Strukturpolitikk for fiskeflåten har vært gjenstand for politisk behandling en rekke ganger de siste tiårene, jf. gjennomgangen i St. meld. nr. 20 (2002-2003) Strukturtiltak i kystfiskeflåten. I meldingens kapittel 4 Politiske mål for strukturpolitikken i den norske fiskeflåten de siste 20 år, er det tatt inn en kortfattet gjennomgang av stortingsmeldinger mv. som har behandlet strukturpolitikken fra ulike innfallsvinkler, helt fra St.meld. nr. 92 (1982-83) Om retningslinjer for fiskeripolitikken.

Det har i den samme perioden vært bred tverrpolitisk enighet blant skiftende regjeringer og Storting om at fangstkapasiteten må tilpasses tilgjengelig ressursgrunnlag. Kapasitetstilpasning i fiskeflåten bidrar til en bærekraftig utnyttelse av de marine ressursene, gir en økonomisk bærekraftig flåte og gir grunnlag for langsiktig lønnsomhet i flåten. Den politiske enigheten om nødvendigheten av kapasitetstilpasning har gitt fiskerinæringen stabile politiske rammebetingelser, men det er fortsatt overkapasitet i flere fartøygrupper i den norske fiskeflåten sett i forhold til ressursgrunnlaget.

De senere år har noen av virkemidlene for å redusere overkapasiteten blitt endret, og nye strukturtiltak har blitt innført. Disse endringene har imidlertid ikke hatt tilsvarende bred politisk støtte som tidligere.

Diskusjonene rundt disse endringene har blant annet utløst en diskusjon om privatisering av ressursene og aktualisert spørsmålet om tidsbegrensning ikke bare av strukturkvoter, men også av konsesjoner og andre typer tillatelser som gis i medhold av fiskerilovgivningen. Diskusjonen har således dels vært en rent praktisk diskusjon omkring effekten av ulike ordninger; hva er nødvendig for å oppnå den struktureffekt man mener det er behov for, og hvilke konsekvenser gir strukturordningene innenfor rammen av disse reglene. Diskusjonen har imidlertid også vært en mer prinsipiell diskusjon om de underliggende og langsiktige konsekvensene for reguleringssystemet og synet på eier- og disposisjonsretten over fiskeressursene, når strukturordningene utformes slik de nå er.

Regjeringen ønsker å føre videre denne diskusjonen, sammen med en gjennomgang av strukturtiltakene, for å legge grunnlaget for en framtidig politikk som har bred legitimitet både politisk, i fiskerinæringen og i samfunnet for øvrig.

Regjeringens mål er at kyst- og fiskeripolitikken skal bidra til langsiktig miljømessig forsvarlig verdiskaping for hele samfunnet og samtidig bidra til rettferdig fordeling av ressursene. Regjeringen ser det som en styrke at næringen har en struktur der aktørene varierer i størrelse. Regjeringen vil legge til rette for en fiskeflåte som bidrar til aktivitet og sysselsetting langs hele kysten, og som kan sikre industrien helårig stabil tilgang på råstoff.

Regjeringen vil derfor sette ned et utvalg som skal vurdere hvordan de nåværende strukturtiltakene virker i forhold til de konkrete målsettingene om å sikre fiskeressursene som felles eiendom, å sikre en fiskeflåte som bidrar til aktivitet langs hele kysten og å sikre en flåte som er moderne, variert og lønnsom. Utvalget skal fremme forslag til hvordan strukturpolitikken kan utformes for å ivareta disse målene. Utvalget skal også vurdere de nærings- og samfunnsøkonomiske fordeler og ulemper ved konkrete forslag til endringer.

Strukturtiltakene

Strukturtiltakene omfatter i dag

• kondemneringsordningen for fartøy i kystflåten med hjemmelslengde for kvotetildeling under 15 meter,
• strukturkvoteordningen for fartøy i kystflåten med hjemmelslengde for kvotetildeling over 15 meter, og
• strukturkvoteordningen for fartøy i havfiskeflåten.

Kondemneringsordningen fungerer på tradisjonell måte, ved at det etter søknad utbetales et kondemneringstilskudd fra det såkalte Strukturfondet som forvaltes av Innovasjon Norge. Fondet finansieres dels gjennom statlige bevilgninger og dels av næringen gjennom en egen Strukturavgift på førstehåndsomsetning av fisk. Det vises til forskrift av 30. juni 2003 om strukturavgift og strukturfond for kapasitetstilpasning av fiskeflåten.

Strukturkvoteordningene både for kystflåten og havfiskeflåten innebærer at dersom eieren oppgir alle deltakeradganger/konsesjoner for et fartøy og kondemnerer dette, vil rederiet kunne få tildelt forhøyet kvote for et gjenværende fartøy som har adgang til å delta i samme fiskeri(er). I kystflåten tilsvarer kvoteforhøyelsen 80% av kvoten for det uttatte fartøyet, mens avkortingen på 20% går tilbake til reguleringsgruppen og bidrar til å styrke kvotegrunnlaget for samtlige fartøy i gruppen. Det vises til forskrift av 7. november 2003 om spesielle kvoteordninger for kystfiskeflåten. I havfiskeflåten varierer detaljene og begrensningene i ordningen noe fra gruppe til gruppe, selv om hovedvilkåret for tildeling av strukturkvote er det samme også her. Det vises til forskrift av 4. mars 2005 om strukturkvoteordning mv. for havfiskeflåten.

Strukturkvoteordningen for kystflåten ble innført høsten 2003, med kvotemessig effekt fra 2004, etter behandlingen av St.meld. nr. 20 (2002-2003), og innebar en helt ny ordning i kystflåten. Strukturkvote­ordningen for havfiskeflåten ble innført i mars 2005, og erstattet da de tidligere enhetskvoteordningene fra 2000, 2001 og 2002 for ulike grupper i havfiskeflåten. Forskjellen fra enhetskvoteordningen ligger i at denne inneholdt en forhåndsfastsatt tidsbegrensning ved at forhøyet kvote – enhetskvote – bare kunne tildeles i inntil 13 eller 18 år. Tildeling av strukturkvote er ikke underlagt en tilsvarende forhåndsfastsatt tidsbegrensning.

Utvalget skal vurdere effekten av disse strukturtiltakene, i forhold til målene om

• å sikre fiskeressursene som felles eiendom,
• å sikre en fiskeflåte som bidrar til aktivitet langs hele kysten og
• å sikre en flåte som er moderne, variert og lønnsom,

og fremme forslag til en strukturpolitikk som ivaretar disse målene, samtidig som den bidrar til en fiskeflåte som er tilpasset ressursgrunnlaget.

Utvalget skal herunder

1. vurdere hvilke konsekvenser strukturordningene har hatt for de ulike fartøygruppene i kystfiskeflåten og fremme forslag til fremtidige ordninger innen de ulike gruppene. Utvalget skal herunder vurdere hvorvidt det bør være en forhåndsfastsatt tidsbegrensning i strukturkvoteordningen. Videre skal utvalget
   
   a) vurdere forholdet mellom strukturkvoteordningen, driftsordningen, jf. forskrift av 7. november 2003 om spesielle kvoteordninger for kystfiskeflåten kapittel 2, og kondemneringsordningen.
   
   b) utrede hvilke konsekvenser driftsordningen og kondemneringsordningen har hatt for kystflåten med hjemmelslengde for kvotetildeling under 15 meter og fremme forslag til fremtidige ordninger for disse gruppene, og herunder vurdere hvorvidt det bør innføres strukturkvoteordninger i disse gruppene. Forslagene kan være ulike for gruppen 10 – 15 meter og gruppen under 10 meter.
   
   c) vurdere om det fastsatte kvotetaket i dagens strukturkvoteordning for kystfiskeflåten er satt til et slikt nivå at dette bidrar til å oppfylle målene nevnt ovenfor, og eventuelt foreslå endringer i kvotetaket.
   
2. vurdere hvilke konsekvenser strukturkvoteordningen har hatt for de ulike gruppene i havfiskeflåten, og fremme forslag til fremtidige ordninger innen de ulike gruppene i havfiskeflåten. Utvalget skal herunder vurdere hvorvidt det bør være en forhåndsfastsatt tidsbegrensning i strukturkvoteordningen, og om de fastsatte kvotetakene for hver enkelt gruppe er satt til et slikt nivå at disse bidrar til å oppfylle målene nevnt ovenfor og eventuelt foreslå endringer i kvotetakene.

3. utrede spørsmålet om hvordan strukturtiltakene bør være finansiert;
   
   a) selvfinansiert av de som benytter seg av strukturtiltakene
   b) kollektivt finansiert innenfor den enkelte fartøygruppe gjennom avgifter, fond e.l.,

c) kollektivt finansiert av fiskeflåten som helhet gjennom avgifter, fond e.l.,
d) utelukkende offentlig finansiert,
e) i fellesskap av det offentlige og næringen, eller
f) en kombinasjon av disse alternativene.

Spørsmålene ovenfor skal omfatte en samfunnsøkonomisk analyse, og utvalget skal vurdere de nærings- og samfunnsøkonomiske fordeler og ulemper ved konkrete forslag til endringer. Hvis utvalgets forslag til finansiering av strukturtiltakene innebærer endret ressursbruk for det offentlige, skal det i samsvar med utredningsinstruksen av 18. februar 2000 også utredes alternativer basert på uendret ressursbruk.

Dersom utvalget ser behov for det, kan det også utrede andre problemstillinger knyttet til strukturordningene som det måtte se som relevante i forhold til utredningsoppgavene nevnt ovenfor, og fremme forslag vedrørende disse problemstillingene.

Utvalget bes om å avgi sin innstilling innen 15. august 2006.

Konsekvensvurdering

Utvalget skal utrede økonomiske, administrative, distriktsmessige og andre vesentlige konsekvenser av de forslag som fremmes i samsvar med Utredningsinstruksen av 18. februar 2000 og Moderniseringsdepartementets veiledning til Utredningsinstruksen, og i dialog med Orakel-gruppen for konsekvensutredninger i Nærings- og handelsdepartementet. Dersom noen av utvalgets forslag vil medføre endret ressursbruk for det offentlige, skal det også utredes alternativer til dette eller disse forslagene basert på uendret ressursbruk. Eventuelle lovforslag fra utvalget skal bygge på anbefalingene i Justisdepartementets veileder Lovteknikk og lovforberedelse.