Frigjørings- og veterandagen 8. mai

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Arbeids- og sosialdepartementet

Avholdt 8. mai 2014, Domkirkegården, Trondheim

Arbeids- og sosialminster Robert Erikssons tale ved Domkirkegården i Trondheim i anledning Frigjørings- og Veterandagen 8. mai.

Sjekkes mot fremføring

Ærede veteraner,

Kjære alle sammen!

Det er en stor ære å få tale i Trondheim under markeringen av den nasjonale Frigjørings- og Veterandagen 8. mai.

I dag markerer vi at fred og frihet erstattet år med krig og ufred. Sammen skal vi i dag hedre tusener av norske menn og kvinner, som har kjempet for frihet, fred og rettferdighet. I Norge og ute i verden.

La oss vende blikket tilbake hundre år, og minnes våre tidligste krigsseilere: Under første verdenskrig var Norge nøytralt, men vi mistet halve handelsflåten. I alt ble ca. 650 skip torpedert, minesprengt eller regelrett skutt i senk. Rundt 2000 sjøfolk gav sitt liv – for nasjonen og det frie hav.

Så ble havets helter forsømt og glemt. Det skulle snart bli brukt for dem igjen. Ufred truet i horisonten.

Innsatsen krigsseilerne gjorde under andre verdenskrig vurderes som Norges viktigste bidrag til de alliertes seier over den tyske krigsmakten. Under ekstremt vanskelige forhold, fraktet norske handelsskip drivstoff, krigsmateriell og andre varer over Atlanterhavet, Middelhavet, Indiahavet og deler av Stillehavet.

Frem til freden i 1945 mistet ca 4500 krigsseilere livet, og ca. 700 skip ble senket. Dette tallet rommer mye lidelse som vi i dag knapt kan fatte.

Det var mange som kjempet for at vi skulle få landet vårt tilbake den gangen. Heltene kom i mange varianter: De var ”Gutta på skauen”, jentene med de illegale avisene, de var sabotører og grenseloser, de var hjemme og ute. Som soldater hos våre allierte, gjorde våre veteraner en fremragende innsats. I luften og på land, og ikke minst til sjøs.

For mange var krigsårene preget av fortvilelse og frykt, lidelse og ødeleggelser.

Jeg kan forestille meg at det må ha vært en sterk opplevelse å gå ut i gatene i Trondheim mai-dagene 1945: ryktene som svirret om tysk kapitulasjon, folk som strømmet ut på gater og torg, gledesrusen, portrettene av Kong Haakon som ble satt fram i vinduene, det norske flagget som vaiet fra Kristiansten Festning og over hele byen, lykken over vinduer uten blending, glade barn med papirflagg og gamle 17. mai sløyfer, gjensynsgleden, folk som strømmet til fengselet i Klostergata, og til jernbanestasjonen, for å ta i mot de frigitte krigsfangene…

Men også sorgen opp i all gleden:

De som ga sitt liv.

De som måtte leve med sår resten av livet.

De som mistet sine nærmeste. 

I dag hedrer vi dem, alle kvinner og menn, som satte egen trygghet til side for fellesskapet, for Norge. De er våre sanne helter. De er få igjen, men deres handlinger ruver fortsatt, og vil bli husket for ettertida. De vil alltid forbli idealer vi vil strekke oss i mot.

Etter 1945 har mange norske kvinner og menn tatt samme valg som krigsheltene. Også de har utsatt seg selv for stor risiko for at andre skal få oppleve trygghet. Vi har fått mange nye helter. Norske soldater deltar hver eneste dag i operasjoner for sikkerhet og trygghet i Afghanistan, på Balkan, i Midtøsten, i Egypt, i Mali, i Sør-Sudan, og i farvannene utenfor Syria.

Siden slutten av andre verdenskrig har 120 000 norske soldater deltatt i internasjonale operasjoner - i nær 100 FN- eller NATO-ledede operasjoner, i vel førti land – fordelt på fire kontinenter.

I dag, den 8. mai, vever vi disse fortellingene sammen. Det er ulike livsskjebner, og forskjellige historiske epoker. Men noe er felles - våre veteraner har vært i strid på våre vegne. Alle våre veteraner har gått i ett og samme fotspor: For en fredeligere og mer anstendig verden. Dette er den stolte og ubrutte linjen i veteranenes historie.

Trondheim og Stjørdal er store veteranbyer, med mange krigshelter og veteraner.

Jeg har møtt flere av dem. Deres historie har gjort sterkt inntrykk. De er de virkelige idealistene i vårt samfunn! De er villige til å ofre det mest verdifulle de har – sitt liv. De er villige til å gå inn i krevende og risikofylte oppdrag for å skape et bedre liv for andre mennesker. Det står det stor respekt av, det skal vi verdsette og anerkjenne!

I dag, på Frigjørings- og Veterandagen hedrer vi derfor alle våre veteraner.

Vi hedrer deres familie og pårørende. La oss i ærbødighet minnes de veteraner som ikke lenger er i blant oss.

Våre veteraner har vært i tjeneste på våre vegne. De har vært i tjeneste for Norge.

Derfor skal de bli møtt med respekt og anerkjennelse. Vi verdsatte at de dro ut, og vi verdsetter dem når de kommer hjem. Det er et ansvar vi alle har. Regjeringen vil styrke veteranenes rettigheter. Vi ønsker å tilby bedre oppfølging og økt anerkjennelse.

Veteraner er ressurspersoner som vi som samfunn bør vite og ta vare på. La oss bruke denne dagen til å gjøre ære på våre veteraner! Og kanskje enda viktigere - la oss gjøre dette de dagene det norske flagg ikke er heist og rosende taler holdes. Det er vår plikt og vårt ansvar. 

Vi vet godt hva fred og velstand er. La oss huske på at dette ikke gir seg selv! Våre veteraner vet det har en pris. På vegne av regjeringen ønsker jeg å takke våre veteraner.

Med sine historier, har krigsheltene vært en levende vaksine mot anti-demokratiske holdninger. De vet hva ufrihet kostet. De erfarte at frihet ikke kommer gratis.

De forsto at kamp og offer var en forutsetning for at Norge igjen kunne bli et demokratisk samfunn, for at det i år er mulig å feire en 200 år gammel Grunnlov.

Når øyenvitnene faller fra, er det vårt ansvar å ta vare på historiene.

Vi trenger øyenvitner!

Alle veteraner har en unik historie.

Vi skal lytte.

Takk til dere som vil fortelle og formidle.

Vi vil dele fortellingene med de unge og lokalsamfunnet.

Derfor er denne dagen så viktig! For vi må aldri ta demokrati og frihet for gitt.

 

Jeg vil med disse ordene legge ned en krans ved gravminnet for frihetskampens ofre.