St.meld. nr. 9 (1999-2000)

Svalbard

Til innholdsfortegnelse

5 Administrasjon av Svalbard

5.1 Innledning

Da Norge i 1925 fikk suvereniteten over Svalbard, valgte myndighetene en administrasjonsordning for øygruppen som skilte seg markert fra systemet på fastlandet. Det ble vedtatt at Svalbard verken skulle være et eget fylke, eller en kommune under et fylke på fastlandet. Stortinget besluttet i stedet å etablere en ny forvaltningsinstitusjon, sysselmannen, som skulle være regjeringens representant på øygruppen, og som kombinerte flere offentlige funksjoner. I lys av de spesielle forholdene som gjorde seg gjeldende på Svalbard, var dette en praktisk og effektiv løsning. Fordi den helårige virksomheten på Svalbard i hovedsak var knyttet til gruvedrift, var det i begynnelsen naturlig at det daværende Handelsdepartementet, senere Industridepartementet, ivaretok det administrative ansvaret på sentralt hold.

Administrasjonen av Svalbard har gjennomgått større og mindre endringer i etterkrigstiden. Ikke minst har det skjedd en styrking av den lokale forvaltningen fra midten av 1970-tallet, og i løpet av 1990-årene har det skjedd en tilnærming til forvaltningsstrukturen på fastlandet. Likevel har hovedtrekkene i administrasjonsordningen bestått. Den raske samfunnsmessige og politiske utviklingen de senere årene gir grunn til å drøfte om det er behov for å endre det administrative systemet.

5.2 Sentralforvaltningens arbeid med svalbardsaker

5.2.1 Historisk utvikling

Inntil 1936 hadde de enkelte fagdepartementene avgjørelsesmyndighet innenfor sine felt på Svalbard. I praksis hadde imidlertid Handelsdepartementet et hovedansvar på grunn av den dominer­ende kulldriften. I 1936 tok regjeringen konsekvensen av dette, og la den sentrale administrasjonen av Svalbard under dette departementet.

Den nye utenrikspolitiske situasjonen og en rekke kontroversielle saker etter andre verdenskrig gjorde ordningen mindre egnet. Som et første skritt ble ansvaret for sysselmannen overført til Justisdepartementet i 1953. Tidlig på 1960-tallet ble administrasjonsordningen utredet flere ganger, og fra 1965 ble prinsippet om fagdepartementenes sektormyndighet på Svalbard gjeninnført. Samtidig fikk Justisdepartementet et overordnet koordineringsansvar i sentralforvaltningen, blant annet ansvar for svalbardbudsjettet. For å ivareta koordineringen ble det opprettet et interdepartementalt svalbardutvalg, med justisministeren som formann. I 1971 ble utvalgets arbeidsfelt utvidet til også å omfatte Antarktis, og navnet ble endret til Det interdepartementale polarutvalg.

Også senere har sentralforvaltningens administrative håndtering av Svalbard vært drøftet. På bakgrunn av behandlingen av St.meld. nr. 39 (1975–76) Vedrørende Svalbard, ble det opprettet et utvalg, som i desember 1976 la fram NOU 1977:5 Behandlingen av svalbardsaker og andre polar­saker i sentraladministrasjonen. Hovedkonklu­sjonene i denne var at den etablerte administrasjonsordningen burde opprettholdes og at det ikke var ønskelig å opprette et eget «polardirektorat». Derimot anbefalte utvalget å opprette en egen avdeling for polarsaker i Justisdepartementet. I tråd med anbefalingen ble Polaravdelingen etablert høsten 1978. I St.meld. nr. 40 (1985–86) Svalbard ble det lagt til grunn at den etablerte hovedstrukturen i statsforvaltningen skulle videreføres.

Utviklingen på Svalbard fra slutten av 1980-årene har skapt et langt mer differensiert samfunn, og dermed større administrative utfordringer for den sentrale forvaltningen. Flere departementer har fått et sterkere og mer direkte engasjement på Svalbard gjennom ny eller utvidet aktivitet – for eksempel knyttet til næringsvirksomhet, forskning eller kultur. På andre felt har sentraladministrasjonen redusert sin innflytelse. Ansvar og oppgaver er delegert til direktoratsleddet, for eksempel på miljøvernsiden. Videre er statlige etater blitt omorganisert, slik som post- og teletjenestene. Et generelt økende aktivitetsnivå på Svalbard fører til at enkelte former for virksomhet, som er forankret i forskjellige fagdepartementer, kan komme i konflikt med hverandre. Slik det er pekt på andre steder i denne meldingen, kan det oppstå interessemotsetninger i grensesnittet mellom næringsvirksomhet, forskning og miljøvern. Disse endringene, og den høye utviklingstakten i seg selv, har gjort det betydelig vanskeligere å opprettholde en effektiv sentral koordinering av statens virksomhet på Svalbard. Økt lokaldemokratisk innflytelse i Longyearbyen vil også forutsette endringer i forholdet mellom lokal og sentral forvaltning i denne bosetningen, se nærmere kapittel 14 Utvikling av lokalsamfunnet i Longyearbyen.

5.2.2 Det interdepartementale polarutvalg

Det interdepartementale svalbardutvalg ble opprettet ved kgl.res. av 6. januar 1965. Utvalget skulle være et koordinerende og konsultativt organ for sentraladministrasjonen i behandlingen av svalbardsaker. Arbeidsoppgavene ble angitt i rundskriv fra statsministeren 11. januar samme år. Som nevnt ble utvalgets virkeområde utvidet til også å gjelde de øvrige polarområdene i 1971, og navnet ble endret til Det interdepartementale polarutvalg, jf. kgl.res. 6. august 1971. Utvalgets arbeidsoppgaver ble imidlertid ikke vesentlig endret.

Ifølge rundskriv om koordinering av polarsaker fra 1979, skal Polarutvalget bestå av en representant fra henholdsvis Finansdepartementet, Justisdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Samferdselsdepartementet, Utenriksdepartementet og Norsk Polarinstitutt. Justisministeren er formelt leder, men har siden 1980-tallet vanligvis vært representert ved lederen av Polaravdelingen, som også er sekretariat. Sammensetningen av utvalget har endret seg i takt med reorganiseringer av departementsstrukturen etter 1979 og endrede forhold på Svalbard. Dette er ikke blitt formalisert. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har møtt fast de senere år. Det har også vært vanlig å invitere representanter for institusjoner og andre departementer med særlige interesser når aktuelle saker behandles. For eksempel har Norges forskningsråd vært representert på flere møter.

Polarutvalget representerer en verdifull kontinuitet og kompetanse i sentralforvaltningens arbeid med svalbardsaker. Ikke minst er utvalgets kunnskaper og råd viktige bidrag i Justisdepartementets samordningsarbeid. Særlig gjelder dette innenfor lovgivningsmessige spørsmål vedrørende Svalbard, hvor utvalget fungerer etter sin hensikt. Samtidig er det åpenbart at utvalget ikke har fått den koordinerende funksjonen det opprinnelig var tiltenkt, særlig når det gjelder planlagte disponeringer av budsjettmidler på Svalbard.

Etter regjeringens oppfatning er det ikke behov for eller ønskelig å endre prinsippet om fagdepartementenes sektoransvar på Svalbard. Dette prinsippet gjør det imidlertid nødvendig å styrke den sentrale koordineringen av statens virksomhet på Svalbard, både for å ivareta overordnede norske interesser på øygruppen og for å sikre en rasjonell bruk av statlige midler. For å oppnå dette, vil regjeringen gjennomgå Polarutvalgets koordinerende rolle, særlig med tanke på utvalgets oppgaver og sammensetning.

5.3 Svalbardbudsjettet

Svalbardtraktatens artikkel 8, annet ledd bestemmer:

«De skatter, gebyrer og avgifter som oppkreves skal utelukkende komme de nevnte områder til gode og kan bare pålegges i den utstrekning som deres øiemed tilsier.»

Behovet for å synliggjøre inntekter og utgifter på Svalbard er bakgrunnen for at det hvert år fremmes et eget svalbardbudsjett. Utgiftssiden består av statens spesifikke administrasjonskostnader på øygruppen. Inntektssiden består av skatter og avgifter innkrevd på øygruppen. Se tabeller i kap. 3.6 Statlige overføringer til Svalbard i perioden 1987–1998 og nærmere omtale i kap. 4.1.3 Skatter, gebyr og avgifter.

I tillegg til selve svalbardbudsjettet, inneholder det årlige budsjettforslaget også en samlet oversikt over andre statlige overføringer til Svalbard. Dette dreier seg i dag hovedsakelig om støtte til norsk næringsvirksomhet, forskning, undervisning og drift av lokalsamfunnet Longyearbyen. Svalbardbudsjettet gir Stortinget en fremstilling av utviklingen på Svalbard og de satsninger som skjer på øygruppen.

Regjeringen vil videreføre ordningen med et eget svalbardbudsjett der bevilgninger til de sentrale statlige administrasjonsoppgavene videreføres, samtidig som et utfyllende vedlegg gir en oversikt over de totale statlige overføringer til øygruppen.

5.4 Sysselmannen på Svalbard

5.4.1 Innledning

I svalbardloven § 5 heter det:

«På Svalbard skal det være en sysselmann, som oppnevnes av Kongen. Sysselmannen har samme myndighet som en fylkesmann. Han er også politimester (politichef), notarius publicus og hjelpedommer ved underretten, så lenge det ikke er særskilte tjenestemenn i disse stillinger.»

Boks 5.2 Sysselmann

Betegnelsen sysselmann betyr høyeste offentlige tjenestemann og etaten benevnes «bestilling» som er en eldre norsk betegnelse for offentlig tjenestemannsstilling. Det følger av forarbeidene til svalbardloven (Innst. O. VIII (1925)) at Stortingets justiskomite under behandlingen av § 5 om sysselmannen forutsatte at administrasjonsordningen og sysselmannens gjøremål skulle kunne endres når man hadde vunnet erfaring med ordningen. Som en konsekvens av dette ble sysselmannen ikke utnevnt som embetsmann, fordi embetsmenn er uavsettelige etter Grunnloven.

Stortinget vedtok i 1925 denne særegne forvaltningsordningen først og fremst av praktiske og økonomiske hensyn. Befolkningen på øygruppen var liten og nokså ensidig knyttet til kullgruvedrift på en håndfull lokaliteter. Svalbard var isolert fra fastlandet i store deler av året, og gruveselskapene hadde nærmest et totalansvar for samfunnsdriften. Det var en meget begrenset kontakt mellom de forskjellige bosetningene gjennom hele mellomkrigstiden, og Svalbard hadde i denne perioden liten eller ingen strategisk betydning i internasjonal politikk. På denne bakgrunn var det verken behov for eller politisk ønske om å etablere en omfattende og sterk lokal forvaltningsmyndighet.

Andre verdenskrig, og ikke minst den kalde krigen som fulgte, ga Svalbard en helt annen rolle i stormaktspolitikken. Lokalt på øygruppen var det imidlertid utviklingen i 1960-årene, særlig knyttet til petroleumsvirksomheten, som for alvor skapte et behov for å styrke den statlige tilstedeværelsen på Svalbard. Den omfattende moderniseringen av Longyearbyen som tok til i 1970-årene, innebar også en vesentlig opprustning av sysselmannsbestillingen, som for første gang fikk ressurser til å kunne håndheve norsk suverenitet på øygruppen. Sysselmannen var sentral i en prosess, der hensikten var å etablere en effektiv norsk suverenitetshevdelse, ikke minst overfor utenlandske aktører på Svalbard. I dette lå også et ansvar for å koordinere annen statlig virksomhet, som utover på 1970- og 1980-tallet ekspanderte og overtok en rekke oppgaver fra kullselskapet.

Fra midten av 1980-årene har sysselmannsbestillingen utviklet seg i takt med at nye og større oppgaver er kommet til. Arbeidsfeltet er blitt betydelig utvidet og bestillingen er styrket ressursmessig. Kontakten med og nærværet i de utenlandske bosetningene har økt merkbart. Økt ferdsel og aktivitet på hele øygruppen i forbindelse med reiseliv, forskning og næringsvirksomhet har medført nye og mer omfattende kontroll- og forvaltningsoppgaver, særlig på miljøsiden og i forhold til turisme og informasjon. Behovet for og kravene til redningsberedskapen på Svalbard har også økt. Alt dette betyr at bestillingen har måttet bygge opp en bred, tverrfaglig kompetanse. Dette gjenspeiles i dagens organisering av virksomheten og de ressurser som stilles til rådighet.

Svalbardloven §  5 gir sysselmannen et vidt ansvarsområde. Som fylkesmann har sysselmannen ansvaret for den lokale miljøvernforvaltningen for hele øygruppen, og har i tillegg ansvar for kulturminnevernet, som på fastlandet forvaltes av fylkeskommunen. Andre oppgaver som tradisjonelt tilligger fylkesmennene er familierettslige avgjørelser. Noe statlig myndighet som er tillagt fylkesmennene ved delegasjon fra Kongen eller departementene, er også delegert til sysselmannen. Det ­gjelder for eksempel statsborger- og voldsoffer­erstatningssaker. Den del av fylkesmannens ansvarsområde som er regulert i lover som ikke gjelder for Svalbard, har selvsagt heller ikke aktualitet for sysselmannen. Sysselmannen har derfor en svært begrenset myndighet sammenlignet med en fylkesmann på fastlandet. Som politimester for Svalbard har sysselmannen ansvar for de vanlige politioppgaver, i tillegg til ansvaret for rednings­beredskapen på øygruppen og tilstøtende havområder, se nærmere omtale i kapittel 9 Rednings­beredskap på Svalbard. Sysselmannen har få notarialforretninger, men vigsler utgjør et tjuetall pr. år. De rettslige gjøremål som hjelpedommer begrenser seg til noen få sjøforklaringer og rettslige avhør hvert år. Det er i denne sammenheng viktig å understreke at sysselmannen ikke har politimester- og dommerfunksjoner i en og samme sak. Sysselmannens domstoloppgaver er for øvrig omtalt i Domstolkommisjonens utredning NOU 1999:19 Domstolene i samfunnet. Regjeringen vil vurdere om sysselmannen fortsatt skal ha dom­stols­opp­gavene i fremtiden.

Ved kgl.res. av 20. april 1979 er det gitt instruks for Sysselmannen på Svalbard. Instruksen §  3 om sysselmannens ansvarsområder og oppgaver lyder:

«Sysselmannen er regjeringens øverste representant på Svalbard. Han skal ivareta statens interesser på øygruppen med tilhørende territorialfarvann, herunder Norges rettigheter og forpliktelser etter traktat angående Spitsbergen av 9. februar 1920. Han skal søke samordnet statens virksomhet på øygruppen. Han må holde seg orientert om den virksomhet som kan ha betydning for dette arbeidet. Han skal virke til gagn og beste for Svalbard og i den forbindelse ta de initiativ han finner påkrevet. Sysselmannen utfører for øvrig de oppgaver som pålegges ham i lov eller forskrift, eller ved særskilt bestemmelse av overordnet myndighet.»

Nedenfor er det gitt en nærmere beskrivelse av sysselmannens ulike oppgaver.

5.4.2 Politioppgaver

Politiavdelingens gjøremål er etterforskning, redningstjeneste, ordens- og trafikktjeneste, kriminalitetsforebyggende tiltak og en del forvaltningsgjøremål som våpensaker og førerkort. Politiavdelingen ivaretar også funksjonene på utstyrs- og logistikksiden.

Kriminalitetsbildet på Svalbard har holdt seg forholdsvis stabilt på 1990-tallet. Antall journalførte straffesaker har variert mellom 65 i 1991 og 114 i 1998, men uten at noen tydelig tendens kan avleses. De fleste straffesakene er av mindre alvorlig karakter. Etterforskning av brudd på miljøvernlovgivningen er prioritert og saksmengden er økende. Gjennom den integrerte organisasjonsmodellen, der politi- og miljøfaglig kompetanse samarbeider, er det utviklet et effektivt instrument for å etterforske miljøkriminalitet. Det er i 1999 avdekket et mindre narkotikamiljø i Longyearbyen. Gjennom et tverretatlig forebyggende arbeid fokuseres det på rusproblematikken blant unge.

Etterforskning av lovbrudd i de utenlandske bosetningene er krevende, men anmeldte saker er få. Ved informasjonsmøter og politinærvær flere ganger i året, søker sysselmannen aktivt å forebygge og avdekke lovbrudd.

Sysselmannen har ansvaret for etterforskning av arbeidsulykker. I praksis har disse i første rekke vært knyttet til gruvevirksomheten. Flere dødsulykker i gruvene, og da særlig eksplosjonen i gruva i Barentsburg i 1997 der 23 mennesker omkom, har krevd betydelige ressurser ved sysselmannsbestillingen.

I et lokalt samarbeid, søkes snøscootertrafikken i Longyearbyen tilrettelagt og regulert, slik at trafikkforholdene blir tryggere. Også med hensyn til holdningsskapende virksomhet, er politiet aktive for å forebygge ulykker.

Det brukes store ressurser på inspeksjonstjenesten, som er langt mer omfattende enn tidligere på grunn av økt turisme og ferdsel. Tjenesten ut­føres både om vinteren og sommeren, med helikopter, snøscooter eller båt. Siktemålet er å holde oppsyn med og avdekke eventuelle overtredelser av bestemmelsene om vern av Svalbards natur- og kulturmiljø.

Den økende turisttilstrømmingen medfører flere rednings- og ambulanseoppdrag hvert år. Redningstjenesten innebærer en belastning på bestillingen, idet værforholdene i arktiske strøk endrer seg raskt og forholdene lett blir kritiske for dem som ferdes ute. Ekstraordinære hendelser, som for eksempel flyulykken på Operafjellet i 1996, preget arbeidet ved bestillingen i lang tid. Politibemanningen er dimensjonert slik at initialfasen ved større ulykker kan håndteres lokalt, inntil bistand fra fastlandet kan være på plass. Se nærmere om redningstjenesten i kapittel 9 Redningsberedskap på Svalbard.

5.4.3 Miljøvernoppgaver

Miljøvernoppgavene hos sysselmannen spenner over et vidt felt.

Innenfor klassisk naturvern arbeides det med forvaltning av nasjonalparkene og naturreservatene, etablering av nye verneområder i samarbeid med Direktoratet for naturforvaltning og kontroll med ulike typer av inngrep. I 1997 kom en arealplanforskrift for bosetningsområdene på Svalbard, og det er nedlagt et betydelig arbeid både av planansvarlige (grunneiere) og sysselmannen som planmyndighet i forbindelse med utarbeidelse av forslag til arealplaner. Vilt- og fiskeforvaltningen har tradisjonelt vært et arbeidskrevende område. Dette omfatter tradisjonelle oppgaver som jakt- og fiskekort og statistikk over utbytte, regulering av jakt- og fredningstider og oppsyn med overholdelse av vilt- og fangstforskriftene. Et særlig tema er isbjørnproblematikken, som krever oppfølging i form av informasjon og tiltak for å hindre konfrontasjoner mellom isbjørn og mennesker. Innen vilt- og fiskeforvaltningen behandles en rekke søknader om dispensasjoner fra regelverket, særlig i forbindelse med forskjellige forskningsprosjekter. Sysselmannen fører kontroll med at forutsetningene for dispensasjoner blir overholdt. Et viktig tema i viltforvaltningen er å overvåke de ulike bestandene.

På forurensingsområdet har sysselmannen i samarbeid med Statens forurensingstilsyn (SFT) gjennomført utredninger om avfallsrutiner i bosetningene og kartlegging av deponier, forurenset grunn og etterlatenskaper på Svalbard. Dette er fulgt opp med pålegg til de ansvarlige om undersøkelser, opprydding og forbedringer. Oljeutslipp i svalbardfarvann kan gi alvorlige skadevirkninger for det stedegne fugle- og dyrelivet. Det er derfor viktig med en effektiv oljevernberedskap tilpasset de vanskelige forholdene slik at skadevirkninger kan begrenses mest mulig. Som ledd i dette er det etablert et statlig oljeverndepot i Longyearbyen. Oljevernmateriellet eies av SFT. Sysselmannen fører tilsyn med utstyret og har etablert en vakt- og beredskapsordning som sikrer nødvendig varsling og mobilisering. Sommeren 1998 ble det satt i gang arbeid med å kartlegge forurensingssituasjonen i sentrale fjordområder på Spitsbergen. Undersøkelsene vil pågå i en periode på 3–4 år og konsentreres til Isfjorden og Kongsfjorden der de største bosetningene er lokalisert.

Erfaringene hos sysselmannen viser at informasjon er et viktig strategisk virkemiddel for å forebygge miljøkriminalitet. Det blir derfor arbeidet mye med ulike informasjonstiltak. Det er bl.a. utarbeidet flere hefter der det er lagt vekt på helhetlige kulturhistoriske sammenhenger og kulturhistoriske perspektiver. Det er i samarbeid med Riksantikvaren utarbeidet og iverksatt et overvåkingssystem på et utvalg av slitasjeutsatte kulturminner for konkret å kunne følge utviklingen og sette i verk avbøtende tiltak. Det finnes en rekke fredede og verneverdige bygninger både i og utenfor bosetningene på Svalbard. Arbeidet med å ta vare på et utvalg av bygningsarven er en sentral oppgave for sysselmannen, som har utarbeidet en verneplan for teknisk-industrielle kulturminner for Longyearbyen og omegn og for Ny-Ålesund. Gjennom disse planene og arealplanene vil man sikre at minner fra industrihistorien blir en aktuell del av kulturmiljøene også i fremtiden.

5.4.4 Oppgaver knyttet til reiseliv

Turismen har vokst sterkt på 1990-tallet. Sysselmannen har brukt stadig mer ressurser på dette området i 10-årsperioden. Oppgavene består blant annet i behandling av saker etter forskriften om turisme og annen reisevirksomhet på Svalbard (turistforskriften), som f.eks. meldinger om turopplegg og seilingsplaner og registrering av besøkende, i tillegg til vurdering av søknader om ferdsel til verneområdene mv.

Besøkende til Svalbard kommer både som individuelle reisende og som deltakere i mer eller mindre organiserte turopplegg. Selv om de fleste hittil har holdt seg til de vestre og nordvestre områdene på Spitsbergen, er også de mer fjerntliggende områdene av Svalbard ønskede reisemål. Disse områdene er til dels vanskelig tilgjengelige, og i noen tilfeller vil vær- og isforhold representere en forhøyet sikkerhetsrisiko. Dette gjelder for eksempel Hinlopenstretet.

Økt besøksvirksomhet og ferdsel har ført til miljøeffekter som støy, slitasje på vegetasjon, jordsmonn og kulturminner, forstyrrelse av dyreliv mv. Videre kan det visse steder føre til interessekonflikter mellom reiselivsnæring og annen virksomhet, som for eksempel forskning. Sysselmannen ser det som sin oppgave å bidra til å hindre at slike konflikter oppstår.

Sysselmannen legger vekt på kommunikasjon og kontakt med turistnæringen. Svalbard Reiselivsråd og turoperatørene er det lokale kontaktleddet. En vesentlig del av informasjonsarbeidet hos sysselmannen har denne sektoren som målgruppe. Sysselmannen har også et nært samarbeid med Info-Svalbard, som i praksis fungerer som et lokalt turistkontor. Dette samarbeidet er godt, ikke minst med tanke på registrering av turister. Se omtale av Info-Svalbard under kap. 7.3.1 Svalbard Samfunnsdrift AS med datterselskaper. Reiselivet på Svalbard er nærmere omtalt i kap. 7.4.4 Reiseliv.

5.4.5 Informasjonstjenesten

De store endringer både i befolkningssammensetning og næringsdrift på Svalbard nødvendiggjør en aktiv informasjonstjeneste som kan møte etterspørselen fra mange og differensierte målgrupper. Svalbards spesielle status og forvaltningsordning gjør at det er nødvendig å bruke informasjon strategisk for å opprettholde forståelsen for norsk suverenitet på øygruppen, og for å berede grunnen for forvaltningsvedtak.

Den økende turismen på Svalbard har gjort det nødvendig å sette inn stadig større informasjonsressurser overfor både den organiserte turismen og de individuelle reisende. Kravene i turistforskriften om meldeplikt og Svalbards spesielle natur gjør at turistene er en særdeles krevende målgruppe som sysselmannen bruker mye ressurser på å betjene både før og under reiser til øygruppen. Videre tilrettelegger og gjennomfører sysselmannen som vertskap en lang rekke offisielle besøk hvert år, og orienterer stadig flere tilreisende grupper av ulik karakter om forvaltningen av øygruppen. I en viss utstrekning gir sysselmannen også veiledning om lover og forskrifter mv. til befolkningen på Svalbard.

5.4.6 Kontakt med de utenlandske bosetningene

Kontakten med de utenlandske bosetningene er god. Både tilstedeværelsen og informasjonsvirksomheten er trappet opp etter den store flyulykken i 1996.

Behovet for både generell og spesiell informasjon er fortsatt stor i Barentsburg. Sysselmannen har etablert månedlig kontordag i Barentsburg, og har de siste årene avholdt halvårige kontaktmøter med hele befolkningen i byen. Dette er viktige tiltak for å sikre et kunnskapsnivå om norsk forvaltning og sysselmannens myndighet. Ved ekstraordinære hendelser har det vist seg at kunnskap om Svalbardtraktaten, forvaltningsordningen osv. er helt nødvendig for å sikre effektivitet i og oppslutning om arbeidet.

5.4.7 Øvrige oppgaver

En rekke regler og forskrifter legger oppgaver og myndighet til sysselmannen på andre fagfelt enn de som er nevnt ovenfor. Dette gjelder bl.a. forskrifter om sunnhetsforhold, alkoholordningen, barnevern, kontroll med passasjerskip og brannvern. Også i saker som hører direkte inn under vedkommende fastlandsmyndighet (for eksempel veterinærmyndighetene, Arbeidstilsynet og Biltilsynet), blir sysselmannen koplet inn for å bidra i planlegging og gjennomføring, bl.a. med transporttjenester. Sysselmannen fører også kontroll med tilreisende til Svalbard, og kan avvise ubemidlede eller de som ikke er i stand til å ivareta egen sikkerhet. Sysselmannens samordningoppgaver m.h.t. statens virksomhet på Svalbard blir stadig mer krevende, fordi utviklingstakten i samfunnet er høy.

5.4.8 Organisasjon og budsjett

Fra 1997 er bestillingen organisert i tre avdelinger – politi-, miljøvern- og administrasjonsavdeling. Tolk, informasjonskonsulent og juridisk konsulent er plassert i stab under sysselmannen/assisterende sysselmann. Bemanningsutviklingen fremgår av tabell 5.1.

Tabell 5.1 Utvikling i bemanningen ved sysselmannsbestillingen i tidsrommet 1987–1998

År 1987 1992 1997 1998
Helårsansatte 12 13 19,5 23
Sommeransatte 6 9 10 9
Engasjement 1 6 4

Erfaringen viser at dagens integrerte organisasjonsmodell er hensiktsmessig og kostnadseffektiv. Sambruk av transportressursene er spesielt viktig, idet utgiftene til helikopter og båtleie er meget høye. Slik sambruk skjer for eksempel på sysselmannens årlige inspeksjonstur rundt øygruppen. Også den forsterkede oppsynstjenesten i sommersesongen, basert på tomannslag utplassert i felt, er basert på en integrert modell. Ordningen fungerer godt også i den daglige tjenesten, for eksempel i tilknytning til isbjørnberedskapen og avlivning av skadede dyr.

Sysselmannens administrasjonsbygg ble ødelagt i brann 6. november 1995. I januar 1998 flyttet bestillingen inn i nytt bygg, reist på restene etter det gamle kontorbygget.

Tabell 5.2 nedenfor illustrerer utviklingen i budsjettildelingen til sysselmannen.

Tabell 5.2 Sysselmannen på Svalbard – Budsjettutvikling i enkelte år 1987–2000 (i 1000 kr)

Kap 1987 1992 1997 1998 1999 20002)
Kap. 5 Sysselmannen 6.932 8.571 13.115 15.958 17.425 18.806
Kap. 5 Tillatt overskridelse 1.200
Kap. 6 Sysselmannens transporttjeneste 24.400 24.900 41.300 41.300 42.500 44.500
Kap. 9 Kulturminnetiltak 1.356 2.014 2.510 2.650 2.050 2.050
Fullmakt fra Miljøverndepartementet1) 1.700 1.700 1.500 950
Totalt budsjett 32 688 35 485 59 825 61 608 63 475 66 306

1) Beløpet er overslag over hvor stor del av en større bevilgning som gjelder sysselmannens miljøvernarbeid. 2) Beløpene er forslag til budsjett for 2000.

5.4.9 Oppgaver i fremtiden

Som regjeringens øverste representant på Svalbard, har sysselmannen som hovedoppgave å bidra til at målene i norsk svalbardpolitikk opp­fylles. Dette ligger til grunn for all virksomhet ved bestillingen.

Innenfor denne vide rammen står sysselmannen overfor konkrete utfordringer, blant annet med tanke på:

  • den raske endrings- og utviklingstakten på Svalbard og de konsekvenser dette medfører for sysselmannen, blant annet som pådriver i ­lokale prosesser, som vertskap for besøk og som informasjonskilde, og med hensyn til samordning av statlig virksomhet på øygruppen;

  • den raske veksten i turismen og den effekt økt ferdsel kan ha, såvel på Svalbards naturmiljø og kulturminner som for redningsberedskapen;

  • strategisk bruk av informasjon, både i det daglige arbeidet og ved ekstraordinære hendelser;

  • gode samarbeidsrelasjoner i forhold til reiselivsnæringen og lokalt næringsliv;

  • behovet for økt tilstedeværelse i og samarbeid med de utenlandske bosetningene;

  • planlegging og organisasjonsutvikling med sikte på service, samarbeid, tilpasningsdyktighet og kompetanse.

Sysselmannen er ikke lenger enerådende som ut­øver av statlig myndighet på Svalbard, og har i den forstand mindre makt lokalt enn tidligere. I løpet av 1990-årene har nye statlige forvaltningsledd, primært direktorater, overtatt stadig mer forvaltningsansvar, som følge av modernisering og tilpasning av regelverket. Sysselmannen fungerer på disse områdene dels som førsteinstans, dels som tilrettelegger for den ansvarlige myndighet på fastlandet. Regjeringen mener at dette er en hensiktsmessig og kostnadseffektiv ordning. Det er ikke ønskelig at relevante statlige forvaltningsorganer etablerer egen lokal representasjon på Svalbard eller at øygruppen i større grad «fjernstyres» fra fastlandet.

Utbygging av lokaldemokratiet i Longyearbyen, slik det er lagt opp til i denne meldingen, vil medføre at sysselmannens «kommunale» oppgaver og myndighet vil bli overført til Longyearbyen lokalstyre. Saksmengden på disse områdene vil minke, noe som på sikt vil kunne frigjøre enkelte ressurser ved sysselmannsbestillingen. Det vil imidlertid fremdeles være behov for å opprettholde en viss kompetanse på disse områdene fordi sysselmannen fortsatt vil ha ansvar for slike oppgaver i de øvrige bosetningene. Sysselmannen kan også bli tillagt nye oppgaver i forhold til Longyearbyen lokalstyre.

Med den aktivitetsøkningen som har funnet sted på 1990-tallet, og spesielt veksten innenfor reise­liv og forskning, er det et klart behov for å styrke myndighetenes nærvær utenfor bosetningene. Det er også nødvendig å øke innsatsen på informasjonssiden, blant annet for å bedre sikkerheten ved ferdsel på Svalbard og for å forebygge skader på naturmiljø og kulturminner. Det er i fremtiden behov for en større satsing både på strategisk bruk av informasjon, og på håndtering av saker knyttet til forvaltning av blant annet turistforskriften, som f.eks. oppfølging av meldeplikt og besøksregistrering.

Regjeringen ser sysselmannen som et viktig redskap i gjennomføringen av norsk svalbardpolitikk, ikke minst i forhold til utenlandske bosetninger og aktører. Økt ferdsel, økt press på miljøet og økt mulighet for ulykker, gjør at det blir stadig viktigere med et effektivt lokalt statlig forvaltnings­apparat. Selv om sysselmannens funksjoner lokalt i Longyearbyen vil endre seg, vil bestillingen fremdeles spille en viktig rolle i forvaltningen av statens interesser så vel i Longyearbyen som for øvrig på Svalbard.

5.5 Bergmesteren for Svalbard

Bergmesteren for Svalbard er statens representant når det gjelder olje- og bergverksvirksomhet på Svalbard, og er Nærings- og handelsdepartementets sakkyndige i bergverkssaker på Svalbard. Bergmesteren for Svalbard har to ansatte.

Bergmesteren har kontor både i Longyearbyen og i Oslo. I store deler av sommerhalvåret, og når det ellers er behov, oppholder bergmesteren seg på Svalbard.

Bergmesteren administrerer Bergverksordningen for Svalbard jf. kgl.res. av 7. august 1925 og utfyllende regler for petroleumsvirksomhet. Bergmesterens distrikt omfatter Svalbard og Jan Mayen.

I samsvar med Bergverksordningen for Svalbard utsteder bergmesteren undersøkelsestillatelser, vurderer innsendte funnpunktanmeldelser og tildeler bergrettigheter (utmål) over godkjente funn. Ved undersøkelse av noe større omfang og ved igangsetting av bergverksdrift eller oljevirksomhet, tildeler bergmesteren den grunn som er nødvendig for virksomheten. Videre kontrollerer bergmesteren at arbeidsplikten i utmålene blir opp­fylt og avgir innstilling til Nærings- og handelsdepartementet om dispensasjon fra arbeidsplikten. Bergmesteren fører protokoller over funnpunktanmeldelser, utmålstildelinger og utført arbeidsplikt i utmålene. Nærmere redegjør­else for reglene om utmål finnes i kap. 7.5 Bergverksordningen og utmål.

Inspeksjoner utføres for å kontrollere at virksomhetene foregår i samsvar med bergverksordningens bestemmelser. Bergmesteren samarbeider med Arbeidstilsynet om inspeksjoner av gruveanlegg på Svalbard. Videre bistår bergmesteren interesserte med råd, veiledning og oversikter som angår funn og forekomster av mineraler o.l. på Svalbard, og foretar selv eller i samarbeid med andre offentlige etater, befaringer og undersøkelser av lovende funn og forekomster. Årlig utgis utmålskart som viser beliggenheten av utmål på Svalbard, jf. fig. 7.3.

5.6 Ligningsforvaltningen for Svalbard

På fastlandet er ligningsforvaltningens organisasjon regulert i ligningsloven. Denne loven er ikke gjort gjeldende for Svalbard, og svalbardskatteloven av 1925 hadde derfor egne regler om ligningsforvaltningens organisasjon.

Den nye svalbardskatteloven av 29. november 1996 nr. 68 samsvarer i stor grad med skattereg­lene på fastlandet. Med hjemmel i svalbardskatteloven ble det i 1998 etablert et ligningskontor for Svalbard i Longyearbyen. Ligningsrådet for Svalbard, som hadde bestått siden 1925, ble oppløst senere samme år.

Selv om skattesystemet er særegent for Svalbard, ligger ligningsforvaltningen for Svalbard nær opp til strukturen i ligningsforvaltningen på fastlandet. Svalbard har egen ligningsnemnd og overligningsnemnd. Funksjonene som fylkesskattekontor og fylkesskattenemnd for Svalbard er lagt til Troms fylkesskattekontor og Troms fylkesskattenemnd. Skattedirektoratet og Riksskattenemnda er øverste organer i ligningsforvaltningen, med den kompetanse som følger av ligningsloven.

5.7 Luftfartsverket

Svalbard lufthavn, som ble offisielt åpnet i 1975, er utbygd med 2140   m lang rullebane med asfaltdekke og er tilfredsstillende instrumentert. Lufthavnen har i likhet med kortbaneflyplassene fly­informasjonstjeneste (AFIS-tjeneste).

Totalt var det 4495 flybevegelser på lufthavnen i 1998, og i alt 59 463 passasjerer ble betjent. Dette passasjertall fordeler seg med 58 301 til/fra fastlandet og 1 162 til/fra utlandet.

Luftfartsverket sluttførte i 1997 arbeidet med en lufthavnplan for Svalbard lufthavn. Lufthavnplanen legger føringer for den langsiktige utviklingen av infrastrukturen på lufthavnen, og den vil danne grunnlag for arealplanlegging i det aktuelle området. I tillegg har Samferdselsdepartementet vedtatt at det skal utarbeides en restriksjonsplan for lufthavnen i medhold av luftfartslovens §  7–13. Både områdeplanen og restriksjonsplanen vil bli lagt ut til offentlig ettersyn i løpet av 1999 som en del av det pågående arealplanarbeidet for Longyearbyen-området. I tillegg vil det på sikt bli utarbeidet et revidert støysonekart for flyplassen.

Det eksisterende ekspedisjonsbygget ved Svalbard lufthavn, ble etablert som en interimsløsning under en periode med økende trafikk. Ekspedisjonsbygget tilfredsstiller ikke gjeldende brannforskrifter og internasjonale sikkerhetsforskrifter for luftfartsanlegg. Dessuten ligger servicenivået i bygget under Luftfartsverkets gjeldende krav til minstestandard for publikumsarealer i ekspedisjonsbygg. Luftfartsverket går derfor inn for at det etableres et nytt ekspedisjonsbygg med tilhørende fly- og land­sideanlegg på lufthavnen. Utredning av planer og kostnader for nybygg ble igangsatt i 1997. Det er foreløpig usikkert når et nytt bygg kan stå ferdig.

I tillegg til Svalbard lufthavn er det to mindre flyplasser til ikke-allmenn bruk på Svalbard, en i Svea og en i Ny-Ålesund. Disse blir jevnlig inspisert av representanter for Luftfartsverket som kontrollerer at de fyller vilkårene etter luftfartslovgivningen. Dessuten finnes to helikopterplasser til ikke-allmenn bruk med tillatelse etter luftfartsloven, henholdsvis på Heerodden og Finneset.

Flytrafikken til/fra Ny-Ålesund og Svea utføres i stor grad som regelbundet trafikk. Det vil i fremtiden bli lagt opp til å håndtere all passasjertrafikk til/fra de to flyplassene sammen med den øvrige passasjertrafikken i det nye ekspedisjonsbygget på Svalbard lufthavn. I dag håndteres denne trafikken i transportørens egne leiearealer.

Etter pålegg fra Luftfartsinpeksjonen ble det i 1996 gjennomført en omfattende forskyvning av rullebanen på flyplassen i Ny-Ålesund. I tillegg utredet Luftfartsverket samme år mulighetene for å sette opp et retningsfyr med avstandsmåler for å bedre den værmessige tilgjengeligheten av flyplassen, men tiltaket er foreløpig ikke gjennomført.

5.8 Statsbygg

Statsbygg forvalter de fleste statlige eiendommer i Longyearbyen. Eiendommene i Longyearbyen omfatter næringsbygg og institusjoner, samt 125 boenheter. På Bjørnøya og Hopen forvalter Statsbygg de meteorologiske stasjonene. Samlet bygningsmessig bruttoareal på Svalbard, inkludert Bjørnøya og Hopen, utgjør ca. 29.000 m2 . Driftsutgifter til sykehuset og skolen dekkes over statsbudsjettet, mens øvrige bygninger og boliger dekkes over svalbardbudsjettet. Statsbyggs virksomhet knyttet til Svalbard omfatter ca. 9 årsverk, og det foreligger ikke planer om større endringer i organisasjonsstrukturen.

Statsbygg overtok forvaltningen av statens eiendommer på Svalbard i perioden 1976–78 og det gamle sykehuset fra 1981. Videre har Statsbygg hatt byggherreansvaret for flere nybygg og ombyggings- og rehabiliteringsprosjekter. I 1995 ble sysselmannens administrasjonsbygg totalskadet ved brann. Det ble umiddelbart satt i gang arbeid for gjenoppbygging, og nytt bygg ble tatt i bruk i januar 1998. I løpet av byggeperioden ble det klart at sysselmannen hadde behov for hele bygget, og bergmesteren etablerte seg derfor i Post- og bankbygget i Longyearbyen.

Andre viktige byggeprosjekter siden 1986 har vært Atmosfærekjemisk forskningsstasjon ved Ny-Ålesund, nytt sykehus i Longyearbyen, ombygging av svømmehallen ved Longyearbyen skole til undervisningslokaler for 6-åringene og lagerbygg for Statens forurensningstilsyn og sysselmannen. I 1999 ble ny norsk forskningsstasjon i Ny-Ålesund og ny luftmålestasjon på Zeppelinfjellet ved Ny-Ålesund ferdigstilt. Statsbyggs rolle som forvalter av statens boliger på Svalbard, er også omtalt i kap. 11.2.2 Boligforvaltning i fremtiden.

5.9 Norsk Polarinstitutt

5.9.1 Organisasjon og utvikling

Norsk Polarinstitutt har sine røtter tilbake i 1906 da det ble organisert en «statsunderstøttet» norsk kartleggings- og forskningsekspedisjon til Svalbard. I 1928 ble de årvisse ekspedisjonene institusjonalisert gjennom opprettelsen av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) som skiftet navn til Norsk Polarinstitutt i 1948. Etter å ha hatt en regulær sesongmessig tilstedeværelse i mange tiår, opprettet instituttet i 1968 en helårsbemannet forskningsstasjon i Ny-Ålesund og i 1992 et helårsbemannet kontor i Longyearbyen. I 1993 besluttet Stortinget at Norsk Polarinstitutt skulle etablere egen avdeling på Svalbard, og det ble fra 1994 opprettet 15 nye stillinger ved Svalbardavdelingen og tilsatt avdelingsdirektør.

Norsk Polarinstitutt var tidligere underlagt Industridepartementet, men instituttet har siden 1979 vært en ytre etat under Miljøverndepartementet. Instituttet ble i 1998 flyttet fra Oslo til Tromsø, og lokalisert i et nybygget Polarmiljøsenter.

5.9.2 Oppgaver

Forvaltning

Norsk Polarinstitutts mandat er å være faglig og strategisk rådgiver for miljøvernforvaltningen på Svalbard. Dette skjer gjennom forsknings- og overvåkningsaktiviteter som skal sikre et pålitelig og oppdatert kunnskapsgrunnlag for forvaltningen, og gjennom forvaltningsrådgivning og utredning. Sysselmannens miljøvernavdeling skal bruke Norsk Polarinstitutt som sin viktigste rådgiver i faglige spørsmål.

Forskning og overvåkning

Norsk Polarinstitutt er sentralinstitutt for norsk polarforskning, og skal gjennom et tett samarbeid med Norges forskningsråd bidra til å utvikle strategier og planer, koordinere aktivitet og stille forskningsinfrastruktur til rådighet for norsk polarforskning. Instituttet representerer Norge i en rekke internasjonale forskningsfora.

Hovedfokus i Norsk Polarinstitutts forskningsvirksomhet er rettet mot klimautvikling, biologisk mangfold og forurensning. Instituttet har forskningsprosjekter relatert til klima innenfor glasiologi, oseanografi, meteorologi, kvartærgeologi og maringeologi, og i tillegg til å frembringe ny viten om klimautviklingen overvåker Norsk Polarinstitutt en rekke sentrale klimaparametre. Forskning og overvåkning av økosystemer, arter og bestander er sentralt innenfor biologisk mangfold, og målsetningen er å frembringe nødvendig og tilstrekkelig kunnskap for å forvalte Svalbards villmark slik at verneverdiene ivaretas. Transport, nivåer og effekter av organiske miljøgifter, tungmetaller og radioaktivitet er satsingsområder for instituttets forskning og overvåkning av forurensning på Svalbard og omliggende havområder.

Kartlegging

Norsk Polarinstitutt har det nasjonale ansvaret for topografisk kartlegging på Svalbard (landområdene). Dette omfatter ansvar for det lokale geodetiske punktnettverk på Svalbard, en oppdatert flybildedekning og utgivelse av det offisielle kartverk over øygruppen. Instituttet har også ansvar for den statlige geologiske kartleggingen på Svalbard, se om dette kap. 10.2.2 Landkartlegging.

Forskningsinfrastruktur

Tilpasset utstyr og logistikk er en forutsetning for å drive feltrettet forskning og kartlegging på Svalbard. Norsk Polarinstitutt har bygd opp infrastrukturkapasitet i Longyearbyen og i Ny-Ålesund, både som en støtte til egen forskning og til annen norsk og internasjonal forsknings- og undervisningsvirksomhet. Se nærmere omtale av dette i kap. 8.4.5 Infrastruktur for forsknings- og utdanningsvirksomhet.

Fyr- og merkevesen

Norsk Polarinstitutt ivaretar fyr- og merkevesenet på Svalbard (inkludert Bjørnøya og Hopen). Dette omfatter drift og vedlikehold av radiofyr, fyrlykter og sjømerker, som foretas i forbindelse med «R/V Lances» operasjoner i området, ved bruk av mindre fartøy og ved hjelp av helikopter.

Informasjon og formidling

Hovedtyngden av Norsk Polarinstitutts vitenskapelige og populærvitenskapelige utgivelser henvender seg til miljøer og mennesker som er interessert i naturmiljøet på Svalbard. Distribusjon og salg av populærvitenskapelige publikasjoner som isbjørnbrosjyren, Norsk Polarinstitutts håndbøker og «Place-names of Svalbard», har økt i takt med den økte tilstrømningen av turister og andre besøkende til øygruppen. Det er en sentral målsetning innenfor instituttets mandat å øke kunnskapen om og forståelsen for natur- og kulturmiljøet på Svalbard. Norsk Polarinstitutt vil derfor fortsatt prioritere denne type informasjon og formidling.

I samarbeid med NTNU og SINTEF arrangerer Norsk Polarinstitutt årlig Svalbardkurset og Studietur Nord. Begge disse kursene har en høy faglig status og er blitt flittig benyttet av saksbehandlere og beslutningstakere i private og offentlige virksomheter som er sentrale på Svalbard. For Norsk Polarinstitutt har disse aktivitetene stor verdi i informasjons- og formidlingsøyemed.

5.10 Longyearbyen skole

Skolevirksomheten i Longyearbyen ble etablert i 1920, og virksomheten ble da finansiert av Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (Store Norske). Fram til 1954 var stedets prest lærer ved Longyearbyen skole. I 1937 ble det lovfestet at skolen i Longyearbyen skulle være en bruksskole (verksskole), og Store Norske fikk det formelle ansvaret for skolen, som selskapet til da hadde drevet på frivillig basis. Som en følge av dette ble Longyearbyens første skolebygg oppført og tatt i bruk i 1938. Staten overtok i 1976 ansvaret for driften av skolen, som da var Norges siste bruksskole. Skolen fikk sin første avdeling for videregående opplæring i 1978, og skolen har siden da etablert et nært samarbeid med Store Norske og andre lokale bedrifter, som har gjort det mulig også å tilby praktisk rettet undervisning.

Skolen har i mer enn 20 år hatt et helårig 30-timers tilbud til 6-åringer, og man tok i 1988 initiativ til å utvide det pedagogiske tilbudet for elevene i 1.–3. klasse. Hovedmålet med dette «vekstprosjektet», var å stimulere kreativitet og utvikle sosiale ferdigheter gjennom personlig vekst og innsikt.

Deler av det skolebygget som benyttes i dag ble tatt i bruk i 1971, og har i de senere årene fått et nytt tilbygg for den videregående avdelingen. Byggingen av Svalbardhallen har gitt skolen betydelig bedre forhold for gymnastikkundervisning, og man har videre fått frigjort og utbedret lokaler til pedagogisk personale og til 6-åringene.

Skolen har i dag 180 elever (1999–2000) og en lærerstab som samlet utgjør i overkant av 30 årsverk. Gjennomsnittskostnaden pr. elev i 1998 var ca. 70 000 kroner. Styret for Longyearbyen skole ligger i dag under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ved Statens utdanningskontor i Troms.

Ungdommer bosatt på Svalbard har rett til videregående opplæring i den fylkeskommunen der de selv eller foreldrene sist var bosatt. Ved Longyearbyen skoles avdeling for videregående opplæring gis det tilbud om opplæring innen allmennfaglig studieretning og et begrenset tilbud innen yrkesfag. I nært samarbeid med skolen og styret har Statens utdanningskontor i Troms foretatt en utredning av situasjonen for videregående opplæring på Svalbard, og fremmet forslag til fremtidig struktur på området. Blant punktene som blir nærmere vurdert, er ansvaret for videregående opplæring på Svalbard og ansvarsfordelingen mellom stat og fylkeskommune. Når det gjelder undervisningstilbudets omfang, blir det lagt særlig vekt på at det – ved siden av tilbud om allmennfaglig studieretning – blir gitt et bredere yrkesfaglig tilbud i samarbeid med det lokale næringslivet (læreplasser mv.). Utredningen er til vurdering i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. For øvrig vises til kap. 14.5.2 Innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen.

5.11 Svalbard kirke

Det har vært prest på Svalbard siden 1920, men dagens kirke i Longyearbyen ble oppført i 1958. I dag er det foruten sokneprest også kateket og husholdsbestyrer (husmor) knyttet til kirken. Presten står under tilsyn av biskopen i Nord-Hålogaland. Det meste av kirkens arbeid skjer i Longyearbyen, men prestetjenesten omfatter også de russiske og polske bosetningene, Ny-Ålesund, Bjørnøya, nordmenn på fangststasjoner osv. Kirken har fra begynnelsen fungert nærmest som en sjømannskirke, med stor vekt på sin funksjon som miljøskaper i et tradisjonelt ensidig industrisamfunn.

En viktig forskjell fra fastlandet følger av at kirken på Svalbard ikke omfattes av den generelle kirkelige lovgivning. Det gjelder derfor en annen organisasjonsstruktur, hvor man bl.a. har etablert et eget Svalbard kirkeråd i stedet for menighetsråd. Kirkerådet er et rådgivende organ opprettet på frivillig grunnlag og har lite formell myndighet sammenlignet med det menighetsrådene har, selv om det gir uttalelse i arbeidet med budsjett. Dette medfører at soknepresten har flere administrative oppgaver enn prestene på fastlandet. Etter at ny kirkelov trådte i kraft fra 1. januar 1997, har man på Svalbard utredet hvorvidt rådsstrukturen og organiseringen av kirkens virksomhet bør endres i samsvar med prinsippene i loven, og dette vil bli vurdert nærmere.

Den kirkelige virksomhet på Svalbard finansieres i sin helhet over svalbardbudsjettet. Statsbygg har ansvaret for drift og vedlikehold av kirkebygget. Svalbard kirkeråd står for den daglige driften av peisestua i kirken, som fast brukes til kirkekaffe og andre arrangementer.

Selv om samfunnet de senere år er blitt mer sammensatt, medfører de særegne forholdene på Svalbard at kirkens oppgaver og utfordringer fortsatt er annerledes her enn på fastlandet. I og med at de fleste som er bosatt på Svalbard er yrkesaktive, er kirkelige tjenester som institusjonsbesøk og omsorg for syke relativt lite etterspurt. Det er et nært samarbeid med skolen og sykehuset i Longyearbyen, og som et ledd i dette er det etablert en sorggruppe/selvhjelpsgruppe. Kirken har vist seg å være en viktig medspiller i katastrofesituasjoner, noe som særlig de siste årene har bidratt til et nært forhold til befolkningen i de russiske samfunnene. For øvrig vises til kap. 14.5.2 Innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen.

5.12 Longyearbyen sykehus

Longyearbyen sykehus eies og drives av staten. Det er administrativt direkte underordnet Sosial- og helsedepartementet. Sykehuset fungerer som et helsesenter på fastlandet med akuttmedisinske beredskapsfunksjoner.

Etter innføring av den nye organisasjonsmo­dellen har sykehuset 20 faste stillingshjemler, hvorav 18 er åremålsstillinger. Sykehuset har 3 overleger, hvorav en avdelingsoverlege, oversykepleier, 3 anestesisykepleiere, 3 operasjons­syke­pleiere, bedrifts­sykepleier, kontorsjef, legesekretær, sekretær, helsesøster/jordmor, fysioterapeut, tannlege, tannlegeassistent og 2 avdelingsbetjenter.

Se nærmere omtale i kap. 11.1 Helsetjenester og kap. 14.5.2 Innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen.

5.13 Åremål og annen midlertidig tjenestegjøring på Svalbard

I 1998 var det 107 statsansatte på Svalbard. De er i all hovedsak ansatt på åremålskontrakter, eller de har tilsvarende midlertidige arbeidsavtaler. Siden forrige melding har bruken av åremål på Svalbard vært diskutert flere ganger, både i forbindelse med en generell gjennomgang av åremålsordningen som tilsettingsform, og gjennom arbeidet med å få et felles regelverk for statsansatte på Svalbard.

Ansettelse på åremål, dvs. tidsbegrenset ansettelse, er et særlig begrunnet unntak fra hovedregelen i arbeidsmiljøloven § 58 A om fast ansettelse i tjenesteforhold. Tjenestemannsloven § 3 nr. 2 pkt. f gir hjemmel for åremålstilsetting i staten. I henhold til forskrift til tjenestemannsloven av 11. november 1983 gjelder adgangen blant annet ansettelser i statsstillinger på Svalbard (§ 3 nr. 3 pkt. e). Ordningen med åremål for statsansatte på Svalbard ble gjort varig ved kgl.res. av 26. august 1988 nr. 5.

Argumenter som taler for å beholde åremålsordningen er behovet for faglig fornyelse og en viss utskifting i stillingene, innsikt i og kontakt med fastlandsforhold, fleksibilitet i personalpolitikken og bedre rekruttering til stillingene. Mulighetene til å få permisjon fra stillinger på fastlandet har også i praksis vist seg enklere ved åremål.

Da ordningen ble gjort permanent i 1988 støttet de aller fleste høringsinstanser, herunder samtlige etater som ordningen omfatter, fortsatt adgang til bruk av åremål. Bruk av åremål på Svalbard ble vurdert på nytt i tilknytning til den nye lederlønnsordningen for toppledere i staten. I tråd med høringsinstansenes syn foreslo en intern arbeidsgruppe i Administrasjonsdepartementet at ordningen med adgang til bruk av åremål på Svalbard skulle beholdes. Dette ble fulgt opp og ordningen ble videreført. I 1994 ble et utkast til felles regelverk for åremålsstillinger på Svalbard sendt på høring. Spørsmålet om å beholde åremålsordningen ble i den forbindelse ikke problematisert, da man bygde på at det fortsatt var bred enighet om at ordningen skulle bestå.

Det er vedkommende fagdepartement som avgjør om adgangen til å ansette på åremål skal benyttes i underliggende statsetat. Bergmesteren for Svalbard er eneste statsetat der ingen ansatte har åremål. Grunnlaget for åremålstilsettinger i Postverket og Televerket bortfalt da disse ble omdannet til selskapene Posten Norge BA og Telenor AS. I enkelte av de andre statsetatene er noen stillinger de senere årene gjort faste. Dette gjelder blant annet skolen og prestestillingen. Den klare hovedregelen er likevel at ansettelser i statsetatene i dag skjer på åremål. Fagdepartementet fastsetter også nærmere vilkår for åremålstilsettinger.

I 1992 ble sysselmannen bedt om å lede et lokalt arbeid med å kartlegge praksis, og på bakgrunn av dette foreslå felles regelverk for ansettelse i statsstillinger på Svalbard, herunder regler for åremålsansettelser. Åremålsperioden (medregnet forlengelsesadgang) har variert fra totalt 3 år til totalt 8 år. Det er videre uavklarte regler og ulik praksis når det gjelder blant annet adgangen til forlengelse, og karenstid før overgang til ny stilling i samme etat eller ansettelse i annen statsetat. Det har vært et ønske om større samordning av vilkårene. Samtlige statsetater på Svalbard ble trukket inn i dette arbeidet.

En annen midlertidig tilsettingsform på Svalbard består i at personer som er fast ansatt i en statlig etat på fastlandet tilsettes i engasjementer på Svalbard. Stillingene lyses ut internt i etaten, og den midlertidig tilsatte får permisjon fra sin faste stilling. Luftfartsverket praktiserer en slik ordning, og ønsker å beholde denne.

Regjeringen mener at det fortsatt er grunn til å bruke åremål og andre midlertidige tilsettingsformer i statsstillinger på Svalbard. Ordningen vil derfor bli videreført. Fagdepartementene må selv avgjøre om åremål skal benyttes i underliggende etat. Innenfor den enkelte etat vil det også være grunn til å se på de ulike stillingene og vurdere behovet for åremål. Regjeringen vil legge opp til en mer fleksibel håndtering av dette. Det bør i den forbindelse vektlegges om åremål er nødvendig og ønskelig ut fra innholdet i den enkelte stilling.

Der åremålsansettelser benyttes, bør vilkårene etatene imellom være mest mulig like, men samtidig være slik at hver enkelt etats behov i størst mulig grad imøtekommes. Det bør derfor fastsettes et felles regelverk som gir rammeverket for åremålstilsettinger. Der åremål avvikles bør fagdepartementet vurdere om de økonomiske godene som er knyttet til åremålstilsetting, og som er begrunnet i åremålsordningen skal videreføres.

Når det gjelder åremålstidens lengde, varierer denne fra etat til etat. En viss forskjell må aksepteres, men på bakgrunn av den utvikling som har funnet sted i Longyearbyen vil det være naturlig å utvide de korteste åremålsperiodene noe. Hos sysselmannen, som har en generell åremålstid på 2 år med mulighet for 1 års forlengelse, har det i de siste par år vært praktisert anledning til å gi ytterligere et ekstra år etter søknad og konkret vurdering.

Ved de ulike statsetater på Svalbard gjelder det til dels nokså forskjellige regler med hensyn til spørsmål om f.eks. fri bolig, flyttegodtgjørelse, frie feriereiser, bilbruk, innarbeidelse av fritid, velferdspermisjoner osv. Arbeids- og administrasjonsdepartementet er i gang med å utarbeide et felles regelverk som vil omfatte disse forholdene.

Til dokumentets forside