17. mai i London

Southwark Park, London

Sjekkes mot fremføring

Kjære landsmenn.

Kjære alle sammen.

Takk for at jeg får feire 17. mai med dere!

 

Litt som eidsvollsmennene er vi en broket forsamling her vi samles i dag.

Gamle som unge, kunstnere som finansfolk.

Og ikke minst, de viktigste – alle barna her i dag.

Alle har vi tilknytning til Norge, og vi har tilknytning til Storbritannia.

 

Når jeg står her denne vårdagen er det lett å forstå hvorfor noen kan bli forelsket i denne byen og dette øy-landet.

 

Forholdet mellom Norge og Storbritannia kan også beskrives som en slags kjærlighet.

Men forholdet var gjennom en tøff periode for 200 år tilbake.

 

På Eidsvoll hadde 112 menn tatt bolig.

Fra det vi vet, diskuterte de heftig, de spiste ofte kalvestek til middag, og de drakk vin som visstnok var ganske sur.

 

Han som eide gården på Eidsvoll, var likevel ikke til stede selv.

Carsten Anker hadde nemlig seilt til Storbritannia allerede i mars 1814.

 

Da var han 67 år, tunghørt og hvithåret, men full av pågangsmot og optimisme.

Han kom for å tale Norges sak for innflytelsesrike briter.

 

Dessverre gav britene klar beskjed om at Storbritannia mente at Norge skulle overdras til Sverige, i tråd med Kiel-freden.

 

Dette er vår dødsdom”, mente Carsten Anker.

Som om det ikke var nok, ble han i tillegg kastet i engelsk gjeldsfengsel. [1]

 

Men fra fengselet tok han kontakt med sentrale personer i britisk politikk.

Flere markerte sin støtte. Og snart ble Norges skjebne drøftet i parlamentet i London!

 

Storbritannia myknet – de ble etter hvert også overbevist om at det var det norske folk, ikke bare danskene og Christian Frederik, som ville ha et selvstendig Norge.

 

Og da Sverige godtok de norske kravene, kunne også Storbritannia stille seg helhjertet bak.

 

Storbritannia var litt treg i starten kan vi si.

 

Men siden den gang, har forholdet stadig blitt sterkere.

Og Storbritannia har fortsatt å påvirke både norsk næringsliv og norsk samfunnsliv.

 

Det har vært flere milepæler.

 

  • Det var for eksempel først da den britiske navigasjonsakten ble opphevet i 1849 at norsk internasjonal skipsfart virkelig skjøt fart.

 

  • I 1905 fikk vi til og med en Dronning fra Storbritannia.
    Alexandra het hun som snart tok det norske navnet Maud.
  • Under andre verdenskrig var engelsk støtte uvurderlig.

Og Norsk regjering og konge fikk fortsette kampen herfra.

 

Som kong Haakon sa i sin radiotale fra London da vi igjen var blitt et fritt land 17. mai 1945: ”Vi kan aldri nok takke Storbritannia for at det ikke gav opp da alt så mørkest ut. ”

 

Vi er glade for at vi fortsatt har et nært forhold.

 

Det viser seg blant annet ved at Oslo og Bergen årlig gir hvert sitt juletre til henholdsvis London og Newcastle – i takknemlighet for Storbritannias krigsinnsats.

 

Norske fotballinteresserte er kanskje de fremste ambassadørene for hvor dypt kjærligheten til Storbritannia stikker i Norge.

 

Som Stig Inge Bjørnebye har sagt det:
Mange nordmenn har et hetere forhold til engelsk fotball enn de har til sin egen kone.

 

Forholdet er tett også på det økonomiske området.

  • Og da tenker jeg ikke på det at Oxford Street sikkert er en av handlegatene i verden hvor nordmenn legger igjen mest penger;
  • eller at eiendommene langs sidegaten Regent Street i stor grad eies av det norske oljefondet.[2]

 

  • Nei; jeg tenker på det at Storbritannia er vår aller viktigste handelspartner og viktig for den norske økonomien.

 

Likedan er Norge viktig for Storbritannia.

 

Norge er blant annet den klart største utenlandske leverandøren av både gass og fisk til Storbritannia.

 

Dette nære forholdet vil vi utvikle videre.

 

Da blir alle dere som har kommet hit til Storbritannia for utdannelse eller jobb svært viktige.

 

Og båndene dere knytter til Storbritannia i dag får varig verdi utover dere selv!

***

I 1814 skjedde flere ting:

Vi fikk økt selvstendighet.

Samtidig fikk vi en egen grunnlov.

 

Det ble en radikal lov – for sin tid, – påvirket av blant annet USA og Frankrike.

Også den gang var Norge del av et globalt felleskap. 
Hendelsene i 1814 må settes i kontekst. Det bør også dagens hendelser.

Grunnloven beskytter folket – og sikrer folkestyret.

Men den minner også om at det følger både rettigheter og plikter med det å være en samfunnsborger.

 

Loven er ikke perfekt – demokratiet forplikter oss.

Den innbyr til ulike dilemma.

Som for eksempel hvor grensen går mellom ytringsfriheten og hatefulle ytringer.

 

Demokrati er ikke den enkleste måten å gjøre ting på. Tvert imot er det ofte den mest tungvinte. Likevel velger vi å stå ved denne styreformen.

 

Grunnlovens siste paragraf er viktig:

For den forteller oss at grunnloven ikke er skrevet i stein.

 

Grunnloven er tross alt bare et uttrykk for det vi står for.

Det betyr at vi kan og noen ganger bør vike fra det våre forfedre trodde på - om det så var å nekte jøder adgang til landet, eller nekte kvinner stemmerett.

 

Hovedpoenget vil heldigvis alltid være:

Folkets beste skal stå i sentrum.

Da må vi også fortsette å tenke over:

Hva står vi for?  Og hvem er vi – vi som representerer nasjonen Norge?

 

Vi ere en nasjon vi med – vi små en alen lange”, skrev Wergeland i sangen.

Wergeland sto for rettferdighet og likeverd. Og han var opptatt av barnas plass.

 

Barnetogene er jo noe unikt for Norges nasjonalfeiring.

For mange andre land fortoner denne tradisjonen seg som forfriskende underlig.

De er ofte vant med sine militære parademarsjer.

 

Men militæruniformer og stridsmaskiner må i stor grad vike 17. mai.

Det er godt å se hvordan barna tar plassen i dag.

Jeg tror at 17. mai først og fremst handler om å høre til.

 

Og det å høre til er viktig når vi er i Norge. Men det er kanskje enda viktigere når vi er i utlandet.

 

Og rettferdighet og likeverd er verdier som vi hører til og som vi feirer sammen her i dag, barn som voksne. 

 

I dag er vi samlet i et felleskap der vi hører til – et fellesskap av bunader, 17-mai sløyfer, vafler, flagg, is, pølser og gassballonger. Og her i London, kanskje en og annen ”fish and chips” når vi tusler hjem fra feiringen senere i dag.

 

Jeg ønsker dere en flott feiring videre her i London.

 

Gratulerer med dagen alle sammen!

 

_***_

 

 



[2] I fellesskap med den britiske stat.