Innlegg på Kontaktforum mellom nasjonale minoriteter og sentrale myndigheter

Oslo, 26. mai 2014

Kontrollér mot fremføring

I år feirer vi Grunnlovens 200-årsjubileum. Grunnloven er fundamentet for demokratiet vårt. Den regulerer forholdet mellom statsmaktene, og den gir oss som innbyggere noen fundamentale rettigheter.  

En av disse rettighetene er ytringsfriheten.

Bestemmelsen om ytringsfrihet har vært med helt fra Grunnloven ble gitt i 1814. Som innbyggere i Norge har vi alle frihet til å gi uttrykk for det vi mener, og det vi ønsker å si noe om. Det er en helt sentral forutsetning for demokratiet vårt. 

Det både er og skal være vide rammer for ytringsfriheten. Samtidig vet vi at ytringer kan såre. Ja, ytringer kan lage sår som vanskelig gror, og ytringer kan skape hat mellom mennesker og grupper.

I lovverket vårt har vi noen regler som gjør det mulig å slå ned på de groveste hatefulle og rasistiske uttrykkene. Men vi kan ikke bare basere oss på straff. Jeg har tro på at det også har betydning hvis vi som enkeltpersoner står imot og tar til motmæle mot krenkende, hatefulle og rasistiske ytringer.  

Som enkeltperson har jeg et ansvar å forvalte ytringsfriheten på en klok måte.  

Samfunnsdebatten blir ikke mer opplyst, demokratiet blir ikke sterkere, og løsningene blir ikke enklere å finne når vi omgir oss med nedsettende eller hatefulle ytringer. Tvert imot stopper det ofte den gode meningsutvekslingen.  

Norge er et liberalt demokrati hvor rammene for ytringsfrihet skal være brede. Da er det avgjørende at vi også viser ytringsansvar – ved at vi deltar i debattene og tar til motmæle mot hat og rasisme.

Jeg sier ikke at det er enkelt. Men jeg er glad for at vi har konkrete eksempler på at det nytter. Det viser Tommy Kristiansens historie, som fikk medieoppmerksomhet sist høst. Tommy valgte etter sine opplevelser å ta et oppgjør med den hetsen han var blitt utsatt for under en ishockeykamp. Jeg er imponert over den styrken han viste i valget om å si fra på en tydelig måte. At både Stavanger Oilers og Stjernen begge gikk ut og støttet Tommy, var også avgjørende. Budskapet om at rasistiske ytringer ikke hører hjemme på en hockeybane, fikk på denne måten både tyngde og et konkret innhold.     

Det å stikke hodet frem og velge å si fra, innebærer alltid en risiko for selv å bli utsatt for trakassering og hatefulle ytringer. Da er det viktig at man har et nettverk av støttespillere rundt seg, som uttrykker de samme holdningene som en selv på en tydelig og god måte. Denne historien viser at idrettsklubber kan spille en slik rolle. Organisasjonene for nasjonale minoriteter kan også være gode støttespillere. Det samme kan myndighetene.

Som politiker og myndighetsperson føler jeg spesielt på ansvaret det er både å ta til motmæle mot hatefulle ytringer og støtte opp om de som våger å si fra. Etter min mening er det avgjørende at vi politikere tar det lederskapet som kreves av oss, også på dette området. Gjennom vårt lederskap er vi med på sette grenser for hva som er akseptabelt å si.  

En annen utfordring er at alle ikke har de samme muligheter til å bli hørt. Som minoriteter i det norske samfunnet kan det være en utfordring å få sin plass i debatten. Samtidig er det mange med minoritetsbakgrunn som deltar i debatten og som er med og preger det norske samfunn.  

Det er viktig å huske på det aller siste leddet i grunnlovsbestemmelsen. Der står det at ”Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.”  

Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter pålegger også statlige myndigheter å legge forholdene til rette for at de nasjonale minoritetene skal kunne ta aktivt del i alle deler av samfunnslivet.  

En måte å legge til rette for en bredest mulig meningsutveksling er å støtte opp om nasjonale minoriteters organisasjoner. Friheten til å organisere seg er – på samme måte som ytringsfriheten – vernet i Grunnloven. Organisasjonsfriheten er et viktig prinsipp også i de menneskerettighetskonvensjonene som Norge har ratifisert, deriblant Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.  

Vi har vært opptatt av å skape arenaer hvor statlige myndigheter og dere som representanter for de nasjonale minoritetene kan møtes og snakke sammen. Dette kontaktforumet er nettopp en slik arena. I tillegg har vi bilaterale møter mellom dere og departementene – med ujevne mellomrom og etter behov. Terskelen er lav for å avtale et møte med departementet. Slik skal det også være i fortsettelsen.

Dersom dialogen mellom oss som representerer statlige myndigheter og dere skal fungere godt, er det avgjørende at vi har en gjensidig tillit til hverandre. Tillit er ikke noe man kan gjøre krav på. Tillit er noe man gjør seg fortjent til. Fornorskningspolitikken som ble ført overfor deres slektninger, og som dessverre også har vært med på å påvirke deres liv i dag, er et svart kapittel i Norges historie.

Og selvsagt er det vår plikt å tenke igjennom hvordan dere, som har opplevd å ha blitt utsatt for krenkelser og urett, skal ha tillit til oss som i dag representerer offentlige myndigheter. Ansvarsbyrden for å bygge opp tilliten ligger altså hos oss. 

Jeg tror at et første skritt i et forsoningsarbeid er å kartlegge historiske fakta og anerkjenne dem som en del av nasjonens historie. Vi må våge å snakke om og ta inn over oss det vi ikke er stolte av. Bare på den måten kan vi på en tydelig måte ta avstand fra uretten som har skjedd, og gå videre som samfunn.  

Jeg ser fram til å høre Natalina Jansen fortelle historien om sin bestefar. Jeg vet det er en sterk historie om roms møte med Norske myndigheters ignorante holdninger og handlinger i 1934. Den skildrer ikke bare de grusomhetene Natalinas bestefar opplevde under sitt opphold i Auschwitz-Birkenau. Historien sier også noe om hvordan slike traumatiske opplevelser fester seg i bevisstheten til ikke bare den som faktisk har opplevd dem på kroppen, men også for generasjonene som kommer etter. 

I en global undersøkelse om antisemittisme som nylig er offentliggjort, viser det seg at halvparten av verdens unge ikke har hørt om Holocaust. I denne undersøkelsen kommer Norge ikke så godt ut som vi kunne håpe. Det er dessverre mange stereotypier om jøder i den norske befolkningen. Jeg er sikker på at vi alle kan lære noe om å være ung jøde i Norge i dag ved å lytte til Tobias Bashevskin og hans historie.

Det blir gjerne sagt at kvaliteten på et samfunn kan måles ved å se på hvordan det behandler sine minoriteter. Det er min overbevisning at ytringsfriheten – brukt på en god måte – bidrar til å øke respekten for mangfoldet i vårt samfunn. Ytringsfriheten er for meg symbolet på et godt demokrati. Den er forutsetningen for at også minoritetsgruppenes meninger løftes fram og gis betydning.

Gjennom gode meningsutvekslinger vil vi få bedre forståelse for hverandres synspunkter. Vi vil få et bedre grunnlag når vi skal finne løsninger på problemstillinger, som kanskje noen ganger kan virke uoverkommelige.  

Jeg sier ikke at vi alltid vil klare å komme til enighet om de sakene vi diskuterer. Det kan til og med være slik at de løsningene som til slutt velges, av enten regjeringen eller Stortinget, ikke blir helt slik som dere forventer. Jeg tror likevel debatten har en verdi i seg selv, og jeg ser frem til å høre deres synspunkter og spørsmål til oss. 

Tusen takk for oppmerksomheten.