Tale 8. mai 2016 i Rådhuset i Tromsø

Statsråd Elisabeth Aspakers tale 8. mai 2016 i Rådhuset i Tromsø.

Kjære veteraner, kjære alle sammen.

8. mai er en dag for feiring og takknemlighet.

Feiring av at vi for 71 år siden fikk vår frihet tilbake etter fem år med okkupasjon, lidelse og død. Takknemlighet for den innsats som ble lagt ned og de ofre som ble gjort. Av soldater, krigsseilere, motstandsfolk og sivile i et okkupert Norge. Og av de hundretusenvis av nordmenn som har tjenestegjort i Forsvaret siden. I Norge, og i internasjonale operasjoner verden over. Alle, som med det norske flagget på skuldra, har gjort en innsats for vårt land er våre veteraner.  

I dag feirer vi vår frihet og hedrer dem som har forsvart den. På våre vegne.  

Natt til 9. april 1940 ble Norge okkupert av en annen stat. Norge var i krig. Tromsø var i krig. Og historien om Tromsø ble på mange måter en historie om mot og motstand.  

11. april ble kringkastningsbygningen forsøkt bombet av et tysk fly. Ingen av bombene traff. Dagen etter bygde frivillige tromsøværinger snømurer rundt bygningen for å gjøre den usynlig fra luften. Det var mot og handlekraft.   

Mot og handlekraft kjennetegnet også general Karl Gustav Fleischer som tok kommandoen i Nord-Norge.

Hans besluttsomhet og kampvilje bidro til at Tromsø ble Norges hovedstad i tre uker mens Oslo og Sør-Norge var okkupert. Tre korte, men avgjørende uker. Mange kom nordover.

Og den mest verdifulle lasten var 18 tonn av Norges gullbeholdning som kom til byen 9. mai med fiskeskøytene «Alfhild» og «Stølvåg.  

17. mai 1940 leste Nordahl Grieg diktet ”I dag står flaggstangen naken” over Tromsø radio – den eneste frie radiostasjonen i Norge på den tiden. Jeg har blitt fortalt at diktet ble skrevet i lugaren på fiskeskøyta Alfhild.  

Vi takker dem som gjorde en innsats. I Tromsø og resten av landet. Som ikke lot seg kue av en voldelig overmakt. Men som tok opp kampen for vårt land og vårt folk og bidro til å vinne friheten tilbake.  

Alle våre tapre soldater, i tjeneste ute og her hjemme. Sjøfolkene, som vi som samfunn i mange år sviktet. Men som var viktigere for de alliertes seier enn noe annet norsk bidrag. Motstandsgruppene og enkeltmenneskene.  

De som sloss og de som ytet sin motstand i det stille. I et okkupert Norge. Vi skal aldri glemme dem.

I dag minnes vi også alle dem som fikk sine liv ødelagt.

De som mistet sine hjem. De som måtte flykte. Alle dem som ble fengslet, torturert, deportert eller drept. Uten annen grunn enn å være seg selv. Revet ut av historien. Av en ondskap vi aldri helt kan fatte. Og aldri må glemme.  

Filosofen Friedrich Hegel mente at det eneste vi kan lære av historien er at ingen lærer av historien.  Jeg er ikke enig i det.  Jeg mener vi ved å kjenne vår fortid, står bedre rustet til å møte vår framtid. Derfor er det så viktig at vi aldri glemmer.

For selv om krigen for lengst er over, ser vi at ideene har overlevd i Europa. Kunnskap om historien gjør oss vare på utviklingstrekk vi har truffet på før.  

Krigshelten og motstandsmannen Gunnar Sønsteby viet sitt liv etter krigen til å minne oss om at frihet aldri må tas for gitt, men kjempes for hver dag. Utviklingen i verden rundt oss, viser at Kjakans ord i dag kanskje er viktigere enn på lenge.  

Norges Arktiske Universitet, Universitetet i Tromsø, skal nå delta i et stort forskningsprosjekt om andre verdenskrig, blant annet for å belyse nord-norsk krigshistorie. Dette er viktig. Mange historier er ikke fortalt.

De fleste av oss som er her i dag har vokst opp i et Norge i fred.

Dere – jeg – vi - har alltid hatt frihet til å ta våre egne valg og ytre våre meninger. Vi har aldri behøvd å frykte eller flykte.

Vi tar det kanskje som en selvfølge. Det gjorde ikke våre foreldre og besteforeldre. De vet at de verdiene vi har bygget vårt samfunn på: Demokrati, toleranse og menneskeverd, ikke kom gratis. Og aldri må tas for gitt.  

I dag hedrer vi dem som sto opp mot urett da det gjaldt. Og minnes dem som ga sine liv for at vi skulle kunne leve våre liv i frihet.  

Det går en linje fra gardisten som stanset tyskerne ved Elverum, til general Fleischer som kjempet i Narvik.  Til telegrafisten ”Upsilon” som sendte meldinger til London fra sykehusbygningen i Tromsø. Til grensejegeren i Pasvik.

Og den norske soldaten på en veipost i Afghanistan. En linje av mot og vilje til å beskytte og forsvare.

Siden krigen og fram til i dag har hundretusener av norske soldater vært på vakt. Over hele vårt langstrakte land.

På bakken, til sjøs og i lufta. For å verne om alt vi har og alt vi er.  

Siden krigen og fram til i dag har over 100.000 norske kvinner og menn tjenestegjort i krig og konfliktsoner. I over 100 operasjoner. På fire kontinenter. Og gjort en viktig innsats på våre vegne. For å skape stabilitet og sikkerhet i andre deler av verden.

Slik har de også bidratt til vår egen sikkerhet her hjemme og utført vår nasjons plikt til å ta vår del av et internasjonalt medansvar. Et medansvar vi, som frie mennesker, har for å skape en bedre framtid for andre. Og for dem som kommer etter oss.  

Enten de kjempet mot okkupasjonen under krigen, har voktet våre grenser eller gjort en innsats ute. Er de alle veteraner. Og de fortjener vår anerkjennelse og respekt. Det er flere veteraner til stede her i dag. Norge takker dere.  

8. mai er en dag for ettertanke og takknemlighet. Vi minnes de millioner av mennesker som mistet sine liv. I den mest omfattende krigen verden har sett. Og vi takker alle dem som har kjempet mot urett. Og for den friheten vi har. Som vi aldri skal ta for gitt.  

Takk.