Frigjørings- og veterandagen 8. mai, 2017-Karasjok

Tale holdt av statssekretær Øystein Bø i Karasjok på Frigjørings- og veterandagen 8. mai.

*Sjekkes mot fremføring

Kjære veteraner, varaordfører, kjære venner.

#

Natt til 9. april 1940 ble Norge angrepet.

Norge var i krig for første gang på mer enn 100 år.

Okkupanten kom ikke hit før i juni.

Likevel fikk folk i Finnmark snart merke invasjonen.

Alta bataljon, med mange ungdommer fra Karasjok, ble sendt til Narvik.

Sammen med andre norske og allierte avdelinger skulle de sloss mot Hitlers armé.

I nesten to måneder raste kampene. Et uendelig blodslit.

I våt, tung snø. I ulendt terreng, uten veier og kjøretøy.

Sammen med våre allierte nærmet de seg seier.

#

Jeg har selv vært infanterioffiser i brigaden i Nord-Norge.

Jeg kjenner fjellene rundt Narvik.

Det Alta-bataljon og de andre fikk til, er imponerende.

Narvik ble, og er fortsatt, et symbol for frihetskamp og mot.

For første gang viste vi og våre allierte at Hitler ikke var uovervinnelig.

Men da Frankrike, Nederland og Belgia ble invadert, måtte tropper flyttes og kampene oppgis.

Det ble begynnelsen på fem lange og vonde år.

År hvor vi fikk oppleve hva det vil si å leve i frykt.

Og hva det betyr å miste sin frihet, sitt land og sine kjære.

Spesielt hardt gikk krigen ut over befolkningen i nord.

Nedbrenningen og tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms påførte befolkningen enorme lidelser.

Større enn noe annet sted i Norge.

Dener med rette blitt omtalt som den verste ulykken som rammet Norge under okkupasjonen, og den største katastrofen i Finnmark siden svartedauden.

Her i Karasjok stod bare kirken igjen.

Det er med en viss ærefrykt jeg tenker på at vi i dag kan markere frigjøringen og våre veteraner ved den eneste bygningen som sto igjen etter nedbrenningen.

Forsvarsministeren sa for to år siden følgende i Stortinget:

«Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms i 1944 påførte tusenvis av mennesker store lidelser.

Hun har rett.

Tusenvis av mennesker som motsatte seg tvangsevakueringen måtte gå i dekning.

De fant ly i huler og gammer.

Uten mat, klær eller de mest nødvendige forsyninger.

Min far ble evakuert fra Honningsvåg, og jeg har vokst opp med de historiene han fortalte. Likevel er det vanskelig for meg å forestille meg de lidelsene innbyggerne i Finnmark og Nord-Troms måtte gjennom.

 

Men det var ikke bare nordmenn som led under okkupasjonen av Norge.

Mer enn 100.000 sovjetiske og jugoslaviske krigsfanger ble sendt til Norge.

De ble satt til å bygge veier, jernbane og befestninger.

De fikk verken nok mat, medisinsk hjelp eller klær.

Ingen vet nøyaktig hvor mange av dem som døde her i landet.

Men, vi vet at flere sovjetiske krigsfanger mistet sine liv her, enn det vi som nasjon mistet til sammen.

Mange steder, som her i Karasjok, gjorde sivilbefolkningen alt de kunne for å hjelpe.

Samiske grenseloser hjalp krigsfanger på flukt.

Noe så lite som en matpakke kunne gjøre dagen litt bedre, og gi krefter til å gå videre.

Alle som hjalp gjorde det med eget liv som innsats.

Selv de som nektet å la seg tvangsevakuere fra Karasjok, fant rom for å hjelpe.

Finnmarks krigshistorie viser hva krig fører med seg av offer, lidelser og tap av menneskeverd, men også tapperhet,  oppofrelse og medmenneskelighet.

Den historien har vi en plikt til å ta vare på, og fortelle videre til kommende generasjoner.

#

I dag minnes vi alle dem som fikk sine liv ødelagt.

De som mistet sine hjem. De som måtte flykte.

Alle dem som ble fengslet, torturert, deportert eller drept.

Revet ut av historien.

Av en ondskap vi aldri helt kan fatte.

#

Vi takker alle de som valgte å stå opp og kjempe for friheten.

De som ikke lot seg kue.

De som tok opp kampen for å vinne Norges frihet tilbake, for vårt land og vårt folk, slik at vi, og våre barn, i dag kan leve våre liv i fred og frihet!

Alle våre tapre soldater.

Sjøfolkene.

Motstandsgruppene.

Grenselosene.

Partisanene.

De som nektet å la seg evakuere.

Alle de enkeltmenneskene som sloss, og de som gjorde motstand i det stille.

Folk som Anders Samuelsen Utsi, som la ut på det som skulle bli hans lengste kjøretur med rein, for å hente mat og forsyninger fra Sverige til Karasjoks gjenværende etter tvangsevakueringen, og som i dag mottar regjeringens minnemedalje for det.

 

Etter krigen, da freden skulle bygges, var det Tyskland som måtte okkuperes.

 

I år hedrer vi spesielt de 50.000 norske soldatene fra Tysklandsbrigaden. For 70 år siden reiste de første av dem til Tyskland, til vår tidligere fiende.

 

Landet var utbombet og krigsherjet, og også der led sivilbefolkingen.

Det var sterke inntrykk for unge norske menn.

Våre soldater bidro til gjenoppbyggingen av et demokratisk Tyskland.

For å sikre freden og Europas framtid.

#

Og de lyktes.

De fleste av oss har vokst opp i et Norge i fred.

Vi har alltid hatt frihet til å ta våre egne valg og ytre våre meninger.

Og vi tar det kanskje som en selvfølge.

Men dem som opplevde andre verdenskrig, vet at demokrati, fred og toleranse ikke kommer av seg selv.

Vi kan ikke ta verdier for gitt.

#

Det går en linje fra Alta bataljon som presset alpejegerne mot svenskegrensen.

Til soldaten på post ved Garnisonen i Porsanger.
Og den norske soldaten som er mentor for sin afghanske kollega.

En linje av mot, og vilje til å beskytte og forsvare.

Siden krigen og fram til i dag har hundretusener av norske soldater vært på vakt.

Over hele vårt langstrakte land.

På bakken, til sjøs og i lufta.

Siden andre verdenskrig har mer enn 100.000 norske kvinner og menn tjenestegjort i over 100 operasjoner i mer enn 40 land.

Dette har de gjort på våre vegne.

Med stor risiko for seg selv, har de gjort en innsats for oss alle.

Slik har de også bidratt til vår egen sikkerhet her hjemme.

Også disse veteranene vet at våre verdier må forsvares.

#

Selv var jeg på Balkan på 1990-tallet.

Ikke som soldat, men som diplomat og fredsbygger.

Der opplevde jeg noe av den samme mentaliteten som må ha ligget bak nazistenes grusomheter.

Den som førte til industrielt folkemord.

Og etnisk rensing.

Å kjempe for demokrati, like rettigheter for alle, toleranse og menneskeverd, er ikke bare det rette.

Det er vår plikt.

#

Kjære alle sammen,

8. mai er en dag for feiring og takknemlighet.

Feiring av at vi for 72 år siden fikk vår frihet tilbake.

Takknemlighet for den innsatsen og tapperheten som så mange viste.

Takknemlighet for de ofre som ble gjort.

På utefront og hjemmefront.

Av sivile og militære.

Og takknemlighet til dem som har tjenestegjort i Forsvaret siden.

I Norge, og i internasjonale operasjoner.

Alle, som med det norske flagget på skuldra, har gjort en innsats for vårt land, er våre veteraner.

#

I dag feirer vi vår frihet.

Og vi takker og hedrer alle dem som har forsvart den.

De som valgte oss, fremfor seg selv.

Takk til alle dere, og gratulerer med dagen.