8.1 Vurderinger knyttet til ressurser

Forholdstallet mellom studenter og antall faglig ansatte har økt i perioden 1990 til 1998 fra 12,6 studenter pr. faglig ansatt til 15,2. Som nevnt har studenttallet i samme periode økt sterkt. Om den påviste økning i forholdstallet er større enn det studentveksten skulle tilsi, kan diskuteres. Faktum er uansett at den enkelte lærer må forholde seg til flere studenter enn før.

Økonomiske og pedagogiske konsekvenser av økt forholdstall mellom student og lærer er større i profesjonsutdanninger med store innslag av praksisundervisning og veiledning i mindre grupper. I mer disiplinorienterte utdanninger der hovedvekten av undervisningen foregår i forelesningssaler, har det mindre betydning om antall tilhørere øker. I sykepleierutdanningen er 50 % av undervisningen kliniske studier. Høgskolens lærere skal ha en aktiv rolle i de kliniske studier, og blant annet delta i evaluering midtveis og ved avslutning av hver praksisperiode. Evalueringen foregår individuelt, og arbeidsbyrden til lærerene øker derfor betydelig når antallet studenter pr praksisperiode øker.

Sundin-utvalget tilrådde i 1989 at hensyn til forsvarlig veiledning i praksis tilsa at hver høgskolelærer kunne ha ansvar for inntil 8 studenter pr praksisperiode. Når opptaket av studenter øker må høgskolene bruke flere økonomiske og administrative ressurser for å nå målet om 8 studenter pr. lærer pr. praksisperiode.

En kan ellers merke seg at det ved private høgskoler er noen flere studenter pr lærer enn ved de statlige høgskolene.

Utvalget understreker at tallene for budsjett-tildeling pr. student er særlig usikre. Forutsetningen var at tallene ikke skulle inkludere utgifter til husleie og andel av utgifter til sentraladministrasjonen. Hvilke utgifter som belastes sentraladministrasjonen varierer fra høgskole til høgskole, og en høgskole opplyser også at dette har endret seg fra 1995 til 1998. Noen høgskoler har videre problemer med å skille ut utgifter til videreutdanningene.

Tallene høgskolene har oppgitt viser imidlertid at budsjett-tildelingen pr. student har holdt seg konstant ved statlige høgskoler med en tildeling på om lag kr. 31 500 både i 1995 og 1998. Når en tar hensyn til lønns- og prisøkning, innebærer dette en viss reell reduksjon i tildelt beløp. Ved mange sykepleierutdanninger har lønnsøkningen trolig vært høyere enn gjennomsnittet, fordi en stor del av undervisningspersonalet har kvalifisert seg fra høgskolelærer til høgskolelektor. I tillegg har KUF bevilget mer penger pr ny studieplass i 1996 og 1997. Når høgskolene i samme periode har økt opptaket av sykepleierstudenter skulle en også kunne forvente en viss økning i den gjennomsnittlige tildeling.

Ved de private høgskolene har tildelingen økt fra kr. 39 700 til kr. 41 300 pr. student pr. år.

Ved de statlige høgskolene varierer tildelingen mellom kr. 28 000 og kr. 38 000. Unntaket er Høgskolen i Ålesund hvor tildeling pr. student utgjør så lite som kr. 21 300 i 1998. Denne høgskolen har for øvrig og ikke overraskende også flest studenter pr. lærer; 20,5.

Den store forskjellen i økonomi mellom de statlige høgskoler gir grunn til bekymring. Alle utdanninger er pålagt å følge nasjonal rammeplan, og må derav tilfredsstille minstekrav til innhold og gjennomføring. Men det kan neppe herske tvil om at stramme økonomiske rammer virker negativt inn på høgskolenes mulighet til å gi utdanning av høy kvalitet. Forskjell i tildeling til sykepleierutdanningen er langt større enn det som kan forklares utfra geografiske eller organisatoriske forhold. Etter sammenslåingen i 1994 fordeler høgskolestyrene budsjettet til de ulike utdanninger internt i høgskolen på basis av rammetildeling fra KUF. Alle høgskoler har etter sammenslåingen fått redusert sine totale budsjetter. Men våre data peker i retning av at de ulike høgskolestyrene har skjevfordelt reduksjonene internt for de ulike utdanningene.

Forskjellen mellom private og statlige høgskoler er interessant. Den reflekterer dels det forhold at sykepleierutdanningen er hovedutdanningen ved de fleste av de private høgskolene, og at færre utgifter derfor rubriseres som fellesutgifter. Samtidig indikerer tallene at fellesadministrasjonen ved de store høgskolene er kostnadstunge. Størrelsen på tildelingen til de private høgskolene baserer seg på utgiftsnivået for sykepleierutdanningene ved de statlige høgskolene før høgskolereformen. Forskjellen nå mellom tildelingen til sykepleierutdanningen til de statlige og private høgskolene er imidlertid så vidt markant at det gir grunn til å stille spørsmål om det også kan ha skjedd en omfordeling av ressursene ved statlige høgskoler til fordel for andre utdanninger. Slik omfordeling må i så fall å ha skjedd årene 1994-95. Svar kan en først få ved å samle inn pålitelig og identisk informasjon om budsjettutviklingen ved alle de aktuelle utdanningene.

Når det gjelder FoU-virksomhet, viser tallene fra høgskolene at i gjennomsnitt 13,9 % av årsverkinnsatsen til faglig tilsatte i grunnutdanning sykepleie nyttes til dette. For de fleste høgskolene ligger prosentsatsen mellom 12 og 20 %, mens den ved Høgskolen i Hedmark, Høgskolen i Telemark og Høgskolen i Ålesund oppgis til å være bare mellom 3 og 5%. Ved Høgskolen i Bergen nyttes 25 % til FoU-virksomhet.

Det er imidlertid grunn til å bemerke at høgskolene har ulik praksis for fordeling av FoU-ressurser. For eksempel har Høgskolen i Bergen vedtatt at FoU- ressurser disponeres av de ulike avdelinger og tildeles til tilsatte ved de ulike utdanninger etter søknad. Dette innebærer at 25 prosent av årsverkinnsatsen til sykepleierutdanningens brukes til FoU virksomhet, men det er ikke dermed sagt at ressursene brukes av tilsatte i sykepleierutdanningen.

Oppsummert kan en si at tallmaterialet gir grunnlag for å hevde at ressurstilgangen når det gjelder stillinger og tildeling av midler har blitt svekket de siste årene. For stillinger er sammenligningsåret 1990, for bevilgning 1995. Jamføring med private høgskoler gir imidlertid en indikasjon på at utgiftene til fellesadministrasjon m.m. etter høgskolereformen i 1994 i stor grad har påvirket størrelsen på det beløp som sykepleierutdanningen selv rår over. Den store reduksjonen reiser spørsmål om det kan ha foregått en overføring av midler til andre utdanninger. Store variasjoner i tildelt beløp pr sykepleierstudent mellom de statlige høgskolene forsterker dette spørsmålet.

Bakgrunnen for tildelingspraksis er ikke kjent. I St meld nr 26 (1998/99) "Økonomien i den statlege høgskolesektoren" vises det til at det er behov for å bedre rapportering av resultat og ulike kvalitetsaspekt ved institusjonenes virksomhet. Det henvises til at "Kostnadsberekningsutvalet" i NOU 1998:6 anbefaler at rapportering innenfor disse feltene blir bedre, slik at høgskolene selv og KUF får et bedre styringsgrunnlag.

"Gode resultatmål og resultatindikatorer blir stadig viktigare både for departementet i høve til styring av underliggjande institusjonar, og for den einskilde institusjon i høve til intern styring. Det er difor viktig at det finst påliteleg og oppdatert datamateriale, og klart definerte resultatmål som kan gje grunnlag for å vurdere aktivitet opp mot fastsette mål, og for å kunne samanlikne aktivitet mellom institusjonar" (St meld nr 26 1998/99, s.37).

KUF har i samarbeid med Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) opprettet en database for statistikk om høyere utdanning. Databasen inneholder informasjon om blant annet økonomi (regnskaps- og budsjettall), studenttall og tilsatte fra og med 1996. Men databasen inneholder ikke gode nok data om FoU-virksomhet og om kvalitetsaspekter ved virksomheten. Når det gjelder data om FoU vil departementet sette ned en arbeidsgruppe som sammen med bl.a NSD skal utarbeide system for enhetlig rapportering av slike data. Når det gjelder data som skildrer kvalitetsaspekter ved virksomheten, arbeider departementet kontinuerlig for å utvikle data som på en bedre måte kan si noe om slike forhold. St meld 26 fremhever at det i forbindelse med fremtidig utvikling av databasen for høyere utdanning vil være "særleg viktig å utvikle indikatorer som kan nyttast ved talfesting av ulike typar kostnadsdrivande faktorer i sektoren" (op.cit s. 37). Som eksempel på kostnadsdrivende faktorer nevnes:

"husleigekostnader, kostnader knytte til kompetanseheving, kostnader knytte til desentraliserte utdanningar, kostnader knytte til praksisrettleiing, reisekostnader, administrative kostnader og endringar i handlefridomen på budsjettet" (op.cit,s.36).

Departementet viser til at innføring av nye økonomi-, personal- og studieadmininstrative systemer vil gjøre det enklere å innhente gode og entydige data fra sektoren. Tilgang på data som slike system kan generere, vil gjøre det mulig å utføre analyser av kostnadsfordeling, kostnadsprofil, fagprofil m.m. på den enkelte institusjon og å gjennomføre sammenligninger mellom institusjonene. Slike data vil blant annet bli brukt i det videre arbeidet med å omfordele midler mellom de statlige høgskolene slik Stortinget ga sitt samtykke til i forbindelse med behandling av St prp nr 1 (1996-97). I arbeidet til det tidligere omtalte "Kostnadsberekningsutvalet" kom det frem at det er effektivitetsforskjeller mellom de statlige høgskolene som ikke lar seg forklare. Departementet vil derfor arbeide videre med sikte på å omfordele midlene mellom de ulike institusjonene. I den forbindelse peker de på at de er viktig å arbeide videre med å utvikle indikatorer på kostnadsdrivende faktorer som slår ulikt ut for de ulike høgskolene (St meld 26, 1998-99).

På bakgrunn av de store forskjeller som fremkom i vår undersøkelse vil utvalget understreke betydningen av at dette arbeidet intensiveres. Ikke bare for å kunne sammenligne ulike høgskoler. Data vil også være betydningsfulle for å kunne sammenligne den interne fordeling mellom ulike utdanninger i de enkelte høgskoler. For sykepleierutdanningene sin del vil utvikling av gode indikatorer på kostnadsdrivende faktorer som praksisundervisning, kompetanseheving og reisekostnader være av stor betydning. Dette fordi praktiske studier utgjør 50 prosent av utdanningen, og fordi kompetanseheving ser ut til å skje i raskt tempo. I følge NIFU (1998) var nærmere 300 høgskolelærere innen helsefagene i gang med hovedfagsutdanning i 1996. Det er grunn til å tro at tilsatte i sykepleierutdanningen utgjør en stor del av disse.

Utvalget vil i tillegg peke på at data fra vår undersøkelse indikerer at det er behov for sammenligne kostnader mellom statlige og private høgskoler som driver sykepleierutdanning. I det videre arbeidet med å omfordele midler mellom de statlige høgskolene vil det være viktig at også forskjell i tildeling til sykepleierstudenter i private og statlige høgskoler vurderes.

8.2 Spørsmål knyttet til praksisundervisningen

Med ett unntak svarer høgskolene at enten 15-16 eller 24 timer i døgnet nyttes planmessig til praksis i sykehusene. I tillegg opplyser flere at også helger og ferier tas i bruk. Det framgår at studentene ofte følger turnusen til kontaktsykepleieren, og at de derfor også kan ha praksis om natten.

Spørsmålene har ikke fått fram omfanget av praksis på kvelds- og nattetid. Det må antas at de fleste har praksis fra kl. 7 til kl. 15 slik noen også oppgir. Opplysningene viser imidlertid at alle høgskolene i en viss utstrekning tar i bruk store deler av døgnet.

Høgskolene har gjort rede for hvilke sykehus de anvender til kirurgisk og medisinsk praksis. Tabell 1.6 i rapport nr.2/98 fra SINTEF-UNIMED har tall for effektive senger etter avdelingstype ved de somatiske sykehusene i 1997. Vi har lagt sammen antall senger ved alle avdelingene som er tatt med i denne rapporten unntatt avdeling for fødsel/gynekologi og pediatri. Summen vi får er blitt sammenholdt med opptakstallene til grunnutdanning sykepleie ved høgskolene for 1997. Ved å regne ut hvor mange prosent opptakskapasiteten utgjør av antall relevante senger får vi et tall som sier noe om utnyttelsesgraden av sengekapasiteten ved sykehusene til veiledning av sykepleierstudenter. (Det er imidlertid ikke tatt med sykehus som høgskolen bare nytter i liten grad. Hvis antall praksisplasser på et sykehus utgjør mindre enn 10 % av opptakskapasiteten, er sengekapasiteten ved sykehuset ikke talt med. I Bergen og Oslo med flere høgskoler har det vært nødvendig å se alle sykehusene/ høgskolene under ett).

Tabell 3 Utnyttelse av sengekapasiteten ved sykehusene til kliniske studier

Vedlegg 2 viser resultatet for den enkelte høgskole mer detaljert.

Opptakskapasiteten for høgskolene som har svart er på 3410 studenter (måltall opptak 1997), mens praksisstedene som disse høgskolene nytter har 9687 relevante senger. Den gjennomsnittlige utnyttelsesgraden av sengekapasiteten er ut fra disse tallene på 35 %. Det mest iøynefallende er imidlertid den sterke spredningen mellom høgskolene. Prosentsatsen for høgskolene i Nord-Trøndelag, Harstad og Sogn og Fjordane er på henholdsvis 85, 74 og 62 %. Samtidig har flere høgskoler en prosent på mellom 20 og 30. Det synes som om det gjennomgående er lavest utnyttelse ved de større sykehusene og i særdeleshet ved regionsykehusene.

Forklaringene på den lavere utnyttelsesgraden ved større, sentrale sykehus kan være flere. Pasientgrunnlag, spesialiseringskrav, produksjonskrav, effektivisering og ventelistekøer er trolig i første rekke knyttet til slike sykehus. Helsepersonellet får dermed mindre tid til veiledning av studenter og elever.

Videre er det slik at enkelte sengeposter er brede og generelle i den forstand at det her behandles pasienter med flere ulike typer av sykdommer. Andre er sterkt spesialiserte og rettet mot en eller noen få avgrensede sykdomskategorier. En finner gjerne de brede, generelle sengepostene ved de mindre lokalsykehusene, mens regionsykehusene i større grad kjennetegnes ved spesialiserte sengeposter. Regionsykehusene vil slik sett ikke være like egnet som praksisplass.

Den høye utnyttelsesgraden ved Høgskolen i Nord-Trøndelag kan ses i sammenheng med måten høgskolen har organisert praksisundervisningen på. Prosjektet ved HINT er et eksempel på at det er mulig å øke utnyttelsesgraden ved å effektivisere praksisundervisningen. En organisering med blant annet frikjøp av personell på sykehusene til veiledning forutsetter imidlertid økte ressurser. For å gjennomføre prosjektet, måtte Høgskolen i Nord-Trøndelag nytte betydelig større beløp enn det høgskolen fikk av de øremerkede praksisveiledningsmidlene. Med anstrengt økonomi har det for høgskolen ikke vært mulig å opprettholde tildelingen til dette formålet. De har derfor i noen grad måttet gå bort fra modellen, og høgskolen har søkt departementet om en reduksjon av opptaket til sykepleierutdanningen.

Høgskolene ble også bedt om å angi hvilke uker i året som ble nyttet til praksis i medisinsk og kirurgisk avdeling. De fleste høgskolene oppgir at nesten alle ukene blir brukt, bortsett fra i sommerferier, jul- og nyttårshelg. Ett tydelig unntak er Høgskolen i Sør-Trøndelag som oppgir at bare om lag 18 uker blir brukt til slik praksis ved Regionsykehuset i Trondheim. Det er mulig fordi hele studentkullet kan ha praksis i sykehus i samme tidsperiode. De andre høgskolene synes å måtte dele kullet i to eller flere grupper på grunn av mangel på praksisplasser. Dette kan svekke kvaliteten på utdanningen ved at integrasjon teori - praksis vanskeliggjøres når studentene etter ulik type praksis vender tilbake til teoriundervisning. Parallelle undervisningsløp er selvsagt også kostnadsdrivende.

Vi kan konkludere med at høgskolene i en viss grad tar i bruk mesteparten av døgnet og året til praksisundervisning, men at utnyttelsesfrekvensen på ulike deler av døgnet og året fortsatt er ukjent. Det ville vært av interesse å vite dette. Videre er det stor variasjon mellom høgskolene når det gjelder å utnytte sengekapasiteten ved sykehusene til praksis. Det synes som om utnyttelsesgraden er lavest ved store og sentrale sykehus. Utnyttelsesgraden er også avhengig av hvordan høgskolene organiserer praksisundervisningen. Eksemplet fra Høgskolen i Nord-Trøndelag viser at effektiv organisering forutsetter tilførsel av midler.

8.3 Utvalgets vurderinger

Spørreundersøkelsen utvalget foretok viste at utnyttelsen av sykehusenes sengekapasitet til veiledning av sykepleierstudenter varierte sterkt. Selv om noe av dette kan forklares med at sykehusene i ulik grad er egnet til å ta i mot studenter, bør flere høgskoler kunne bruke resultatet fra vår undersøkelse til å legge press på sykehusene til å ta i mot flere studenter om dette blir nødvendig.

Spørreundersøkelsen viser at nesten alle høgskolene nytter hele året og store deler av døgnet til praksisstudier. Dessverre gir ikke undersøkelsen svar på i hvilken utstrekning hele året og døgnet utnyttes. Utvalget antar det er begrenset hvor mye utnyttelsesgraden her kan økes, men oppfordrer høgskolene som i liten grad nytter hele året og store deler av døgnet til praksis til å vurdere en omlegging.