Dispensasjon

Om dispensasjon fra reguleringsplan (Bygningslovens § 7) og endring av reguleringsplan (Bygningslovens § 28)

Til
Kommunene
Fylkesmennene
Fylkeskommunene

Rundskriv T-5/84
Januar 1984

 

Innledning

Det har i enkelte tilfelle oppstått tvil om saksbehandlingen og bygningsrådets kompetanse i saker om dispensasjon fra reguleringsplan etter bygningsloven § 7 og mindre vesentlige reguleringsendringer etter bygningslovens § 28, etter de lovendringer som tradte i kraft 1. august 1983. På denne bakgrunn har Miljøverndepartementet funnet det riktig å kommentere bestemmelsene og trekke opp retningslinjer for bruken av dem.

Forholdet mellom dispensasjon fra reguleringsplan etter § 7 og endring av regulerlngsplan etter § 28

Det er forskjell på å dispensere fra en reguleringsplan og å endre den. Ved dispensasjon gjøres det unntak fra planen, men reguleringsplanen som sadan forblir uendret. Et eksempel kan illustrere forskjellen: Reguleringsplanen angir 3 etasjer som byggehøyde og byggherren søker om å få godkjent 4 etasjer. Blir søknaden imøtekommet i form av en dispensasjon fra planen etter § 7 vil planen i sin opprinnelige form "våkne til live"igjen, dersom huset senere brenner ned og det blir aktuelt med gjenoppføring. Blir derimot søknaden imøtekommet i form av en reguleringsendring er planen blitt endret med varig virkning, og huset vil kunne gjenoppføres i 4 etasjer uten videre formaliteter.

Bygningsrådet har nå gjennom de siste lovendringer fått myndighet til både å dispensere fra reguleringsplan etter § 7 og til å vedta mindre vesentlige reguleringsendringer etter § 28 nr. 2. I mange tilfelle vil begge bestemmelser kunne anvendes som grunnlag for å godkjenne det avvik fra planen som det søkes om. Benyttes § 28 nr. 2 innebærer vedtaket at selve planen blir endret, mens dispensasjon etter § 7 innebærer at det er godkjent et avvik fra planen uten at selve planen dermed er blitt endret.

Dispensasjon etter § 7 vil etter dette være mest aktuell ved midlertidige og tidsbestemte unntak fra reguleringsplan, og for å så vidt også ved varige unntak hvor det likevel ikke anses ønskelig å endre selve reguleringsplanen. Hvis man ser bort fra midlertidige og tidsbestemte unntak bør det normalt ikke gis dispensasjon etter § 7 for så omfattende avvik fra planen at de går utenfor rammen av hva som kan karakteriseres som "mindre" vesentlig endring" etter bygningslovens § 28. Det normale i en slik situasjon må være at saken blir behandlet som en ordinær reguleringsendring etter bygningslovens § 28 nr. 1.

En reguleringsplan har i mange tilfelle den virkning at den "slår igjennom" i forhold til statlige fagmyndigheter, se f.eks. veglovens §§ 29 og 40, jordlovens § 2, naturvernlovens § 7 og kulturminnelovens §§ 8 og 22. I slike tilfelle vil med andre ord de respektive statlige fagmyndigheter måtte akseptere reguleringsplanens innhold. Når det er knyttet slike rettsvirkninger til en reguleringsplan, har det sammenheng med de saksbehandlingsregler som gjelder for planens tilblivelse. Statlige fagmyndigheter blir gitt anledning til å uttale seg, og ved eventuell uenighet finner tvistespørsmålene sin løsning ved departementets stadfestelse av planen.

Den omstendighet at bygningsrådet nå er gitt kompetanse til både å dispensere fra en reguleringsplan og å vedta mindre vesentlige reguleringsendringer betyr ikke at rådet på egen hånd kan gi enhver form for dispensasjon eller vedta enhver form for mindre vesentlig reguleringsendring. Dersom det er tale om å fravike reguleringsplanen på en måte som berører andre fagmyndigheters lovbestemte saksområde, f.eks. ved avvik fra planen m.h.t. avkjørsel til fylkesveg eller riksveg, ved å bygge nærmere slike veger enn planen gir anvisning på e.l., må saken alltid forelegges vedkommende myndighet. Dersom vedkommende fagmyndighet motsetter seg at dispensasjon blir gitt, vil søknaden ikke kunne bli innvilget av bygningsrådet. Saken må i så fall løses i form av ordinær reguleringsendring etter bygningslovens § 28 nr. 1. Kommunen kan eventuelt i slike tilfelle også kontakte fylkesmannen eller departementet for å få bistand til eventuelt a løse konflikten uten full reguleringsbehandling.

Hva er "mindre vesentlig endring" i henhold til bygningslovens § 28 nr. 2 ?

I rundskriv av 17/3. 1971 uttalte Kommunaldepartementet: 

"Hva som er mindre vesentlige endringer" i henhold til § 28 nr.2 og 3, ma avgjøres skjønnsmessig i hver sak. Som veiledning har departementet i tidligere rundskriv av l0.mars 1966 antydet følgende retningslinjer:

Endring av reguleringsformålene regnes som vesentlig endring, f.eks. park til byggeformål.

Øking av etasjetall fra 2 til 3 anses som en vesentlig endring, jfr. i denne sammenheng bygningslovens i § 72. Vanligvis vil derimot en øking fra 3 til 4 etasjer kunne anses som mindre vesentlig.

Mindre forskyvninger av vegtraseer, mindre innskrenkninger av avstanden mellom byggegrenser og mindre endringer i vertikalprofilet kan ses som mindre vesentlige endringer. For riksveger og fylkesveger må de likevel på forhånd være forelagt fylkets vegvesen. Andre endringer i trasèføring antas å være vesentlige reguleringsendringer som må stadfestes av departementet.

Mindre justeringer av tomtegrenser, endret orientering eller plassering av bebyggelsen på enkelte tomter, oppføring av noe annen hustype enn forutsatt, eller plassering av garasje på en tomt i tillegg til den øvrige bebyggelse anses normalt å være mindre vesentlige endringer".

I NOU 1976:27 kommenterte "Mathisenutvalget" rundskrivet slik: 

"Riktig forstatt kan de antydede retningslinjer i og for seg være greie nok. En må imidlertid f.eks. ikke oppfatte enhver endring av reguleringsformålene som vesentlig endring. Ofte kan det være nødvendig å justere grensene mellom et byggeområde og et tilstøtende friområde under detaljplanleggingen. Reguleringsteknisk innebærer dette endring av reguleringsformålene, men en slik justering behøver ikke av den grunn falle utenfor rammen av begrepet mindre vesentlig endring. Det avgjørende må, som uttalt av førstvoterende i høyesterettsdom inntatt i Rt. 1969 side 568, være "endringen sett i forhold til planen i dens helhet og til de formål den skal fremme".

Også når det gjelder øking av etasjetallet må det en konkret vurdering til. Henvisningen til bygningslovens § 72 som argument for at en øking fra 2 til 3 etasjer normalt bør anses sorn en vesentlig endring, synes noe umotivert". 

I NOU 1982:13 anførte Byggesaksutvalget bl.a.:

"Etter gjeldende lov er det noe uklart hva som anses som "mindre vesentlige endringer" av reguleringsplan. Dette må bero på et skjønn i det enkelte tilfelle . Det kan her ikke gis uttømmende retningslinjer. Endring av reguleringsformålet er et moment som trekker i retning av at endringen er vesentlig, med mindre formå1ene er nær beslektet eller forutsetningene for å gjennomføre planen for øvrig ikke forandres nevneverdig. Blir bygningsrådets vedtak påklaget til fylkesmannen på det grunnlag at det har overskredet sin kompetanse, kan han etter vanlige regler overprøve bygningsrådets skjønn for såvidt. Domstolene har imidlertid inntatt en reservert holdning til noen overprøvelse av grensedragningen så lenge den "ligger innenfor rammen av et forsvarlig skjønn og bygger på en riktig tolkning av loven og dens formål", jfr Rt. 1969 s. 568 (570­571) og 1975 s. 246 (s. 251)".

Miljøverndepartementet er enig i bemerkningene fra de to utvalgene. En bør med andre ord ikke slavisk gå ut fra at enhver endring av reguleringsformålene eller at enhver økning av etasjetallet fra 2 til 3 etasjer går ut over hva som i et gitt tilfelle kan karakteriseres som en "mindre vesentlig endring". Dersom bygningsrådet er i tvil om endringen er vesentlig eller ikke, bør saken behandles etter § 28 nr.l. Det samme kan være hensiktsmessig dersom det foreligger mange protester. 
 

Med hilsen 

Rakel Surlien

R. Fosmark