Paal Berg ønsket både rettsstat og velferdsstat

Av Jakob Wahl, Arbeidsrettens leder

Når Arbeidsrettens 100-årsjubileum skal markeres, er det grunn til å vie Paal Bergs betydning for domstolen og arbeidsrett som juridisk disiplin særlig oppmerksomhet. Berg spilte en betydningsfull rolle i nasjonens lange og til tider turbulente vei fra et klassedelt samfunn til en moderne velferdsstat. 

Arbeidsrettens første formann

Paal Berg var Arbeidsrettens første formann og hadde denne posisjon fra 1916 til 1948, avbrutt av perioder som statsråd og som riksmeklingsmann. Hans bok Arbeidsrett, som ble utgitt i 1930, var den første samlede fremstilling av dette faget i vårt land. 

Paal Berg var født i 1873 og ble cand.jur. i 1895. Han ble byrettsdommer (assessor) i 1900, høyesterettsdommer i 1913 og høyesterettsjustitiarius i 1929. I to perioder var han statsråd; sosialminister i Gunnar Knutsens regjering 1919–1920 og justisminister i Mowinckels regjering 1924–1926.

Velorganisert arbeidsliv i velferdsstaten

I sitatet innledningsvis brukte Paal Berg ordet velferdsstat. Dette skal visstnok være første gang ordet velferdsstat ble brukt i offentlig sammenheng. En avgjørende og sentral forutsetning for en velfungerende velferdsstat er et velorganisert arbeidsliv med ansvarlige organisasjoner på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Arbeidslivets organisasjoner har opp gjennom årene utøvd sin innflytelse og påvirket samfunnsutviklingen innenfor strukturer og rettslige rammer, dels fastlagt av myndigheten og dels av partene selv. 

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet vokste det frem kollektiv regulering av lønns- og arbeidsvilkår etter forhandlinger mellom arbeidsgivere og sammenslutninger av arbeidstakere. Det var på denne tiden også en rekke arbeidskonflikter, og det ble behov for å etablere mekanismer for løsning av tvister i forbindelse med inngåelse av tariffavtaler og tvister om forståelsen av inngåtte tariffavtaler. 

En hånd med i lovarbeidet

I 1902 inngikk LO og NAF en overenskomst om megling og voldgift i arbeidstvister. Samme år ble den første lovproposisjon  «Utfærdigelse av lov om registrerede fagforeninger samt mægling og voldgift i arbeidstvistligheter» lagt frem. Forslaget skapte reaksjoner og ble ikke vedtatt. I tiden frem til vedtakelsen av loven i 1915 var det flere lovforslag og behandlinger av disse i Stortinget. Berg bisto så vel departementet som stortingskomiteen i arbeidet med noen av disse lovutkastene. Et sentralt spørsmål var hvorvidt det skulle etableres en særdomstol for behandling av rettstvister. I en proposisjon fra 1912, som Berg hadde bistått departementet med å utarbeide, het det:

«Man kan vistnok henvise [rettstvister] til de alminnelige domstoler. Men vor ordinære proces er alt andet end skikket for disse saker, som efter sin natur krever en hurtig løsning. Man kan ikke kræve, at en arbeidstok skal gaa i maanedsvis og arbeide for en løn, som de mener er avtalestridig. Heller ikke kan man hos de ordinære domstoler gjøre regning paa den for behandlingen av disse egenartede saker nødvendig sakkunnskap.» 

Fordomsfri jurist

Arbeidstvistloven kom til etter adskillig politisk kamp og sterke motsetninger, både mellom de politiske partiene og mellom partene i arbeidslivet. Når Arbeidsretten så raskt befestet sin posisjon som et nøytralt tvisteløsningsorgan var det fremfor alt Paal Bergs fortjeneste. Han ble en samlende personlighet når det gjaldt rettstankens gjennombrudd og grunnfestning i norsk arbeidsliv. I anledning LOs 25 års jubileum i 1924, skrev den kjente fagforeningsmannen Gunnar Ousland følgende:

«Til formann i Arbeidsretten oppnevnte regjeringen den samvittighetsfulle og sosialt interesserte høyeterettsassessor Paal Berg, hvad der ganske sikkert har hatt slik stor betydning i retning av å få så fordomsfrie avgjørelser som det var mulig under en borgerlig jurists ledelse.»  

Samarbeid om spilleregler

Mellomkrigstiden var preget av rekordhøy arbeidsledighet og store sosiale problemer. Krisen toppet seg på begynnelsen av 1930-tallet, og det ble strid om blant annet fagforeningens bruk av kampmidler som blokade, boikott og betinget sympatiaksjon ved konflikt. Det var to ulike syn på hvordan dette kunne løses; enten utbygging av samarbeidet mellom hovedorganisasjonene om spillereglene i arbeidslivet eller å temme fagbevegelsen med politiske midler. Paal Berg sto for samarbeidslinjen. Han var leder av foreningslovskommisjonen som ble nedsatt i 1933 med representanter fra blant annet LO og NAF. Arbeidet i denne komiteen var med på å legge grunnlaget for Hovedavtalen som LO og NAF inngikk i 1935. Offentlig kontroll ble ved Hovedavtalen erstattet med selvkontroll, og den bidro til å skape gjensidig fortrolighet og tillit mellom partene i arbeidslivet. Organisasjonene har karakterisert den som en av de viktigste byggeklossene for den norske modellen.  

Fanget tidsånden

Paal Berg var en sentral premissleverandør og bidragsyter for etableringen av arbeidstvistloven og Hovedavtalen mellom LO og NAF. Sammen med andre fanget Berg tidsånden, og han var med på å legge grunnlaget for et velorganisert arbeidsliv. Etableringen av rettslige rammer og avtalestrukturer for løsning av retts- og interessetvister mellom partene i arbeidslivet var en stor samfunnsgjerning. Som Arbeidsrettens første formann, og i sitt virke i domstolen i vel 30 år, la han grunnlaget for rettsutviklingen innen den kollektive arbeidsretten. 

Arbeidsrett som jurisdisk disiplin

Ved siden av sitt virke som Arbeidsrettens formann, var Paal Berg den som la grunnlaget for å etablere arbeidsrett som juridisk disiplin i Norge.  I sin bok Arbeidsrett utgitt i 1930 – basert på forelesninger han hadde holdt på universitetet noen år tidligere – og som var den første samlede fremstilling av dette faget i vårt land, skrev han innledningsvis følgende om rettens sosiale funksjon:

«All rett har en sosial funksjon. Men ikke alle rettsnormer er sosiale. Det er også rettsnormer som er asosiale eller usosiale.

Sosiale er rettsnormene, når de gir uttrykk for det syn på rettsordenens oppgave i samfunnslivet, at den ikke bare skal verne om formuesverdiene, men også om de rent menneskelige interesser og verdier. Sosiale er de rettsnormer som lar formuesinteressene vike i kollisjon med livsinteresser.

Asosiale og usosiale blir rettsnormene, når de løser rettsproblemene ut fra et individualistisk, ensidig privatøkonomisk og formuerettslig syn uten å ofre de samfunnsmessige og menneskelige verdier tilstrekkelig oppmerksomhet.»               

Skrev om arbeidsmiljøspørsmål

Berg behandlet en bred emnekrets. Han behandlet først «arbeidsavtaleretten» med temaer som inngåelse av arbeidsavtaler, partens gjensidige rettigheter og plikter og opphør av arbeidsforhold. I boka var det egne avsnitt om «tariffavtaler» og «arbeidstvister» hvor reglene om arbeidskamp, megling og Arbeidsretten ble behandlet. Han skrev om «arbeidervern» - det vi i dag betegner som arbeidsmiljøspørsmål – og behandlet temaer som bl.a. arbeidstid, vernebestemmelser og arbeidstilsyn. I boka var det et eget avsnitt om «arbeidertrygd», om ulykkesforsikring og arbeidsløshetstrygd. Det var også et lite kapittel om «internasjonal arbeidsrett» viet ILO. Bergs bok var et nyskapende bidrag til forståelsen av arbeidsrettsfaget og rettsdisiplinens emnekrets. Boka ble obligatoriske lesning for alle som etter hvert fikk arbeidsrett som arbeidsområde. Selv i våre dager er den et sentralt referanseverk innen faget.