Spørsmål og svar: Gjeldsinformasjonsloven

Hva er formålet med gjeldsinformasjonsloven?

I dag er det enkelt å skaffe seg forbrukskreditt, ikke bare fra én långiver, men fra flere. Årsaken er at de ulike långiverne ikke vet hvor mye kredittgjeld kunden har fra før. Da er det vanskelig å gjøre en korrekt kredittvurdering, og kunden får kanskje innvilget et større lån enn det som er forsvarlig – og den totale gjeldsbyrden blir større enn kunden kan betjene.

Vi åpner for en løsning som gjør at banker og finansforetak raskt skal kunne skaffe seg informasjon om hvor mye forbruksgjeld kredittsøkerne har, slik at de kan gjøre en mer korrekt kredittvurdering. Private aktører kan få konsesjon til å etablere gjeldsinformasjonsforetak.

Hvem skal drive gjeldsinformasjonsforetak?

Loven går ut på at bransjen selv gis adgang til å opprette og drive gjeldsinformasjonsforetak etter konsesjon fra departementet. Slike foretak skal altså drives i privat regi, men etter offentlig tillatelse og under offentlig tilsyn.

Hvorfor skal det bare gis informasjon om usikret gjeld?

Ordningen skal etter loven kun omfatte usikrede forbrukskreditter, som kredittkortgjeld, forbrukslån og kjøpekreditter. Det er to grunner til dette:

1. Gjeld som er sikret, for eksempel boliggjeld og bilgjeld, finnes det informasjon om i andre registre, som grunnboka og Løsøreregisteret.
2. Forbruksgjeld er lett tilgjengelig og ofte svært dyr for forbruker. Mye tyder på at forbrukskreditt spiller en stadig større rolle som årsak bak gjeldsproblemer i private hushold.

Men på sikt kan ordningen utvides med annen type gjeld, for eksempel boliggjeld – dersom erfaringene viser at det er behov for det.

Har banker og andre plikt til å innrapportere gjeld?

Ja, alle som yter forbrukskreditt har plikt til å gi fra seg informasjon om denne gjelden. Dette kan de gjøre på to måter:

1. Rapportere til et dataregister
2. Gjøre opplysningene tilgjengelige for en spørreportal e.l.

Det er viktig med en slik plikt for å sikre at ordningen blir mest mulig fullstendig og troverdig.

Vil banker, finansinstitusjoner etc. være pålagt å sjekke gjeldsregisteret før de gir lån eller kreditt til en forbruker?

Gjeldsinformasjonsloven inneholder ingen egen plikt til å sjekke gjeldsopplysningene i forbindelse med utlån. Loven bare utvider informasjonsgrunnlaget.

Men det finnes allerede en plikt til kredittvurdering i annen lovgivning (finansavtaleloven § 46c), som også innebærer plikt til å sjekke relevante databaser.

Denne plikten gjelder riktignok bare ved litt større lån, men jeg forventer at bankene er seg sitt ansvar bevisst ved både å undersøke om den de låner ut penger til har for mye gjeld fra før når det nå åpnes for dette, og tar hensyn til denne informasjonen i sin kredittvurdering. Dette er jo også i deres egeninteresse.

Hvem har tilgang til opplysningene i gjeldsregisteret?

Gjeldsregisterforetaket kan utlevere gjeldsopplysninger til:

• Finansforetak som skal foreta kredittvurdering i forbindelse med en konkret kredittsøknad. Dette inkluderer foruten banker mv., også Husbanken, Statens pensjonskasse og kommunene i forbindelse med søknad om startlån.
• Kredittopplysningsselskapene har tilgang i forbindelse med at de utarbeider kredittopplysninger (herunder kredittscore).
• Norges Bank, Finanstilsynet og Statistisk sentralbyrå for analyse og statistikk.

Blir personvernet godt nok ivaretatt i et slikt gjeldsregister?

Personvernhensyn kan ivaretas på en god måte ved en privat løsning med offentlig tillatelse og tilsyn. Både kredittopplysningsselskapene og finansforetakene har gode systemer for å beskytte personopplysninger.

Konsekvensene av en ødelagt privatøkonomi er så store at det forsvarer det relativt moderate inngrepet i personvernet den foreslåtte ordningen medfører.

Hvorfor åpnes det både en registerløsning og andre løsninger, bl.a. en portalløsning?

Det er flere måter å formidle gjeldsopplysninger på. I forbindelse med høringen kom det innspill om at lovteksten burde gjøres teknologinøytral, slik at mer moderne innretninger enn databaser kan benyttes, for eksempel spørreportaler.

Det er viktig at foretakene kan få frihet til å velge innretninger som både kostnadsmessig og praktisk er mest hensiktsmessige, og at teknologiske nyvinninger kan utnyttes etter hvert som disse kommer. Loven er derfor utformet slik at den åpner for ulike tekniske løsninger, i tillegg til mer tradisjonelle dataregistre.

Betegnelsen "gjeldsinformasjonsforetak" er valgt for å ta opp i seg ulike måter å innrette informasjonsformidlingen på.

Vil det kunne gis opplysninger om personer som har kredittkortgjeld, men som betaler all gjelden innen forfall?

Alle som har kredittkort vil bli registrert, men opplysningen om gjelden vil bli slettet etter hvert som den betales. Det er viktig at bankene vet om at personen har en innvilget kredittramme, som når som helst kan brukes før de skal ta stilling til om det kan gis et lån.

Hvem er søkbare i et gjeldsinformasjonsforetak?

Alle privatpersoner som har usikret gjeld (typisk forbrukslån og kredittkort). Usikret gjeld vil si at det ikke er gitt en pantesikkerhet i noe personen selv eier.

Dersom det senere bestemmes i forskrift at også pantesikret gjeld (typisk boliglån) skal omfattes, vil også alle privatpersoner med boliglån bli søkbare i et gjeldsinformasjonsforetak.