Historisk arkiv

Norge og EU i et forhandlingsår

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Utenriksdepartementet

Representantskapet i Norges Bondelag, 25. mars 2015

- Alle forhandlingene vi fører med EU i år, illustrerer hvor mangefasettert vårt forhold til EU er. Vi har sterke nasjonale interesser i å samarbeide med andre europeiske land på et bredt spekter av saksfelt; det være seg klima, handel, landbruk, fisk eller i utenriks- og sikkerhetspolitikken, sa statsråd Vidar Helgesen da han innledet for representantskapet i Norges Bondelag.

Takk for invitasjonen. En glede å være her. Norges Bondelag er en tradisjonsrik og sterk organisasjon – med en sterk stemme i den norske samfunnsdebatten.

Jeg er ikke alltid enig i sak – men vær trygg på at jeg lytter til det dere sier. Og vær trygg på at jeg ønsker å diskutere europapolitikk med dere. Skal vår stemme bli hørt i Brussel - skal vi få gjennomslag for norske interesser, må vi ha åpenhet og lagånd i den norske debatten.

2015 er på mange måter et forhandlingsår for Norge og EU. Vi skal forhandle om EØS-midler for perioden 2014-2019, om markedsadgang for fisk, om felles oppfyllelse av våre internasjonale klimaforpliktelser – og om handel med landbruksvarer.

Samtidig er EU selv dypt inne i viktige forhandlinger med USA om å etablere verdens største frihandelsområde (TTIP) - en avtale som kan få store ringvirkninger for Norge, også i landbruket og matindustrien.

Jeg vet at det først og fremst er forhandlingene om handel med landbruksvarer dere er interessert i å høre om. Dessverre er det disse forhandlingene jeg kan si minst om. Vi har bare hatt ett innledende møte, og kjenner ennå ikke EUs krav. Men jeg kan likevel si noe om regjeringens utgangspunkt og hvordan vi ser på forhandlingene som ligger foran oss.

Vår forhandlingspartner

La meg først si noe om forhandlingspartneren vi står overfor.

For det første: Det er en forhandlingspartner vi kjenner godt – og som står oss nær. Ikke bare geografisk, men også politisk og økonomisk. EU og EU-medlemsstatene er våre nærmeste venner. Det er et perspektiv som av og til kan være vanskelig å målbære i norsk politikk. Det er et perspektiv som noen rygger i forhold til. Men det er ingen tvil. Dette er våre nærmeste naboer. Dette er våre nærmeste venner. Også fordi de fleste av dem hører sammen med oss i det transatlantiske fellesskapet som Nato utgjør. Og i tillegg til dette verdi- og sikkerhetsfelleskapet, har vi gjennom 20 år med EØS-avtalen, utviklet et veldig tett samarbeid på det økonomiske området.

Det har styrket den gjensidige avhengigheten mellom Norge og EU. Det er i vår interesse at det går godt i EU. Det er også i EUs interesse at det går godt i Norge. Det er et viktig utgangspunkt.

For det andre: Vår forhandlingspartner står overfor store utfordringer. Den økonomiske krisen rammet hardt. Europa er fortsatt i en tung økonomisk situasjon. Men vi ser tegn til bedring. Faktisk er vekstanslagene for eurosonen høyere enn i Norge i år. Men det er fortsatt store utfordringer. Ikke minst fordi økonomisk vekst ikke automatisk betyr nye arbeidsplasser. Mye dreier seg derfor om hvordan EU skal legge til rette for investeringer som kan få folk i arbeid. Kommisjonens investeringsplan er ett tiltak. Økt frihandel med USA (TTIP) er et annet.

EU står også overfor eksterne utfordringer. Det er uro i EUs nabolag – både i øst og i sør. Situasjonen i Ukraina er prekær. Det er humanitær krise i Middelhavet. Nord-Afrika er et belte av uro og ustabilitet. Dette er ikke bare utenrikspolitikk verken for EU eller oss. Begivenhetene har også konsekvenser internt; for eksempel polske bønder som ikke lenger får solgt sine produkter til det russiske markedet. Før ble halvparten av polske epler solgt til Russland. Og blant annet vår egen fiskerinæring har blitt hardt rammet.

Norges forhold til EU

Vår forhandlingspartner er også vår viktigste handelspartner. Om lag ¾ av vår utenrikshandel er med EU. Ca 2/3 av norske investeringer går til EU, mens 2/3 av utenlandske investeringer i Norge stammer fra EU. Igjen: vårt forhold til EU er et forhold preget av gjensidig avhengighet.

EU blir dessuten stadig viktigere for oss i et utenriks- og sikkerhetspolitisk perspektiv. Bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk er og vil forbli Nato. Samtidig ser vi at EU står helt sentralt i det internasjonale samfunnets respons til Russlands framferd i Ukraina.

For et drøyt år siden var det mange kynikere som sa at EU-landene hadde så sterke og ulike interesser, ikke minst når det gjaldt energi-forsyning, at de aldri ville klare å samle seg om et sanksjonsregime. Det har EU motbevist. Vi har aldri hatt en internasjonal situasjon hvor EU har spilt en lederrolle på en tilsvarende måte som vi ser i dag.

For Norge er det et dilemma at vi slutter oss til sanksjoner som vi ikke er en del av å utforme. Norge er et av de landene i Europa som blir sterkest berørt av kombinasjonen EU-sanksjoner og russiske mottiltak – og det blir vi uten at vi sitter ved bordet når disse diskusjonene finner sted. Dette er ikke et forsøk på å reise en medlemskapsdebatt, men vi er i motsetning til den forrige regjeringen, åpne på hva som er våre dilemmaer – i en situasjon som er ganske annerledes for Europa enn den har vært på lang tid.

Men vårt forhold til EU handler ikke bare makroøkonomiske tall og internasjonal politikk. Det handler om folks hverdag. Om vilkårene for norsk næringsliv og arbeidsliv. Om hva vi skal leve av i dette landet. Det handler om regelverkslikhet som gjør at norske bedrifter og arbeidsplasser konkurrerer på like vilkår i Europa – også i landbruket. I fjor besøkte jeg jordbærbonden Geir Joa på Sola som var klar på at han ønsket felles europeisk regelverk for å kunne produsere norske jordbær til 17. mai.

På gårder, i bedrifter og lokalsamfunn merkes det at få land i Europa har større arbeidsinnvandring fra EU enn Norge. Over syv prosent av arbeidsstyrken vår kommer fra EU-land. Vi etterspør deres arbeidsinnsats og kvalifikasjoner.

Flere steder bidrar de til å holde hjørnesteinsbedrifter i live og få avlinger i hus. Barna deres fyller opp nedleggingstruede skoler, og skaper ny giv i mange distriktskommuner.

EØS-avtalen preger folks hverdagsliv ved å sette standarder for miljøet vi lever i, for maten vi spiser. Hele 80 prosent av norsk miljøregelverk og 90 prosent av våre regler om mattrygghet har sitt utspring i EU.

Og vi har påvirkningsmuligheter som er viktig at vi bruker. Under mitt besøk i Miljødirektoratet i fjor høst fikk jeg høre mange eksempler på at norsk fagkunnskap bidrar til å påvirke nytt regelverk til beste for miljøet i hele Europa. Direktoratet har for eksempel vært pådriver for å hindre antibiotikaresistente gener i fôr og næringsmidler.

Vårt samarbeid utvides stadig og tar nye former. Fordi vi har nye, felles utfordringer, søker vi felles løsninger. Kampen mot klimaendringene er et godt eksempel. Sammen med EU ønsker Norge å kutte utslippene av klimagasser med minst 40 prosent innen 2030. Vi ønsker derfor å slutte oss til EUs klimaforpliktelse, og vil ta initiativ til en egen avtale med EU om dette. Det er et nytt grep, men også et grep som sikrer regelverkslikhet, som ikke minst er viktig for den delen av norsk næringsliv som nå går gjennom det grønne skiftet.

Vi samarbeider med andre ord tett med EU. Vi gjør det fordi det er i vår nasjonale interesse. Derfor fører regjeringen en offensiv europapolitikk.

For selv om vi ikke er medlem av EU – eller kanskje nettopp derfor – er det avgjørende at vi medvirker i utformingen av EUs politikk og regelverk.

Vår europapolitikk bygger også på en solidaritetstanke. Gjennom EØS-midlene vil vi redusere økonomiske og sosiale forskjeller i Europa. Det er et norsk bidrag, men det styrker i neste omgang oss fordi bedre levekår i Europa, også er i vår interesse. Og vi ønsker å bidra. Men selvsagt innenfor rimelighetens grenser. Det er ingen hemmelighet at disse forhandlingene er krevende

Artikkel 19-forhandlingene

Krevende vil også forhandlingene om basis landbruksvarer bli. Hvorfor forhandler vi nå? Som dere alle vet, omfatter ikke EØS-avtalen EUs felles landbrukspolitikk og frihandelen i EU knyttet til landbruksvarer. EØS-avtalens artikkel 19 slår imidlertid fast at vi annethvert år skal gjennomgå vilkårene for handelen med basis landbruksprodukter, som kjøtt, ost, melk og grønnsaker. Disse forhandlingene skjer med sikte på gradvis liberalisering innenfor rammen av partenes respektive landbrukspolitikk.

Siden 1994 har Norge og EU gjennomført to avtaler under artikkel 19. Den første trådte i kraft 1. juli 2003 og den siste 1. januar 2012. Ved begge avtalene var de forutgående prosessene lange og tunge – og de bar preg av offensivt press fra EU. Det ser vi også nå. EUs press om ny runde er kommet raskt etter forrige avtale – skjønt det følger to års-syklusen til artikkel 19. De siste forhandlingene ble avsluttet i 2010.

Vi har hatt en lang forbedrende fase. Og så har vi hatt ett innledende møte i forhandlingene. På det møtet drøftet vi utviklingen i handelen med landbruksvarer mellom Norge og EU og det politiske bakteppet for forhandlingene. Og vi på norsk side understreket at importen fra EU øker, og at det er noe de bør ta hensyn til når de utformer sine krav på EU-siden. EU la ikke fram noen konkrete krav på dette møtet. Årsaken er at de ennå ikke er ferdige med sine interne drøftinger med medlemslandene. Men ved neste korsvei forventer vi at EU legger sine krav på bordet. Og vi har ingen illusjoner om at vi vil bli møtt med små krav. Vi regner tvert imot med at en av grunnene til at dette tar tid, er at mange krav fra ulike hold skal avstemmes og koordineres.

Når kravene foreligger, vil regjeringen ta stilling til hva som skal være vårt utgangspunkt i forhandlingene. Jeg har fått flere innspill fra ulike aktører innenfor landbruksnæringen om hva som er viktig sett fra deres ståsted. Det takker jeg for. Og min statssekretær Ingvild Stub og statssekretær Blåfjelldal i Landbruk- og matdepartementet har hatt nyttige møter med næringen. Vi kommer også til å holde Stortinget løpende orientert i denne forhandlingsprosessen.

Som dere forstår, er det tidlig i forhandlingsprosessen og derfor begrenset hva jeg kan si, både fordi regjeringen ikke har utarbeidet sin strategi og fordi det blir kompliserte forhandlinger hvor det er viktig å spille kortene riktig.

Vi håper på gode forhandlinger. Mellom to gode handelspartnere. Men vi legger ikke skjul på at den forrige regjeringens politikk trolig bidro til at forhandlingene blir ekstra krevende for Norge.

Vi mener forholdet ble satt på prøve, da den rød-grønne regjeringen innførte prosenttoll på ost og kjøtt –den såkalte «ostetollen». Dette endres ikke av at importen av ost fra EU til Norge har fortsatt å øke etter omleggingen. Hele omleggingen ble gjort på en slik måte at det fortsatt skulle være mulig. Det spesielle er at ostetollen kom da Europa stod midt i en dyp økonomisk krise. Landene i EU hadde lovet hverandre at de ikke skulle møte krisen med proteksjonisme.

At vi, som et av Europas rikeste land, gikk inn for å øke tollen og uten noen form for konsultasjoner med EU på forhånd, falt ikke i god jord. Det har blitt oppfattet som et dårlig politisk signal, både i Brussel og i en rekke medlemsland.

Og la meg klargjøre hva vi gjorde overfor EU i sakens anledning. Det vi gjorde høsten 2013 foran vårt første EØS-toppmøte med EU, var å forberede oss på hvor vi skulle legge oss når det gjaldt budskap. For vi visste at dette kom vi til å bli møtt med i Brussel. Ikke minst fordi det nye stortingsflertallet i opposisjon hadde vært imot prosent-tollen. Vi bestemte oss derfor for å formidle følgende: For det første at regjeringspartienes syn på dette ikke hadde endret seg. For det andre at vi ikke ville ta initiativ til nye proteksjonistiske tiltak. For det var nemlig også et spørsmål på EU-siden. Så sa vi også – og det har nok blitt noe underkommunisert i norsk offentlighet – at dette er et spørsmål som krever flertall i Stortinget, og vi er en mindretallsregjering. Det var budskapet til EU. Og det forholder vi oss til. Og det vet EU.

Vi vil arbeide hardt for å ivareta norske interesser i artikkel 19 forhandlingene. Vi skal også ivareta et forutsigbart og godt forhold til EU og respekt for EØS-avtalen. Det er vi tjent med, både i landbrukssektoren og i verdiskapingen ellers.

Forhandlinger om EØS-midler og markedsadgang for fisk

Som nevnt, er ikke Artikkel 19 forhandlingene de eneste krevende forhandlingene vi har med EU. Forhandlingene om EØS-midler er en annen utfordrende prosess.

EØS- finansieringsordningene har helt siden starten i 1994 vært et solidaritetsbidrag med mål om å bidra til sosial og økonomisk utjevning innenfor EØS-området. De er ingen betaling eller kontingent for EØS-avtalen.

Det er bred enighet på Stortinget om disse bidragene, og enighet om at det skal forhandles om en ny periode EØS-midler for perioden 2014-2019. Forhandlingene har nå pågått i mer enn ett år og er snart ett år inne i en ny avtaleperiode. Og jeg må vel legge til; partene står fortsatt langt fra hverandre. EU forlanger en kraftig økning i bidraget i en tid hvor deres egne budsjetter til økonomisk og sosial utjevning bare øker beskjedent i forhold til forrige budsjettperiode. Dette har vi fra vår side gjort klart at ikke er akseptabelt. Vi er villige til å fortsette våre bidrag, men det må være en rimelig sammenheng med det EU gjør på samme område.

Parallelt med forhandlingene om EØS- midler pågår forhandlinger om markedsadgang for norsk fisk og fiskeprodukter inn til EU. Også her er det liten framdrift. Vi har sagt at en tilfredsstillende løsning på forhandlingene om EØS- midler, er avhengig av en tilfredsstillende løsning for markedsadgangen for fisk. Det er altså gjort en kopling mellom penger og fisk. Det er imidlertid ikke gjort noen kopling mellom fisk og landbruk slik jeg ser noen har påstått i pressen.

Alle forhandlingene vi fører med EU i år, illustrerer hvor mangefasettert vårt forhold til EU er. Vi har sterke nasjonale interesser i å samarbeide med andre europeiske land på et bredt spekter av saksfelt; det være seg klima, handel, landbruk, fisk eller i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Jeg kan forsikre om at de som sitter ved forhandlingsbordet både for artikkel 19 og på andre områder gjør sitt aller beste. For å ivareta norske interesser, inkludert norsk landbruk.

Takk for oppmerksomheten!