5 Organisering av opplæringa i yrkesfaglege studieretningar
5.1 Gjeldande rett og praksis i dag
Opplæringa i yrkesfaglege studieretningar byggjer i dag i hovudsak på hovudmodellen. Denne modellen inneber at opplæringa startar med to års opplæring i skole. Det første året er grunnkurs med 11 timar per veke til felles allmenne fag, 22 timar per veke til studieretningsfag og 2 timar til valfag. Studieretningsfaga omfattar slik grunnleggjande opplæring som er felles for faga i studieretninga. Det andre året er vidaregåande kurs I. Her er det 8 timar felles allmenne fag per veke, 25 timar studieretningsfag og 2 timar valfag. Studieretningsfaga er her meir spesialiserte mot dei faga som byggjer på kurset. Deretter følgjer to års lærekontrakt med lærebedrift. Halvparten av denne tida skal brukast til opplæring; den andre delen skal brukast til verdiskaping innanfor bedrifta. Lærlingen får den endelege opplæringa i arbeidsmetodar og arbeidsteknikkar og lærer å tilpasse seg arbeidsprosessane i bedrifta.
Mange stader er det godt samarbeid mellom skolar og bedrifter, der elevane på grunnkurs og VkI kan ha kortare eller lengre opphald i bedrift, og der lærlingen kan få moglege attståande delar av teoriopplæringa i skole. Det er føresett i læreplanane at opplæringa i dei felles allmenne faga skal yrkesrettast, slik at denne opplæringa blir oppfatta som relevant i forhold til yrkesfaga, og slik at allmennfaga blir lettare tilgjengelege for elevane. Departementet har medverka og gitt støtte til etterutdanning i yrkesretting for lærarar som underviser i felles allmenne fag i yrkesfaglege studieretningar.
Ikkje alle yrkesfag følgjer hovudmodellen. Enkelte fag har heile opplæringa i skole. Av dei om lag 220 faga som har opplæring i bedrift, er i underkant av 30 fag særløp. I desse faga startar opplæringa i bedrift etter grunnkurs, og elevane har altså ei opplæring tilsvarande 2 år i lærebedrifta i tillegg til eitt år med verdiskaping. Nokre svært få lærefag har ei total læretid på fire og eit halvt eller fem år.
Opplæringslova opnar i § 3-3, sjette ledd, jf. § 11-12 i forskrifta, for at det i visse tilfelle kan gjerast unntak frå hovudmodellen på individuelt grunnlag:
Den som har fylt 21 år, kan teikne lærekontrakt med heile opplæringa i lærebedrift.
Den som har fysiske og/eller psykiske funksjonshemmingar, kan teikne lærekontrakt med avvik frå dei vanlege kontraktvilkåra.
Den som etter sakkyndig vurdering er særdeles lite skolemotivert, og derfor vil ha særlege problem med å følgje opplæringsordninga for faget, kan teikne lærekontrakt med heile opplæringa i lærebedrift.
Når heile opplæringa skal skje i lærebedrift, betyr det at lærebedrifta i utgangspunktet blir ansvarleg for all opplæring som følgjer av læreplanen for grunnkurs og VkI, inkludert dei allmenne faga. Det er få lærebedrifter som er i stand til å gi all denne opplæringa. Derfor må dei samarbeide med fylkeskommunen eller andre for å sørgje for at lærlingen får all den opplæringa som følgjer av læreplanen. Det vanlege er at fylkeskommunen sørgjer for opplæringa i dei felles allmenne faga og i større eller mindre delar av yrkesteorien. Når fylkeskommunen gir delar av opplæringa, kan ein forholdsmessig del av det læretilskottet fylkeskommunen skal betale til lærebedrifta, haldast tilbake.
Departementet har vore i kontakt med fylkeskommunane for å få oversikt over omfanget av lærekontraktar med avvik frå den ordinære opplæringsordninga. Ikkje alle fylkeskommunane har levert tal. Det materialet som ligg føre, viser svært store forskjellar mellom fylkeskommunane når det gjeld den delen av lærekontraktane som er teikna med heile opplæringa i bedrift. I enkelte fylkeskommunar er det ein del erfaring med denne typen kontraktar. I andre fylkeskommunar er slike kontraktar så godt som fråverande. Det er også store forskjellar mellom bransjane når det gjeld talet på lærekontraktar teikna for heile opplæringsløpet.
5.2 Tidlegare omtalar av avvik frå hovudmodellen
Hovudmodellen for fagopplæringa i arbeidslivet vart innført med Reform 94. Modellen vart evaluert som ein del av evalueringa av Reform 94, og vart drøfta i St.meld. nr. 32 (1998-99) Videregående opplæring.Departementet skriv mellom anna i meldinga:
«Tilbakemeldingene på hovedmodellen for fagopplæring med to år i skole og to år i lærebedrift er svært positive både fra fylkeskommunene og fra partene i arbeidslivet, og den synes også å fungere godt for det store flertallet av elevene og lærlingene. Det er stor enighet om at fagopplæringen både i skole og bedrift har fått et gunstig omfang, og at hovedmodellen fungerer bra og bør opprettholdes som hovedmodell.
Det har likevel fra flere hold, bl a partene i arbeidslivet, vært hevdet at hovedmodellen er for lite fleksibel. Manglende fleksibilitet var særlig et problem i en tidligere fase av reformen. På grunnlag av den løpende evalueringen og innspill fra ulike grupper har det vært foretatt betydelige endringer underveis i gjennomføringen av reformen. De mange veiene som er åpnet fram til fag- og svennebrev med kryssløp, særløp, avvik med lengre skoletid og/eller læretid og alternative muligheter for enkelte elevgrupper, gir en betydelig større fleksibilitet enn da reformen ble satt i verk i 1994. Forskerne og flere av høringsinstansene peker imidlertid på at det er behov for større fleksibilitet når det gjelder rekkefølgen på skole- og bedriftsopplæringen som et tiltak for å hindre at det skapes unødvendig mange tapere innenfor systemet.»
Da meldinga vart behandla i Stortinget, uttalte kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen mellom anna:
«Det går fram av evalueringa av Reform 94 at mange opplever at det er for mykje teori på yrkesfag. Komiteen meiner noko av denne kritikken skuldast dels at det for einskilde elevgrupper er blitt for mykje teori, dels at det ikkje er gjeve rom for den fleksibilitet som Stortinget føresette da reformen blei innførd. Spesielt vil komiteen peike på at opplæringa skal tilpassast elevane sine føresetnader. Komiteen vil derfor understreke det behovet for differensiering og yrkesretting av allmennfaga som evalueringa har peika på og som meldinga viderefører.
Komiteen har merka seg at moglegheita for avvik frå hovudmodellen ikkje har vore nytta godt nok ut for elevar og lærlingar.
Til tross for at elevane i større grad enn før gjer seg ferdige på tre eller fire år, er det fortsatt mange som går på tvers i systemet og av den grunn brukar lengre tid. Det er derfor behov for betre tilpassing av opplæringa slik at fleire får fullført utdanning.»
I dokument nr. 8:72 (2001-2002) uttalte stortingsrepresentantane Rolf Reikvam og Lena Jensen mellom anna:
«Dagens modell med to år i skole og to år i bedrift må fortsatt være hovedmodellen for yrkesopplæringen i videregående skole, og omfanget av yrkesteorien og allmennteorien bør beholdes. Men opplæringen i skolen de to første årene er fremdeles for lite yrkesrettet, og for atskilt fra den praktiske opplæringen. Dette skaper problemer for mange elever som trenger å lære teori i nær tilknytning til det praktiske. Det har ført til stort frafall blant yrkeselevene. Det er derfor behov for:
Økt yrkesretting av teoriopplæringen, med bedre integrering av teori og praksis innenfor hovedmodellen, i tråd med det læreplanen foreskriver. Læreplanen i grunnkurs og VK1 må justeres slik at det blir klarere bånd mellom teori og praksisdelen.
Økt fleksibilitet slik at flere elever kan få tilbud om alternative veier fram mot fagbrev/svennebrev.
Ordningen med sakkyndig vurdering av PPT for at en elev får tilbud om alternativt utdanningsløp, bør avvikles.»
Stortinget slutta seg til dette og vedtok i møte 29.04.2002:
«Stortinget ber Regjeringen utarbeide tiltak for å øke yrkesrettingen i fagopplæringen i videregående skole ved å bedre integreringen av teori og praksis, og ta nødvendige skritt for å få avviklet ordningen med sakkyndig vurdering for at en elev skal få tilbud om alternativt utdanningsløp fram til praksis/lærekandidat.»
5.3 Høringsforslaget frå departementet
I høringsbrevet foreslo departementet inga endring i dagens hovudmodell for opplæring i yrkesfaga. Det vart likevel foreslått at opplæringslova § 3-3 tredje ledd får ei ny setning (nytt punktum) der det generelt blir opna for at fylkeskommunen ved yrkesopplæringsnemnda i det enkelte tilfellet kan godkjenne lærekontrakt som fastset at heile opplæringa, eller ein større del av opplæringa enn den som følgjer av læreplanen, skal skje i bedrift. I høringsbrevet vart nyordninga grunngitt og kommentert slik:
«Departementet mener hovedmodellen har fungert som en god modell for opplæringen innenfor yrkesfagene. Ved å følge hovedmodellen blir elevene ferdige med de felles allmenne fagene og den grunnleggende yrkesopplæringen før de begynner spesialiseringen i bedrift. Både skolen og lærebedriften bidrar gjennom hovedmodellen med den delen av opplæringen de behersker best. Modellen er godt egnet i Norge med et stort antall små bedrifter og spredt befolkning i store områder, fordi den ikke krever hyppige skiftninger mellom opplæringen i bedrift og i skole. Modellen har også bidratt til å øke antallet lærlinger ved at hver lærling er kortere tid i lærebedriften og dermed legger beslag på plassen i et kortere tidsrom.
Departementet er samtidig kjent med at det er flere enn de som i dag fyller vilkårene for unntak fra hovedmodellen, som ønsker å tegne lærekontrakt for hele opplæringsløpet. Dette kan skyldes skoletretthet, ønske om miljøskifte eller andre forhold som PP-tjenesten eller skolemyndighetene ikke har noen kompetanse til å overprøve. Enkelte bransjer har også ytret ønske om å kunne rekruttere elever rett fra grunnskolen, enten for å sikre rekrutteringen, eller for å kunne legge opp et opplæringsløp bedriften finner tjenlig.
Det er i tråd med de øvrige forslagene i dette høringsutkastet at flere beslutninger om organisering og gjennomføring av opplæringen skal treffes lokalt. Etter departementets oppfatning bør dette også gjelde innenfor yrkesopplæringen. Derfor bør det også kunne avgjøres lokalt om den enkelte elev/lærling skal følge hovedmodellen eller tegne en lærekontrakt med hele opplæringsløpet i bedrift. Departementet antar at hovedmodellen fortsatt vil bli lagt til grunn for opplæringen i det overveiende antall av tilfeller, fordi denne passer best både for de fleste utdanningssøkende og de fleste bedrifter. Imidlertid gir fylkeskommunene uttrykk for at de som har tegnet lærekontrakt for en større del av opplæringsløpet etter gjeldende regler, har vært fornøyd med denne måten å gjennomføre opplæringen på.
En slik beslutning om avvik fra hovedmodellen vil kreve at den utdanningssøkende og lærebedriften er enige om denne måten å legge opp opplæringen på. Videre må lærebedriften på vanlig måte få godkjent av yrkesopplæringsnemnda at den vil være i stand til å gjennomføre opplæringen i samsvar med læreplanen, alene eller med bistand fra andre. I de fleste tilfeller vil det være fylkeskommunene som skal bistå med deler av opplæringen, men opplæringskontor, opplæringsringer og private kurstilbydere kan også være aktuelle parter i gjennomføringen av kontrakten. Lærebedriften må tilpasse opplæringen slik at lærlingen får mulighet til å delta i de kursene fylkeskommunen eller andre utenfor bedriften arrangerer. Lærebedriften vil også måtte gi vederlag for den opplæringen som andre gir, ved at fylkeskommunen holder tilbake en forholdsmessig del av lærlingtilskuddet til lærebedriften, eller at lærebedriften betaler direkte til den som gir opplæringen.»
5.4 Høringsinstansane
Omtrent alle som har uttalt seg om forslaget om høvet til å teikne lærekontrakt direkte, støttar hovudtrekka i dette forslaget. Enkelte instansar har likevel peikt på sider ein bør vere merksam på (også andre instansar enn dei som er trekte fram nedanfor, kan ha peikt på noko av det same).
Rådet for fagopplæring i arbeidslivet (RFA)peiker på betydninga av at den nye ordninga blir tilpassa til den delen av ungdommen som ho er meint for, og seier dessutan m.a. dette:
«RFA vil understreke viktigheten av at det innføres kvalitetssikringsrutiner som garanterer eleven/lærlingen en kvalitet minst på samme nivå som opplæring etter fagets ordinære modell. Vi gjør oppmerksom på at det her er snakk om svært unge «lærlinger», noe som tilsier en tilrettelegging og en oppfølgning langt utover det som til nå har vært vanlig.
Det må også sikres at alle læreplanmål oppnås, og at ordningen ikke virker begrensende på elevens/lærlingens omvalgsmuligheter.
Videre er det viktig med fokus på elevens/lærlingens sosiale forhold, slik at disse ivaretas på beste måte.
Forholdet mellom skoleeiers og bedriftens ansvar og plikter må klargjøres, både hva gjelder den praktiske gjennomføringen og økonomiske forhold. Det er også viktig at bedriftenes ansvar for hele opplæringen blir synliggjort, herunder hvilke juridiske forpliktelser ordningen medfører for den enkelte bedrift.
Slik RFA ser det klargjør ikke høringsdokumentet spørsmålet om opplæring i bedrift fortsatt skal skje gjennom en kombinasjon av opplærings- og verdiskapningstid. Dette har betydning for læretidens lengde. Betyr ordningen at opplæringen fortsatt samlet sett er tre års opplæring og ett års verdiskapning?
RFA er av den oppfatning at en mer fleksibel organisering av fagopplæringa forutsetter en videreutvikling av kontakten mellom skole og næringsliv, en kontakt som er særs viktig i en langsiktig strategi for å øke antall elever som søker seg til yrkesfaglige studieretninger. Ordningen som foreslås i høringsdokumentet er et viktig skritt i riktig retning.»
Læringssenteret (LS)peiker m.a. på følgjande:
«Det har vært enighet om at teorien er et nødvendig grunnlag ved overgang til yrkesutøvelse og samfunnsdeltakelse, og et grunnlag for videre kompetanseutvikling. Teorigrunnlaget må ivaretas, men en må finne frem til arbeidsmåter som ivaretar yrkesretting av teorien, spesielt de allmenne fagene. Arbeidsmåtene må knytte teorien nært til det praktiske arbeidet.
Både av hensyn til kvaliteten i yrkesfagene og yrkesrettingen av teorifagene må forskrifter, regel- og avtaleverk legge til rette for vekselbruk mellom opplæring i skole og opplæring i bedrift på et tidlig tidspunkt i opplæringsløpet, dvs allerede fra grunnkurs bør muligheten være til stede. Det vil være av vesentlig betydning for de mer praksisorienterte elevene. ....
Fortsatt må det være mulighet for unge til å tegne lærekontrakt med grunnskole, eventuelt Vk I, som høyeste utdanning, men forutsetningen bør være at lærebedriften har avtale med fylkeskommunen og skole om organisering av teoriopplæringen. Også i dette tilfellet bør opplæringen være en veksling av opplæringstiltak mellom skole og bedrift. Skolen må ta ansvar for å gi standpunktkarakterer, arrangere eksamener og skrive ut kompetansebevis. Lærlingens rett til 3-årig videregående opplæring må være sikret ved inngåelse av lærekontrakt.»
Utdanningsforbundethar vist til at statens utdanningskontor i samband med tilsynsbesøk ved ein skole som nyttar utstrakt bruk av utplassering av elevar i bedrift som del av yrkesfagopplæringa, har avdekt at læreplanen ikkje var tilstrekkeleg styrande for opplæringa. Dersom ein slik praksis får utvikle seg, kan ein risikere at det utviklar seg fagbrev som «kan få A og B status».Utdanningsforbundet meiner dessutan at dette ikkje er noko enkeltståande tilfelle. Det blir vidare peikt på at dei som startar opplæring direkte i bedrift, må gjere eit yrkesval på eit tidleg tidspunkt, at dei får færre valmoglegheiter enn dei som startar opplæringa i skole, og at dette krev gode opplegg for rettleiing og rådgiving for desse elevane. I tillegg er Utdanningsforbundet oppteke av at ein skole må stå ansvarleg for opplæringa også i dei tilfella da opplæringa startar i bedrift; dette må klargjerast i lova, fordi det er viktig å sikre ei god integrering av teori og praksis, og for at også dei lærlingane som startar opplæringa i bedrift, skal kunne starte på ei opplæring som kan føre fram til studiekompetanse.
Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU)seier m.a. dette om grupper med særskilde behov.:
«Lærebedriftene må føle seg trygge på at det finnes tiltaksplaner dersom de trenger råd og veiledning i vanskelige eller spesielle situasjoner. Videre er NFU spesielt opptatt av at de tidligere muligheter ivaretas. Med dette menes at elever og lærlinger med spesielle behov har mulighet til å dokumentere sin kompetanse. Her kan nevnes eksempler som delkompetanse og faktisk kompetanse.
NFU har likevel en viss frykt for at ordningen kan medføre at elever med særskilte behov på et generelt grunnlag automatisk blir tilbudt hele videregående opplæring utenfor skolen. Med andre ord er vi redde for at dette kan bli en sovepute for skolen med henhold til nødvendig tilrettelegging innen skolen når dette er den beste løsningen.»
Elevorganisasjonen er m.a. oppteken av at «velferdstilbud som rådgivning, helsetjeneste, skyssordninger og bibliotek tilbys i like stor grad til disse lærlingene som om de hadde gått på skolen på vanlig måte».
Enkelte av opplæringsråda har peikt på at dersom den nye ordninga skal kunne få eit løft, trengst det incentiv. Dessutan er det behov for opplæring av instruktørar. Vidare blir det peikt på at det på ein del fagområde finst særskilde aldersgrenser som det må takast omsyn til, for eksempel 18-årsgrensa for truckførarbevis og for førarkort.
5.5 Vurderingar og forslag frå departementet
Departementet konstaterer at det mellom høringsinstansane er brei støtte til forslaget om at fylkeskommunen ved yrkesopplæringsnemnda skal kunne godkjenne at heile opplæringa, eller ein større del av opplæringa enn det som følgjer av læreplanen, skal kunne skje i lærebedrift. Departementet meiner forslaget vil medverke til å skape eit betre og meir fleksibelt opplæringssystem for dei som ønskjer ei anna opplæring enn den som følgjer hovudmodellen.
Når fylkeskommunen ved yrkesopplæringsnemnda får fullmakt til å godkjenne kontraktar av denne typen, inneber det at fylkeskommunen kan gi aksept til ein avtale som ein lærling og ei lærebedrift er einige om. Fylkeskommunen kan ikkje påleggje verken lærlingen eller lærebedrifta å teikne slik kontrakt mot deira vilje. Forslaget inneber heller ikkje endringar i retten til vidaregåande opplæring etter opplæringslova § 3-1 for den enkelte, eller i fylkeskommunens ansvar for at denne retten blir oppfylt. Det vil seie at sameleis som retten ikkje inneber nokon rett til å teikne lærekontrakt etter hovudmodellen, inneber den nye føresegna heller ikkje nokon rett til å teikne lærekontrakt med heile opplæringa i bedrift. Forslaget inneber ikkje noka plikt for bedriftene til å teikne lærekontrakt.
Når lærekontrakten er underskriven av lærlingen og lærebedrifta, er det normale at lærebedrifta har ansvaret for heile opplæringa. Det følgjer av § 3-3 femte ledd i lova at vidaregåande skole skal gi tilbod om visse typar opplæring for lærlingar og lærekandidatar. Denne føresegna opnar for å avtale at andre enn lærebedrifta skal ha ansvaret for delar av opplæringa. Dette skal i så fall gå fram av lærekontrakten, og føreset godkjenning av fylkeskommunen. Lærlingen er etter opplæringslova § 4-2 arbeidstakar i bedrifta, med dei rettar og plikter som følgjer av lover og tariffavtalar. Bedrifta har ikkje ansvaret i den tida lærlingen etter lærekontrakten skal få opplæring i fylkeskommunen.
Den nye føresegna opnar for at større delar av opplæringa kan gjennomførast i bedrift i staden for i skole, og at opplæringa kan veksle mellom periodar i skole og i bedrift. Føresegna gir ikkje høve til å gjere unntak frå mål eller hovudmoment i læreplanen, eller frå tida til opplæring eller verdiskaping. Det vil seie at ein lærekontrakt som gjeld full opplæring i bedrift, med unntak for nokre få fag som har lengre opplæringstid, vil strekkje seg over fire år, inkludert eitt år med verdiskaping i bedrifta. Bedrifta vil få tilskott frå fylkeskommunen for kvart av åra med opplæring, etter gjeldande satsar. For den tida da lærlingen får opplæring av fylkeskommunen, kan ein forholdsmessig del av tilskottet haldast tilbake.
For enkelte fag finst det tryggleiksføresegner, arbeidstidsføresegner og andre reguleringar som gjer at ungdom under 18 år ikkje fullt ut kan følgje alle arbeidsoppgåver i bedrifta. I nokre få tilfelle gjeld det også aldersgrenser på 20 år. I den grad det ikkje er høve til, eller forsvarleg, å gi dispensasjon frå desse føresegnene, må det vurderast konkret om det vil vere mogleg å gjennomføre opplæringa etter læreplanen for ein ungdom som teiknar lærekontrakt som 16-åring. Denne vurderinga må først gjerast av ungdommen og lærebedrifta, før fylkeskommunen ved yrkesopplæringsnemnda vurderer om det er grunnlag for å godkjenne lærekontrakten.
Opplæringslova har i dag ei føresegn i § 4-5 tredje ledd om at den som er over 21 år og teiknar lærekontrakt med full opplæring i bedrift, skal ha seks månaders prøvetid. Departementet foreslår ingen endringar i denne føresegna.
Det som er sagt ovanfor om lærlingar og lærekontraktar, gjeld på tilsvarande måte også for lærekandidatar og opplæringskontraktar.