Historisk arkiv

Norges deltakelse i kollektive krav

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

I samsvar med ministererklæringen fra Hong Kong har Norge sammen med en rekke medlemmer i WTO blitt enige om å fremme slike kollektive krav. Norge tar sikte på å delta i krav på ti sektorer.

Formålet med kravene er å bidra til fremgang i tjenesteforhandlingene ved å fokusere og forenkle forhandlingene. Eventuelle forhandlinger skal imidlertid ikke erstatte de forhandlingene som finner sted direkte mellom land (bilaterale konsultasjoner). Hong Kong erklæringen slår fast at landene kun har en forpliktelse til å vurdere kollektive krav, og at det i prosessen videre skal tas behørig hensyn til nasjonale målsettinger og den fleksibilitet som ligger Gats-avtalen.

De kollektive kravene representerer en slags målestokk for hvor forpliktelsene på de forskjellige sektorer bør ligge, men innebærer ikke at de som er med på å fremme kravene er forpliktet til å oppfylle alle deler av kravene som fremsettes. Kravene vil være utgangspunkt for forhandlinger mellom de land som fremmer kravene og de som har mottatt slike krav. Neste frist i forhandlingsprosessen er 31. juli 2006, da medlemmene skal legge frem reviderte tilbud på tjenesteområdet.

I utformingen av kollektive krav på har man fra norsk side hatt fokus på tjenester som i hovedsak leveres kommersielt og som i særlig grad støtter opp om annen økonomisk virksomhet. Særlig viktig for norske interesser har det vært å bidra til at det utvikles kollektive krav for skipsfart, telekom, energitjenester og finansielle tjenester. Det har ikke vært aktuelt for Norge å støtte krav på områder som regnes som nøkkelsektorer for offentlige tjenester. Norge deltar ikke i krav på områder som audiovisuelle og kulturelle tjenester, utdanningstjenester, helsetjenester og strøm- og vanndistribusjon. I vurderingen av hvilke sektorer Norge bør stille seg bak kollektive krav har det videre vært lagt vekt på at det norske tilbudet i forhandlingene i overveiende grad oppfyller innholdet i det kollektive kravet, og at det er en større gruppe land som ønsker kollektive krav på den aktuelle sektor.

Norge har gått aktivt inn for at kollektive krav ikke skal rettes mot de minst utviklede landene, hvilket heller ikke vil skje. Videre har man langt på vei fått gjennomslag for at kravene retter seg mot de største markedene, og at små, fattige utviklingsland som hovedregel ikke er omfattet av kravene. Der hvor enkelte mindre utviklingsland likevel er mottaker av et kollektivt krav er det ofte pga. geografisk nærhet til et eller flere av de land som står bak kravet. På denne bakgrunn vil Norge stille seg bak kollektive krav for skipsfart, telekommunikasjonstjenester, energitjenester, finansielle tjenester, arkitekt- og ingeniørtjenester, bygg- og anleggstjenester, data- og datarelaterte tjenester, luftfartstjenester, advokattjenester og miljøtjenester.

I utgangspunktet ble det også signalisert at Norge ville vurdere deltakelse i et horisontalt kollektivt krav på kommersiell tilstedeværelse – leveringsmåte 3 i Gats-terminologien. Kravet ville være rettet mot de vanligste generelle begrensningene på kommersiell tilstedeværelse, som krav til eierskapsbegrensninger, skjønnsmessig begrensning av antall tjenesteleverandører, krav til joint ventures med lokale selskaper og lignende, og skulle tjene som et supplement til kollektive krav fremsatt sektorvis.

Norge tok forbehold

Ved utløpet av den indikative fristen for oversendelse av kollektive krav, 28. februar 2006, var verken den endelige utforming eller omfanget av eventuelle medforslagsstillere klare, og Norge tok et forbehold om vurdering av kravets endelig utforming samt omfanget av medforslagsstillere, før man tok endelig standpunkt.

Etter en grundig og samlet vurdering konkluderte man at Norge ikke deltar som medforslagsstiller til et horisontalt kollektivt krav på kommersiell tilstedeværelse. I den forbindelse ble det særlig lagt vekt på at det var en relativt begrenset gruppe av land som ville stille seg bak kravet, (EU, USA, Japan, Sveits, Hong Kong og New Zealand). Videre ble den endelige utformingen av kravet kortet ned slik at en tidligere eksplisitt referanse til sektor-messig fleksibilitet ble fjernet, noe som kunne reist tvil om hvorvidt norsk deltakelse ville samsvare med tidligere tilbaketrekking av bilaterale norske krav på enkelte områder mot utviklingsland. I tillegg var det på det rene at Norge gjennom sine bilaterale krav og deltakelse i sektorspesifikke kollektive krav har dekket inn ønsket om åpenhet vedrørende kommersiell tilstedeværelse på en tilfredsstillende måte og som vil ivareta norske interesser.

Nedenfor gjengis en kort beskrivelse av hovedinnholdet i kravene på de ovennevnte sektorer.

Skipsfart

Norge har sterke eksportinteresser på skipsfart, og Norge har vært blant pådriverne i arbeidet med å fremme skipsfart i tjenesteforhandlingene. Kravene går ikke så langt som Norges bilaterale krav (bl.a. inngår ikke krav om å åpne for innenlandstrafikk), men Norge har en særlig interesse i at det blir fremmet felles krav på dette området. Bestevilkårsprinsippet (MFN) gjelder pr. i dag ikke fullt ut på skipsfart, og det har lenge vært en hovedprioritet for Norge at unntakene for skipsfart faller bort.

Hovedinnholdet i kravet er den modellbindingslisten som har vært en del av skipsfartsforhandlingene siden Uruguay-runden og som omfatter transporttjenestene, tilknyttede tjenester som rederiene har behov for å selge i tillegg til transporttjenesten samt diverse havnetjenester som rederiene har behov for å kjøpe på ikke-diskriminerende vilkår.

Energitjenester

Norge har en særlig sterk interesse av at det blir best mulig markedsadgang i energisektoren. Energitjenester er ikke en egen sektor i Gats, og kravet er utformet som en sjekkliste hvor utvalgte undersektorer fra andre Gats-sektorer er med. Kravet går ikke så langt som de norske bilaterale kravene, særlig gjelder dette enkelte maritime tjenester relatert til petroleumsutvinning offshore. Kravet omfatter ikke strømdistribusjon som Norge har trukket i sine bilaterale krav.

Telekommunikasjonstjenester

Norge har sterke eksportinteresser på dette området, særlig på mobiltjenester hvor norske aktører er til dels betydelige globale tjenesteleverandører. Kravet ber medlemmene fjerne restriksjoner særlig på grensekryssende tjenester og etableringer, samt å påta seg enkelte konkurranserettslige prinsipper i samsvar med det så kalte ”referansepapiret”.

Finansielle tjenester (forsikringstjenester)

Norge har først og fremst interesser på salg av sjø- og energiforsikringstjenester, hvor norske selskaper er blant verdens største tjenesteleverandører. Kravet på finansielle tjenester sammenfaller godt med norske interesser på området.

Arkitekt- og ingeniørtjenester

I tillegg til undersektorene arkitekt- og ingeniørtjenester dekkes undersektoren integrerte ingeniørtjenester av kravet. Norge har eksportinteresser på området, som også utgjør viktige deler av energirelaterte tjenester.

Bygg- og anleggstjenester

Norge har visse eksportinteresser på denne sektoren, og kravet sammenfaller godt med norske interesser og forpliktelser på bygg- og anleggstjenester. Tilslutning til et krav i denne sektoren er viktig også fordi det sektormessig delvis overlapper kravet for energirelaterte tjenester.

Data- og datarelaterte tjenester

Norge har visse eksportinteresser på denne sektoren som for øvrig grenser opp til og delvis overlapper våre interesser på telekommunikasjonstjenester. Kravene sammenfaller godt med norske interesser.

Miljøtjenester

Kravet inneholder en sjekkliste hvor de aktuelle undersektorene omtales. Det fremheves at åpnere markedsadgang for miljøtjenester ikke bare er positivt for eksportører og kjøpere av tjenestene, men også miljøet generelt. Fra norsk side har det vært viktig å klargjøre at vanndistribusjon ikke omfattes. Dette er ivaretatt ved at det slås klart fast i innledningen at kravet ikke på noen måte omfatter ”water for human use”.

Luftfartstjenester

Norge har enkelte eksportinteresser på området, bl.a. vedlikeholdstjenester, og har et åpent marked for en rekke tjenester tilknyttet luftfarten. Fra norsk side har det vært arbeidet for at flere land skal slutte opp om en mer liberal handel for tjenester som er tilknyttet luftfart, også for enkelte tjenester som i dag ikke er omfattet av Gats. Kravet sammenfaller godt med fremsatte bilaterale krav på området. Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av EUs indre marked på luftfartens område, og EU er blant pådriverne på området.

Advokattjenester

Norge har enkelte interesser på området knyttet opp til skipsfartsvirksomheten. Kravet går hovedsakelig ut på at man ikke innfører begrensninger på å etablere utenlandsk advokatvirksomhet (dvs. juridisk rådgivning om annet lands rett og internasjonal rett). EU er blant pådriverne på området, og Norge er gjennom EØS-avtalen en del av EUs indre marked også hva gjelder advokattjenester.

Land som har mottatt krav

Nedenstående oversikter over land som er involvert i den plurilaterale prosessen må på det nåværende tidspunkt anses som foreløpig og kan bli endret både når det gjelder mottakere og avsendere av krav. Liste over land som er mottakere av kollektive krav på de sektorer hvor Norge er medforslagsstiller; listen viser hvilke land som på minst én sektor har mottatt slike krav:

Argentina, Bolivia, Brasil, Brunei, Bulgaria, Canada, Chile, Colombia, Costa Rica, Ecuador, Egypt, Filippinene, De forente arabiske emirater, Georgia, Guatemala, Hong Kong, India, Indonesia, Israel, Jamaica, Japan, Kina, Korea, Kroatia, Kuwait, Malaysia, Marokko, Mexico, Namibia, New Zealand, Nicaragua, Nigeria, Oman, Pakistan, Panama, Paraguay, Peru, Qatar, Romania, Singapore, Sri Lanka, Sveits, Sør-Afrika, Chinese Taipei (Taiwan), Thailand, Tunisia, Tyrkia, Uruguay, USA og Venezuela.(50 land).

Land som har sendt krav sammen med Norge

Liste over land som er avsendere av kollektive krav på sektorer hvor Norge er medforslagsstiller; listen viser hvilke land som på minst én sektor deltar som avsender:

Australia, Canada, Chile, Ecuador, Egypt, EU, Hong Kong China, India,Island, Japan, Kina, Korea, Malaysia, Mexico, New Zealand, Pakistan, Panama, Peru, Saudi Arabia, Singapore, Sveits, Chinese Taipei (Taiwan), Tyrkia og USA.(26 land).

Fremover vil Norge fortsette såvel tosidige som plurilaterale forhandlinger med andre land for å gjennomgå og vurdere landenes tilbud. Som resultat av disse forhandlingene kan Norges tilbud bli endret, både ved at Norge tilbyr nye forpliktelser eller ved at Norge eventuelt trekker tilbake tilbud om forpliktelser. I forhandlingene vil man fortsette å prioritere skipsfart, energitjenester, herunder offshore, telekommunikasjon, sjøforsikring og forretningstjenester.

I tillegg til at tilbudet kan justeres som ledd i de videre forhandlingene, kan ifølge Gats-avtalen inngåtte handelsforpliktelser også trekkes tilbake senere (etter tre år), men Norge må i så fall være villig til å tilby forhandlinger om kompensasjon, dvs. forhandlinger om andre forpliktelser på samme eller andre sektorer.

Sluttresultatet av forhandlingene vil være avhengig både av resultatet av tjenesteforhandlingene som sådan, men også av resultatet på øvrige områder i den pågående WTO-runden. (20.09.2006)