Statssekretær Øystein Bø holdt tale for representanter for norsk forsvarsindustri

*Sjekkes mot fremføring*

 

Kjære representanter for norsk forsvarsindustri, samarbeidspartnere og forsvarsvenner.

Takk for invitasjonen. Det er en glede å holde åpningsinnledningen her ved årets INFO/ERFA konferanse. Å komme til Soria Moria er riktig flott, vi kjenner jo dette stedet fra eventyrene til Asbjørnsen og Moe og Kittelsens maleri, der gutten Halvor skuer opp mot det gullbelagte slottet på toppen av fjellet i det fjerne.  Og, det har jo vært gjort enkelte forsøk på å bygge luftslott herfra. Men, i dag og i morgen skal vi snakke om mer konkrete ting, om informasjon og erfaringer fra samarbeidet mellom forsvarssektoren og forsvars- og sikkerhetsindustrien.

INFO/ERFA er den sentrale årlige møteplassen mellom forsvars- og sikkerhets-industrien og Forsvaret. Det er en lang og god tradisjon. For oss i Forsvarsdepartementet er det av betydning å få være med her. Dette fordi industrien er en viktig partner som betyr mye for Forsvaret. Vi har et partnerskap som basert på Forsvarets behov skal medvirke til å fremme en konkurransedyktig industri.  Regjeringen er opptatt av å drive en aktiv politikk og legge til rette for gode rammebetingelser for forsvarsindustrien. Det ligger i bunnen for det vi gjør på dette feltet.

Årets INFO/ERFA konferanse bekrefter at dere i forsvarsindustrien representerer en næring som evner å sette viktige spørsmål på dagsorden.

Med temaet «Teknologi i møte med Forsvarets utfordringer», treffer dere tiden godt. Dette er et viktig tema som gir et så vel faglig interessant som spennende utgangspunkt for det som skal drøftes de neste to dagene.

Sikkerhetspolitisk bakteppe – Forsvarets utvikling

Men før vi begynner på den diskusjonen, tror jeg det vil være på sin plass å heve blikket og se litt på det sikkerhetspolitiske utviklingen vi står overfor i vår del av verden og knytte denne til Forsvarets utvikling, og som en innledning til tematikken for konferansen.

Vi ser i dag konturene av en bredere offentlig debatt om norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk enn vi har sett på mange år. Det skyldes nok flere ting. Jeg tror mange er blitt både engasjert og urolig over de sikkerhetspolitiske endringene vi ser i våre omgivelser. På vårt eget kontinent vekker Russlands økte evne, koblet med deres vilje til å bruke militærmakt for å oppnå politiske mål, bekymring. På Europas terskel, er det uroen i Midtøsten og Nord-Afrika, samt ISILs målsetting om å ramme også vestlige mål som bekymrer. Truslene har rykket nærmere Norge, de er kommet tettere og de angår oss mer direkte nå.

Jeg tror ingen vil være uenige når jeg sier at 2014 var det året sikkerhetspolitikken vendte tilbake til både den internasjonale og den hjemlige arenaen.

Eller når jeg sier at vi snaue fire måneder ut i 2015 står overfor et mer sammensatt og langt mer alvorlig sikkerhetspolitisk bilde enn vi så for oss for bare litt over et år siden. Vi ser på dette med stort alvor. Det er ekstra alvorlig fordi de brå skiftene vi ser i våre omgivelser forsterker endringsbehovene i vårt eget forsvar.

Summen av utfordringer internasjonalt er større enn på svært lenge. Spennvidden er stor og truslene mot vår sikkerhet er flere. Vi må sikre oss mot truslene, enten det dreier seg om konvensjonelle eller asymmetriske utfordringer, hybrid krigføring, cybertrusler, terrorisme eller fremveksten av ekstremisme. Gamle og nye utfordringer smelter sammen. Den ene trusselen forsvinner ikke, selv om nye kommer til.

Den russiske aggresjonen mot Ukraina, annekteringen av Krim og destabiliseringen av områdene i øst snur om på hvordan vi til nå har tenkt rundt europeisk sikkerhet og forsvar.

Det er ikke tvil om at vi i dag har å gjøre med et annet Russland. Internasjonalt samarbeid er erstattet av økt spenning. I 2014 var Russlands militære aktivitet på et nivå vi ikke har sett siden sovjettiden. Vi ser en helt annen bredde og kvalitet. Øving, trening og militær modernisering er ikke i seg selv problematisk eller illegitimt. Alle land som ønsker å utvikle et relevant og stridsdyktig forsvar gjør det.

Noe helt annet og langt mer alvorlig blir det når et land velger å ignorere internasjonale avtaler og regler. Da reduseres sikkerheten. Jevnlige tokt med tunge strategiske bombefly over Østersjøen og til dels aggressive flyvninger med krenkelser av andre lands luftrom føyer seg inn i det bildet. Det kan ikke leses som noe annet enn en styrkedemonstrasjon fra russisk side.

I nord er den russiske aktiviteten mer gjenkjennelig. Vi har likevel over tid sett en gradvis opptrapping av aktiviteten. Vi ser innfasing av nytt og oppgradert materiell, etablering av nye avdelinger, mer sammensatte operasjonsmønstre, en satsning på strategisk mobilitet, og opprettelse av en arktisk kommando på russisk side. Det gjør det viktig å følge utviklingen framover svært nøye.

Vi må samtidig ta hånd om de viktige oppgavene Norge og Russland møter sammen i nord. Vi har et viktig folk-folk samarbeid som kan videreutvikles. Og vi deler ønsket om trygghet og stabilitet i nordområdene. Fasthet og forutsigbarhet har alltid tjent våre interesser i nord. Det er uendret. Uendret er også vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste i NATO.

Jeg mener at betydningen av alliansen er større enn på lang tid. Vi må aldri glemme at NATO er en politisk allianse, tuftet på et så vel verdi- som interessefellesskap over Atlanterhavet. Vi må slå ring om NATOs politiske troverdighet. Det gjør vi gjennom å sikre alliansens militære troverdighet.

Dette dreier seg om å forsterke NATOs kjernefunksjoner, å styrke evnen til planlegging og gjennomføring av kollektive forsvarsoperasjoner, og å skjerpe beredskap og reaksjonstid.

Vi må basere oss på at større deler av Forsvarets virksomhet vil handle om beskyttelse av alliansens territorium. Det utfordrer oss. Telemark bataljons opphold i Latvia i fjor høst var noe mer enn bare å sende et kompani for å øve. Det er snakk om en konseptuell endring som påvirker hele Forsvaret. For oss og for våre allierte, innebærer det en stor dreining av både planverk og hvordan vi øver og trener.

Avskrekking og beroligelse er noe helt annet enn å delta i kamphandlinger i Afghanistan. Det å øve på NATOs planverk for kollektivt forsvar, er ganske ulikt det å drive opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker. I den nye sikkerhetspolitiske situasjonen må Forsvaret være innstilt på å gjøre begge deler.

De tiltak vi gjør i NATO handler om å stå bedre rustet til å håndtere utfordringer fra flere hold. En mer spent og usikker tid i Europa forsterkes av utviklingen i Midtøsten. Også her har det strategiske bildet endret seg raskt.

Det er en utvikling vi må møte på flere plan. Økt beredskap her hjemme er ett. Bekjempelse av radikalisering et annet. Militær støtte til kapasitetsbygging i Irak et tredje. Regjeringen har besluttet å bidra med inntil 120 norske soldater.

Sammen med allierte og partnere er målet å gjøre irakiske sikkerhetsstyrker bedre rustet til å håndtere trusselen fra ISIL.

Høyere aktivitet hjemme og ute koster. Det merkes i den daglige driften av Forsvaret. En endret og mer alvorlig sikkerhetssituasjon kommer, kort og godt, med en annen prislapp. La meg derfor, før vi går videre, knytte noen kommentarer til Forsvarets økonomiske rammebetingelser.

Kombinasjonen av endringene i omverdenen, utfordringer knyttet til Forsvarets operative evne og stramme økonomiske forutsetninger trekker opp et krevende bilde og flere store dilemmaer.

Våre forgjengere i Myntgaten hevdet at dagens forsvarsstruktur kan la seg videreføre med dagens budsjettnivå. Da tok de i så fall ikke høyde for at Forsvaret er en type virksomhet som må holde tritt med utviklingen. Når verden rundt oss endrer seg, må vi tilpasse oss.

Dette handler om å forbedre ytelsen til de militære innsatsmidlene. Det er ikke et alternativ i vår bransje å bli en god nummer to. Derfor må vi opprettholde materiellets relative effekt i forhold til en potensiell motstander og i forhold til allierte vi skal operere sammen med.

Det er jo neppe nytt for denne forsamlingen, men militært materiell er mer kostbart å utvikle, anskaffe og drifte, enn materiell som masseproduseres. I svært få tilfeller finnes det et én-til-én forhold.

Bare for å sette det i sammenheng: Militært materiell har en prisvekst som er 2 - 7 % over gjennomsnittlig inflasjon. Tyngre materiell er det som har høyest vekst. For eksempel er nåværende stykkpris for et F-35 kampfly ca. 120 % høyere enn da F-16-kampflyene ble anskaffet i 1980 (korrigert for nominell prisvekst).

Vi har også en driftsvekst i Forsvaret som ligger 1,1 % over gjennomsnittet i samfunnet for øvrig. Vi anslår at F-35 blir om lag 400 millioner dyrere å operere hvert år enn F-16. Andre nye plattformer som NH-90 og CV90 følger samme logikk og mønster. Vi får en helt annen og ny kapasitet, en helt annen bredde, men samtidig, også en helt annen pris.

Det er gjort beregninger som indikerer at de anslåtte budsjettbanene ligger 154 milliarder under hva en videreføring av dagens struktur med dagens aktivitetsnivå og reaksjonsevne vil medføre de neste 20 årene. Selv om det ligger mange forutsetninger bak en slik framskriving av økonomien, illustrerer det omfanget av utfordringen vi står overfor. Vi har, med andre ord, ikke mulighet for å videreføre det forsvaret vi har i dag. I tillegg trenger vi et forsvar med vesentlig skjerpede evner i forhold til dagens nivå.

Vårt handlingsrom i dag er veldig annerledes enn da omstillingen tok til på begynnelsen av 2000-tallet. Den gang tok vi ut det vi kalte fredsdividenden. Store midler ble frigjort gjennom å redusere strukturen og avhende eiendom. 

Et omfattende internt effektiviseringsarbeid muliggjorde en veldig bred modernisering av Forsvaret. Hvis vi lykkes med den gjenstående del av planen, har Forsvaret fra 2002 til 2016 kunnet omprioritere en akkumulert sum på om lag 60 milliarder kroner fra lavere til høyere prioriterte områder.

Det har gjort det mulig å finansiere moderniseringen og omstillingen av Forsvaret i en periode med nærmest flat budsjettutvikling. Utilsiktet kanskje, men like fullt, så tillot vi oss i denne perioden å nedprioritere beredskapslagrene våre og evnen til styrkeoppbygging av hele strukturen.

Og vi gjorde noe annet som er vesentlig: Vi aksepterte et redusert operativt nivå for å dekke noen av utgiftene til nyinvesteringer. De fem fregattene våre fulgte en slik logikk. Det kan godt være det var fornuftig i en situasjon da utviklingen rundt oss tilsa at dette var mulig.

I dag er utgangspunktet et ganske annet. Den sikkerhetspolitiske situasjonen gir ikke rom for redusert operativ aktivitet. Vi ser derimot økte krav og forventninger til mer beredskap over hele krisespekteret, inkludert støtte til det sivile samfunn. Vi ser at vi må fylle beredskapslagrene våre, ikke tømme dem.

Vi skal også investere i kampfly som samlet sett koster mer enn det vi så langt har tatt ut gjennom effektivisering og omprioriteringer.  Det er utfordrende å skjerme tunge investeringer.

Selv om nye kampfly er besluttet, vil jeg minne om at det er denne regjeringen som, innenfor våre budsjetter, skal finne rom for reelle budsjettøkninger i mangemilliardklassen. Flyene er forhåndsbestilt, men jeg kan love dere at de er langt fra forhåndsbetalt.

De milliardene må vi kjempe for, i konkurranse med veldig mange andre viktige samfunnsområder. Og tilsvarende må vi fortsatt finne rom for vår del av investeringen, som forutsatt, innenfor forsvarsbudsjettene. Jeg kan forsikre om at det ikke kommer av seg selv. Det er beintøffe prioriteringer.

Det er på denne bakgrunn regjeringen har startet arbeidet med en ny langtidsplan for forsvarssektoren, som vi tar sikte på å legge frem for Stortinget i løpet av vårsesjonen 2016. En endret sikkerhetspolitisk situasjon, kombinert med et misforhold mellom kostnadsutviklingen og sektorens økonomiske rammer, gjør at det er nødvendig å se på Forsvarets innretning.

Det er viktig for regjeringen å treffe beslutninger som står seg i et langsiktig perspektiv. Nettopp derfor er det så avgjørende å få belyst alle sider ved forsvarets utfordringer og muligheter. Vi har allerede mottatt et eksternt innspill gjennom McKinsey-rapporten. Flere innspill kommer, med Forsvarssjefens fagmilitære råd som det mest sentrale.  Målet vårt er å møte utfordringene og sikre at Forsvaret har de beste forutsetninger til å kunne løse sine gitte oppgaver.

Det vil vi jobbe aktivt for.

Dagens – tema teknologiutvikling

Mot dette bakteppet - la meg gå over til det som er dagens tittel, «teknologi i møte med Forsvarets utvikling».  Dette er et viktig og sentralt tema. Teknologi har alltid vært utslagsgivende for menneskets utvikling, helt siden tidenes morgen. Ikke minst i krigføring, der den som har behersket teknologien og klart å nyttiggjøre seg den best, som regel har kommet seirende ut. (ref. asymmetrisk krigføring)

Teknologi er viktig for Norge. Det er avgjørende for Forsvaret å ligge i front, særlig innenfor de teknologiområdene vi har definert som viktige for oss. Vår særskilte geografi, langt mot nord med enorme avstander, vår krevende og alpine topografi, og ikke minst våre helt spesielle klimatiske forhold, gjør at teknologien må tilpasses en rekke forutsetninger og realiteter som ikke alle andre møter. 

Derfor har vi valgt ut et knippe teknologiområder som er viktige for Forsvaret og som industrien legger til grunn i utvikling av materiell og tjenester. Av og til er jeg blitt møtt med at disse hovedområdene utgjør «produktlisten til industrien». Det er ikke korrekt. Disse områdene har utviklet seg over lang tid, gjennom tiår med erfaring og innsikt om hva som faktisk er Forsvarets behov, tilpasset det som er særegent for oss. Og, dersom dette så er blitt «produktlisten til industrien», ja da bekrefter det jo bare at industrien har forstått Forsvarets behov og klart å utvikle produkter og tjenester som svarer på dette.

Og, så er jo dere blitt blant verdens beste på deres fokuseområder på. Da må vi jo sammen bygge på det, og videreføre det som har vist seg å være et vellykket partnerskap.

Teknologien skal også hjelpe oss til å løse oppgaver på en bedre og mer effektiv måte i fremtiden. Vi snakker om at vi har sett at høyteknologi utvikler seg raskt i de senere år. Men dette er trolig bare begynnelsen av en utvikling som vil akselerere enda raskere.  Dette er det nok flere som vil gå dypere inn i gjennom konferansen. Det er vel strengt tatt bare den menneskelige fantasi som begrenser hvor langt teknologien kan nå.

I forlengelsen av dette vil jeg gjerne utfordre industrien. Hvilke insentiver har dere i dag for å levere systemer og tjenester som bidrar til at driftskostnadene skal bli lavere? Hva skal til for at vi kan gjøre noe med dette? Er det andre forhold som kan bidra til at driften blir billigere?

Dette er forhold vi kommer til å være mer  bevisst på. Her må vi alle tenke nytt for å få mer ut av ressursene. Dersom utviklingen med stadig økende driftskostnader fortsetter, kan resultatet bli mindre penger igjen til investeringer. Det sier seg selv at de som klarer å finne gode svar på dette, samtidig vil bli mer konurransedyktige.

Her og på andre områder vil jeg fremheve trekantsamarbeidet mellom industrien, departementet og FFI.

FFI vil i betydelig grad fortsatt kunne bidra til å finne frem til løsninger som vil være besparende så vel som nyvinnende.

Teknologiutviklingen er meget krevende og kostnadsveksten formidabel. Dessuten ser vi stadig oftere at teknologien endrer seg før vi klarer å innføre den. Klarer vi som et lite land å henge med? Er våre satsingsområder innenfor teknologi de rette? Dette er jo spørsmål som skal drøftes gjennom denne konferansen, og svarene er nok både mange og nyanserte.

Men mitt klare inntrykk er at ja, vi klarer dette, så lenge vi erkjenner at det er nisjeområder, smale og spissede, tilpasset våre særskilte behov som særlig skal ivaretas og utvikles. To tredjedeler av vår nisjeproduksjon går jo nettopp til eksport. Det viser at våre løsninger er konkurransedyktige og det understreker at vi henger med.

Industriens rolle, muligheter og begrensninger

La meg så skifte gir og drøfte forsvars- og sikkerhetsindustriens rolle, dens muligheter og begrensninger. Engasjement og samarbeid er nøkkelord for en konkurransedyktig norsk forsvarsindustri.  Det samme er kompetanse og utholdenhet.

Fra myndighetssiden vil vi fortsette å engasjere oss tidlig i planlagte materiellinvesteringer, slik at potensialet for samarbeid blir utnyttet når det er til Forsvarets beste.

Dette er viktig for en liten nasjon, og for en relativt liten industri som vil spise kirsebær med de store.

For selv i en tid med betydelig økonomisk nedgang i Europa, selv i en tid der det brukes færre penger på forsvar, gjør dere det godt. Og dere vinner innpass i mindre tradisjonelle markeder som Asia, Gulfen og Sør-Amerika.  At norsk forsvarsindustri er vel ansett, er det flere enn dere i denne salen som er klar over. Dette skyldes også et kulturelt betinget fenomen, som jeg ofte fremhever overfor mine utenlandske kolleger: Når norsk industri sier de skal gjøre noe, så gjør dere det dere kan for gjøre akkurat det, både til avtalt tid og til avtalt pris.

Fra vår side bruker vi også betydelige ressurser til å støtte norske eksportfremstøt i utlandet. Som mange av dere er kjent med skal vi ta rollen som ledernasjon under årets forsvarsmesse MSPO i Kielce, Polen, første uken i september. Dette er den nest største av sitt slag i Europa. Forsvarsministeren deltar og vi skal arrangere både sikkerhetspolitisk- og industriseminar. Det forventes at årets messe vil skilte med over 400 selskaper fra et 20-talls land og ca femten norske utstillere.  Dette ser vi frem til, det blir både en stor utfordring og en spennende mulighet for oss. Jeg ser selv frem til å møte mange av dere der.

Kielce-rollen er et tydelig signal om at vi her på berget kan ta ansvar. Og det gjør vi overfor et land som har fått en stadig mer sentral posisjon i NATO og som er en stor og viktig samarbeidspartner for oss og vår forsvarsindustri. Her ser vi bare begynnelsen på et samarbeid som vil utvikle seg videre.

Vi står foran mange store pågående og fremtidige prosjekter og programmer som vil være med å definere våre felles bestrebelser.  F-35-programmet, med dets omfattende industripotensiale, for både store og små norske bedrifter, ruller videre.  Det er krevende for industrien å komme om bord, men som mange av dere vil vite så jobber vi kontinuerlig for å få dere best mulig posisjonert.  Det vil vi fortsette med.

Norsk industri bidrar tungt til moderniseringen av Forsvaret: fornyelsen av kampvognene i Hæren, anskaffelsen av JSM, anskaffelse av moderne og effektiv ammunisjon, NASAMS og fornyelse av informasjons-infrastrukturen er bare noen blant en rekke sentrale prosjekter.

Samtidig er det ikke til å komme fra at vi i flere år har sett en trend der de fleste europeiske land velger å videreføre eksisterende plattformer og systemer fremfor å investere i nye. Det koster for dem som ønsker å bli værende i front. Et resultat er at bedrifter går sammen om utvikling og produksjon av nytt utstyr, både nasjonalt og internasjonalt, og ofte kjøper seg opp i hverandres strukturer. 

Dette, i tillegg til reduserte forsvarsbudsjetter i Europa, bærer bud om at vi også fremover må være forberedt på en mer krevende markedsituasjon der nasjoner i større grad vil favorisere egen industri.

Det er også utfordringer mot det amerikanske forsvarsmarkedet. Det vil fortsatt være krevende å lykkes "over there", det kan mange av dere skrive under på.

Vi bruker betydelige ressurser på å styrke industrisamarbeidet over Atlanteren. Det er mitt klare inntrykk at markedsadgangen for norske bedrifter i USA er blitt noe bedre de siste årene, men vi har mye jobb som gjenstår. I møte med amerikanske myndigheter tar vi opp hindringer dere erfarer i forsøk på å komme inn på det markedet. Vi har gjort det lenge og vi vil fortsette med det. Det kan jeg love dere.

Vi vil også vurdere tiltak som kan støtte industrien i nye markeder, spesielt i Asia.

I Europa skal EUs forsvars- og sikkerhetsdirektiv bidra til å skape et mer åpent marked, men mange er skeptiske til om EU vil lykkes.  Direktivet ble innlemmet i norsk lov for femten måneder siden. Vi registrerer at praktiseringen av direktivet i de europeiske nasjonene er høyst variabel og at egen forsvarsindustri fortsatt favoriseres, særlig av de store nasjonene. Det er en utfordring for oss med en relativt liten forsvarsindustri. Det krever at vi jobber jevnt og målrettet. Norge har, lenge før direktivet ble vedtatt, hatt et av Europas mest åpne forsvarsmarkeder.

Jeg mener dette har bidratt positivt til at dere er så konkurransedyktige. Så lenge ikke andre nasjoner åpner sine markeder vil vi også benytte muligheten til å beskytte teknologisk og industriell kompetanse av betydning for vår nasjonale sikkerhet. Vi må legge til grunn et syn som både er
realistisk og nyansert.

For oss er også deltakelse i EDA (European Defence Agency) et viktig kontaktpunkt inn mot EU. Vi er i dag en betydelig bidragsyter innenfor en rekke områder. Vårt mål er at dette også skal bidra til å åpne dører for norsk forsvarsindustri til EU. 

Forsvarsindustriens rammebetingelser

Som jeg nevnte allerede innledningsvis er regjeringen klar på at vi skal opprettholde og videreutvikle en internasjonalt konkurransedyktig norsk forsvarsindustri. Vi er opptatt av deres rammebetingelser. Det må det ikke være tvil om. Derfor foretok vi i fjor en ekstern evaluering av Stortingsmelding nr. 38 og vi planlegger som dere er kjent med å levere en ny melding til Stortinget i løpet av vårsesjonen. 

Evalueringen konkluderte med at strategien fra melding 38 har vært vellykket og gjennomføringen av politikken fungert etter hensikten. Samarbeidet mellom forsvarssektoren og forsvarsindustrien er godt og gjensidig fordelaktig, heter det. Det viser at tiltakene har virket og det er etablert fora for å utvikle samarbeidsrelasjoner og styrke den strategiske dialogen.  Dette gleder vi oss over, det gir godt grunnlag for våre videre felles bestrebelser.

Når det gjelder den nye meldingen vil vårt hovedmål være  å legge frem en forsvarsindustriell strategi som bidrar til å sikre nasjonale sikkerhetsinteresser og til å opprettholde og videreutvikle en internasjonalt konkurransedyktig norsk forsvarsindustri, selvfølgelig tuftet på Forsvarets behov.

Sentrale rammebetingelser og regelverk, herunder spesielt EUs direktiv om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser, anser vi som vesentlige for den videre utviklingen av forsvarsindustrien. Direktivet kan, som jeg alt har nevnt, på sikt medføre nye muligheter for konkurransedyktig norsk forsvarsindustri, men det forutsetter at markedet reelt åpnes for likeverdig og åpen konkurranse. Vi må derfor følge praktiseringen i andre land nøye, og anvende regelverket på en slik måte at vår forsvarsindustri sikres de samme reelle rammebetingelser og spilleregler som industrien i EU-landene.

Samtidig er det viktig å understreke at en ny strategi må fastholde at nettopp nasjonale sikkerhetsinteresser, og Forsvarets behov er førende for sektorens materiell-anskaffelser. Slik må det være. Derfor legges det til grunn at anskaffelsene skal basere seg på prinsippene om konkurranse, ikke-diskriminering og likebehandling, så lenge nasjonale sikkerhetshensyn ikke medfører behov for unntak.

Den nye strategien vil også legge til grunn at Norge i økende grad vil samarbeide med andre nasjoner om anskaffelse av forsvarsmateriell.

Det tror jeg er fornuftig. NATO og vårt samarbeid med nære allierte og nordiske naboer vil fortsatt være den viktigste arenaen for et slikt samarbeid.

Vi er også opptatt av, slik jeg alt har sagt flere ganger i dag, at strategien vil legge til rette for at norske bedrifter sikres fortsatt tydelige og forutsigbare rammevilkår for sin eksportaktivitet.

Avslutning - oppsummering

Gode og robuste vilkår for forsvarsindustrien er et viktig satsningsområde for regjeringen. Det er både nærings, - sikkerhets - og forsvarspolitiske grunner til at vi ønsker å satse på dere.

Vi står overfor nye og betydelige sikkerhetspolitiske og økonomiske utfordringer, og vi vil som nasjon fortsatt investere mye i årene som kommer. Vi avsetter en solid andel til investeringer i materiell. Med kampflyanskaffelsen vil denne andelen øke i de kommende år.

Forsvarsindustrien har posisjonert seg klokt. Gjennom fortsatt vekt på samarbeid og samspill vil mye kunne gå deres vei i årene som kommer.  Den vekten dere legger på integritet og etisk adferd er viktig, og må videreføres. Vær proaktive og søkende, så vil dere forbli konkurransedyktige.

Kjære venner,

Før jeg avslutter vil jeg gjerne informere dere om en regjeringsbeslutning som nok vil interessere mange av dere.

Regjeringen tok i går en prinsippbeslutning om å opprette en egen investeringsetat som skal ha ansvar for anskaffelser og forvaltning av materiell i forsvarssektoren.

Etableringen av etaten gjøres med utgangspunkt i de som i dag arbeider med materiellinvesteringer og materiellforvaltning i FLO. Vedlikehold, forsyning og Nasjonal logistikkkommando vil bli værende igjen i Forsvaret. Forsvarssjefen vil også i fortsettelsen ha sin direkte og betydelige innflytelse på investeringsvirksomheten gjennom sin rolle som etatsjef for Forsvaret og Forsvarsministerens nærmeste militære rådgiver.

Ved at etaten etableres direkte under Forsvarsdepartementet vil bl.a. styrings- og ansvarslinjene mellom FD og den nye etaten bli kortere og enklere, og gi en mer effektiv strategisk styring av materiellporteføljen. Dette vil også bidra til å gi mer forutsigbare rammebetingelser for industrien.

De personellmessige konsekvensene av denne omorganiseringen er at de ansatte vil få tilsettingsforhold hos den nye etaten. Ingen vil måtte slutte som følge av dette, men på sikt vil vi justere kompetanseprofilen.

Jeg har nettopp hatt møte med arbeidstakerorganisasjonene og informert dem om beslutningen.

På grunnlag av Regjeringens prinsippbeslutning, går vi nå over i en prosess der detaljene skal legges. Her skal på vanlig måte både Forsvaret og organisasjonene delta. Når denne prosessen er sluttført vil Regjeringen legge frem en proposisjon for Stortinget. Vi legger opp til at dette skal skje før sommeren 2015, med sikte på at etaten etableres 1. januar 2016.

La meg helt avslutningsvis få understreke betydningen av en arena som denne konferansen utgjør. Her kommer det store mangfoldet av små og store bedrifter innenfor norsk forsvars- og sikkerhetsindustri tydelig frem. Her kan dere knytte nye kontakter, og pleie de dere allerede har. Bygging av gode nettverk åpner for nye og innovative samarbeidsløsninger – både ute og hjemme. Bruk denne anledningen til å gjøre norsk forsvarsindustri enda sterkere. Vi har ikke verdens største industri, men vi har en av de beste. Det må dere vite å utnytte.

Jeg vil gjerne rette en takk til FSi for at dere hvert år samler industrien på denne måten, og jeg ønsker dere alle  lykke til med konferansen.

Takk for oppmerksomheten.