte kontroll med det meste av norsk virksomhet på øygruppen etter 1920. I takt med utbyggingen av den lokale administrasjonen fra 1970-tallet, og med et påfølgende klarere skille mellom offentlig og privat virksomhet, er ansvar og myndighet på de forskjellige sektorene blitt desentralisert i stor grad. Som følge av næringsutviklingen på 1990-tallet, er det for eksempel kommet inn en rekke private aktører, som det verken er ønskelig eller hensiktsmessig å styre direkte gjennom statlig eierskap.

Staten foretar årlig økonomiske overføringer til Svalbard. Dette, sammen med Svalbards folkerettslige status og de sterke nasjonale interessene som er knyttet til øygruppen, gjør at norske myndigheter fortsatt bør ha et sterkt engasjement og tilsvarende styringsmuligheter.

Myndighetenes viktigste virkemidler i svalbardpolitikken er lover og forskrifter, lokal og sentral administrasjon, finansieringsmekanismer og økonomiske støtteordninger for offentlig og privat virksomhet og utøvelse av statens interesser som grunneier og eier av selskaper på Svalbard. I tillegg har myndighetene direkte og indirekte styringsmuligheter overfor annen virksomhet.

2.3.2 Lover og forskrifter

Norsk privatrett, strafferett og prosessrett gjelder uavkortet på Svalbard. Andre lover gjelder bare når dette er spesielt angitt, eventuelt med nødvendige tilpasninger. Lov om Svalbard av 17. juli 1925 gir Kongen adgang til å fastsette forskrifter på en rekke forvaltningsområder. Tradisjonelt har anledningen til å gi spesielle forskrifter vært foretrukket, fremfor å gjøre nye lover gjeldende på Svalbard. I løpet av 1980- og 1990-årene har det imidlertid blitt vanligere å gjøre norske lover helt eller delvis gjeldende også på Svalbard, eventuelt med særskilte tilpasninger på grunn av stedlige forhold.

Norsk suverenitetsutøvelse er tjent med et mest mulig komplett og effektivt lovverk på Svalbard. Samtidig er det klart at ikke alle regler som gjelder på fastlandet kan gis anvendelse på øygruppen – enten av praktiske eller folkerettslige årsaker. Utfordringen for norske myndigheter består i å utvikle et moderne lov- og forskriftsverk som er godt tilpasset de lokale forholdene, som lar seg effektivt håndheve med de ressursene som står til rådighet, men som samtidig skiller seg minst mulig fra reglene på fastlandet. Av hensyn til Norges troverdighet som suverenitetsinnehaver, må håndhevingsaspektet tillegges særlig vekt.

Lovgivningen er et sentralt virkemiddel for å nå målene om å ytterligere befeste norsk suverenitet på Svalbard og å fremme miljøvernet. Kompetansen til å gi regler på forskjellige sektorer er blitt desentralisert i løpet av de senere årene. Kvalitetssikring av lov- og forskriftsprosesser vil derfor bli stadig viktigere etter hvert som ansvar og myndighet delegeres.

Juridiske spørsmål er behandlet i kapittel 4 Juridiske rammer.

2.3.3 Administrasjon

Det sentrale og lokale forvaltningsapparatet spiller en viktig rolle i gjennomføringen av norsk svalbardpolitikk. Siden 1975 er den lokale administrasjonen vesentlig styrket, både i omfang og i kvalitet. Evnen og mulighetene til å iverksette norske forvaltningstiltak er blitt tilsvarende bedre. I løpet av 1990-tallet er forvaltningsapparatet for Svalbard blitt mer spesialisert, både lokalt og sentralt. Denne utviklingen har tatt form av en modernisering og tilpasning til den forvaltningsstrukturen som eksisterer på fastlandet. Gjennom disse endringene blir Svalbard i mindre grad gjenstand for forvaltningsmessig særbehandling der det ellers ikke er grunnlag for det.

Sysselmannen er regjeringens stedlige representant på øygruppen, og et viktig redskap i gjennomføringen av norsk svalbardpolitikk, ikke minst i forhold til utenlandske bosetninger og aktører. Sysselmannsbestillingens oppgaver har endret seg i takt med den alminnelige utviklingen, og denne tilpasningen vil fortsette. Sysselmannen blir tillagt stadig nye oppgaver, særlig knyttet til miljø, turisme og redningsoperasjoner utenfor bosetningene. Økt ferdsel, økt press på miljøet og økt mulighet for ulykker, gjør at det blir stadig viktigere med et effektivt lokalt statlig forvaltningsapparat. Selv om sysselmannens funksjoner lokalt i Longyearbyen vil endre seg, ikke minst i lys av demokratiseringsprosessen, vil bestillingen fremdeles spille en viktig rolle i forvaltningen av statens interesser, så vel i Longyearbyen som for øvrig på Svalbard.

Også Svalbard er omfattet av den alminnelige utviklingen av tidligere offentlige etater, via statlige forvaltningsbedrifter til særlovselskap/aksjeselskap. Parallelt med dette har de statseide selskapene i stigende grad skilt ut, og helt eller delvis privatisert, deler av sin virksomhet. Et resultat av denne utviklingen er at den totale administrasjonen av Svalbard er blitt mer sammensatt og mindre preget av enhetlig, sentral styring. Det vil være en utfordring fremover å sørge for nødvendig koordinering av den samlede offentlige administrasjonen, ikke minst for å ivareta nasjonale styringsbehov og hindre kompetansekonflikter.

En god administrasjon er helt avhengig av at både det sentrale og lokale forvaltningsapparatet har tilstrekkelig innsikt i forholdene på Svalbard. Etter hvert som virksomheten blir mer spesialisert og variert, vil samarbeid og kunnskapsutveksling på tvers av etatsgrensene bli stadig viktigere. Forvaltningen vil i økende grad bli avhengig av forsk­ningsbasert kunnskap i sitt arbeid.

Administrasjonen av Svalbard er omtalt i kapitlene 4 Juridiske rammer, 5 Administrasjon av Svalbard og 14 Utvikling av lokalsamfunnet i Longyearbyen.

2.3.4 Offentlige finanser

Staten overfører årlig midler til Svalbard i form av tilskudd til svalbardbudsjettet, støtte til statsbedriftene, investeringer i og drift av infrastruktur, støtte til forskning mv. I løpet av de senere årene er det stilt strengere krav til kostnadseffektiv drift i statlig virksomhet, og dette har gitt gode resultater. På den annen side har de statlige investeringene og andre støtteformer økt i omfang, slik at statens samlede utgifter har vokst gjennom perioden.

Overføringene til Svalbard bør ikke øke ut over dagens nivå, og det er et mål for regjeringen at de reduseres på sikt. I overskuelig fremtid vil det likevel være behov for tilskudd, både til investeringer og drift. Den lokale administrasjonen må ha tilstrekkelige ressurser til å ivareta stadig mer krevende forvaltningsoppgaver. Samtidig ønsker regjeringen å videreføre kravene om å følge alminnelige bedriftsøkonomiske prinsipper i næringsvirksomheten, og å sørge for en kostnadseffektiv offentlig administrasjon. Utviklingen i retning av reell kostnadsdekning i forbindelse med nyetablering må fortsette. Norsk distriktspolitikk, med det virkemiddelapparatet som benyttes på fastlandet, gjelder ikke på Svalbard. Dette er imidlertid ikke til hinder for at Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, på grunnlag av selvstendige vurderinger, kan gi lån og støtte til virksomhet på Svalbard.

Gunstige økonomiske vilkår for privatpersoner og bedrifter har vært og er en viktig motivasjonsfaktor for å skape og opprettholde virksomhet på Svalbard. Skattenivået har derfor tradisjonelt vært lavt. Svalbardtraktaten setter også begrensninger for Norges mulighet til å kreve inn skatter og avgifter på øygruppen.

En oversikt over overføringene er gitt i kap. 3.6 Statlige overføringer til Svalbard i perioden 1987–1998.

2.3.5 Statens eierinteresser

Staten eier ca. 95   % av all grunn på Svalbard. Som største grunneier har staten gode muligheter til å regulere virksomhet på øygruppen, innenfor de rammene Svalbardtraktaten og Bergverksordningen setter. En aktiv utøvelse av grunneierrettig­hetene er en forutsetning for å kunne styre utviklingen på Svalbard i en retning som er forenlig med myndighetenes overordnede mål. Grunneier er arealplanansvarlig, og arealplanlegging er blant de viktigste virkemidlene i bosetningene.

Som aksjeeier kontrollerer staten Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (Store Norske), Kings Bay AS, Bjørnøen AS og Svalbard Samfunnsdrift AS med datterselskaper. Selskapenes styrer og administrasjon leder virksomheten og har bl.a. ansvaret for at selskapene drives mest mulig kostnadseffektivt innenfor de rammer som er satt. Staten utøver sitt eierskap gjennom generalforsamlingen, og ved at Nærings- og handelsdepartementet ved tildeling av tilskudd stiller vilkår til virksomhetens planer og budsjetter.

Selskapene og statens eierinteresser i disse er behandlet i kapittel 7 Næringsvirksomhet.

2.3.6 Styring av annen virksomhet

Norske myndigheter har styringsmuligheter gjennom støtte til offentlig og privat virksomhet på Svalbard, og ved eventuelt å stille vilkår for slik støtte. I de senere årene har staten blant annet bidratt med betydelige midler til forskning og høyere utdanning, ikke minst knyttet til vitenskapelig infrastruktur. Budsjettstyring av offentlige institusjoner som Norsk Polarinstitutt og Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS), bidrar til å sette rammevilkår for forskningen på Svalbard. Indirekte kan politiske myndigheter stimulere ønsket aktivitet gjennom de bevilgningene som gis til Norges forskningsråd og vitenskapelige institusjoner.

Styring av utviklingen innenfor forskning og høyere utdanning på Svalbard må innrettes slik at den ikke går på bekostning av forskningens egne krav til kvalitet. Å finne en hensiktsmessig balanse mellom behovet for kontroll og hensynet til forsk­ningens frihet, fordrer stor innsikt og kompetanse. St.meld. nr. 42 (1992–93) Norsk polarforskning legger derfor opp til at Norges forskningsråd skal ha et nasjonalt forskningsstrategisk ansvar på Svalbard. Kapittel 8 omtaler forskning og høyere utdanning spesielt.

Gjennom bidrag til næringsutvikling, krav om tillatelser og fastsetting av vilkår, har norske myndigheter betydelige styringsmuligheter. Begrensningene består først og fremst i traktatens diskrimineringsforbud mot borgere og virksomheter fra andre traktatparter, samt skatte- og avgiftsbegrensningene som nevnt ovenfor i kap. 2.3.4 Offentlige finanser.

2.4 Norsk svalbardpolitikk ved inngangen til et nytt århundre

De omfattende endringene som har funnet sted på Svalbard siden fremleggelsen av forrige generelle stortingsmelding, demonstrerer til fulle betydningen av å ha en overordnet svalbardpolitikk med tilstrekkelig fleksibilitet og robusthet. Ved inngangen til et nytt århundre kan det slås fast at norsk suverenitet på øygruppen aldri har stått sterkere. Grunnlaget for stabil norsk virksomhet og bosetning er bedre enn noen gang. Kvaliteten på infrastruktur og tjenestetilbud i de norske bosetningene har nådd et meget høyt nivå. Forholdet til de utenlandske aktørene på Svalbard er preget av åpenhet og godt samarbeid, og det utenrikspolitiske klimaet har vært gunstig gjennom hele 1990-tallet. Sett i dette perspektivet må utvilsomt dagens situasjon karakteriseres som god.

Det er naturligvis i Norges interesse å konsolidere denne situasjonen i årene fremover. Dette fordrer imidlertid en aktiv norsk svalbardpolitikk, som er tilpasningsdyktig i forhold til nye utfordringer og endringer i rammebetingelsene, men som samtidig er kjennetegnet av fasthet og langsiktig tenkning. Tradisjonelt har hovedmål og virkemidler i norsk svalbardpolitikk samlet bred oppslutning i Stortinget. Denne nasjonale, tverrpolitiske enigheten har vært en klar styrke for Norge. Den har ikke minst bidratt til å skape forutsigbarhet og forebygge konflikter, i forhold til både norske og utenlandske aktører på Svalbard. Regjeringen legger stor vekt på å bevare enigheten om hovedlinjene i norsk svalbardpolitikk.

Selv om hovedtendensen i utviklingen på Svalbard de siste ti–femten årene har vært positiv, er det flere forhold som krever myndighetenes oppmerksomhet på terskelen til det nye århundret. Regjeringen vil peke på tre hovedutfordringer som den norske svalbardpolitikken står overfor.

Den første utfordringen knytter seg til den geopolitiske situasjonen. Også i neste århundre vil det være av avgjørende betydning å bevare ro og stabilitet på Svalbard og i nordområdene generelt. Styrking av politisk og økonomisk samarbeid blant stater og befolkning i nordområdene vil være et positivt bidrag i så henseende.

Den andre hovedutfordringen er å styrke vernet av Svalbards unike naturmiljø og kulturminner. Øygruppen opplever et økende press på miljøet fra lokal ressursutnytting, reiselivsvirksomhet og forsk­ning. Ikke minst ligger det en utfordring i å sikre at endringer i kullvirksomheten ikke kommer i konflikt med viktige naturvernhensyn. I de senere årene har vi også fått større kunnskap om den belastningen Svalbard utsettes for i form av langtransportert forurensning og tidligere miljøsynder. I tillegg vil en økende utnytting av geologiske og biologiske ressurser i Barentshavet ha direkte konsekvenser for Svalbards miljø. Det er mange positive sider ved den økte aktiviteten på Svalbard de senere årene, både for norsk nærvær og suverenitet. Utfordringen består i å sikre at denne utviklingen holdes innenfor de rammer Norges høye miljømål for Svalbard setter.

Den tredje utfordringen er å sikre en fornuftig og god samfunnsutvikling på Svalbard, først og fremst i Longyearbyen. I løpet av få år er gruvedriften i Longyearbyen betydelig redusert eller avsluttet. Når resultatene av undersøkelsesstollen i Svea Nord foreligger, vil regjeringen vurdere om det skal settes i gang ordinær drift i Svea Nord. Uansett vil endringene i kullvirksomheten få konsekvenser for lokalsamfunnet i Longyearbyen, både på kort og lang sikt. Den sosiale og næringsmessige strukturen vil bli påvirket i et samfunn som allerede har opplevd en kraftig omstilling på 1990-tallet. Å skape trygghet og stabilitet i lokalsamfunnet blir derfor en stor utfordring i årene som kommer. I dette arbeidet vil lokalbefolkningen selv spille en stadig viktigere rolle, som aktive deltakere i et styrket lokaldemokrati.

Målene for norsk svalbardpolitikk (jf. 2.2 ovenfor), og de virkemidlene som står til disposisjon (jf. 2.3), er etter regjeringens mening tilpasset disse utfordringene. Norske myndigheter må imidlertid være årvåkne overfor endringer i rammebetingelsene som krever nye tilnærminger. Utviklingen siden forrige stortingsmelding har vært preget av rask vekst i de norske bosetningene, omfattende privatisering og differensiering i det lokale næringslivet, og økende internasjonalt nærvær på øygruppen. Langt flere aktører og interesser gjør seg gjeldende på Svalbard nå enn for bare ti år siden. Dette stiller store krav til koordinering og planlegging i årene som kommer, ikke minst av statens egen virksomhet på øygruppen.

Svalbard er viktig for Norge. Øygruppens beliggenhet er av strategisk betydning for forvaltningen av landets ressurser. Forskningsvirksomheten på Svalbard bringer fram viktige data, og gir samtidig norske vitenskapelige miljøer tilgang til internasjonale nettverk. Øygruppens unike miljøkvaliteter er en nasjonal ressurs, men innebærer også et internasjonalt ansvar til å verne om natur- og kulturarven. Ikke minst er det en norsk befolkning på Svalbard som har krav på myndighetenes oppmerksomhet, på linje med alle andre innbyggere i Norge. Våre samlede nasjonale interesser på Svalbard ivaretas best gjennom å videreføre en aktiv og dynamisk politikk forankret i langsiktige, overordnede mål.

Til dokumentets forside