Forskningsbarometeret og Tilstandsrapporten

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Kunnskapsdepartementet

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens tale i anledning presentasjonen av Forskningsbarometeret og Tilstandsrapporten for høyere utdanning og forskning, 7. mai 2014.

Bilde av Torbjørn Røe Isaksen

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens tale i anledning presentasjonen av Forskningsbarometeret og Tilstandsrapporten for høyere utdanning og forskning, 7. mai 2014.

 

For bare seks år siden visste ingen av oss hva en app var. Og det er bare fire år siden Steve Jobs lanserte den første iPad-en. I dag er begge deler like selvsagt for som papiraviser. Hver eneste sitter forsker rundt om i hele verden og former den fremtiden vi skal leve i. Enten de finner opp fremtidens uunnværlige duppedingser eller løser klimarkrisen.

Dere har hørt statsministeren si at kunnskap er den nye oljen. Det er med kunnskap vi skal skape verdier, gjøre offentlig sektor bedre og løse de store utfordringene.

Men vi er ikke de eneste som har lagt den planen. Nesten alle land i verden ønsker å gjøre kunnskap til sitt konkurransefortrinn. På 10 år – fra 2001 til 2011 – doblet verdens samlede utgifter til forskning og utvikling seg. USA er fremdeles størst, men Kina kan gå forbi allerede i 2016.

Norge har høye investeringer i forskning per innbygger. Men det setter det i perspektiv at Kina har 98 byer som er større enn Oslo, og mer enn 3000 universiteter. India og Brasil satser på kunnskap for å få befolkningen ut av fattigdommen. EU satser på kunnskap som veien ut av krisen.

Dette er konkurransen norsk forskning og norske høyskoler og universiteter skal hevde seg i.

Forskningsbarometeret og Tilstansrapporten 2014 forteller oss en del om hvordan vi ligger an. Om hvordan det står til med kunnskapssatsingen vår – både i spiss og bredde. Jeg skal ikke ta dere gjennom alle detaljene fra talerstolen. De kan dere fordype dere i selv. Men jeg vil si litt om de viktigste funnene. Jeg kan avsløre med en gang det er en del lyspunkter. Men det er også noen alvorlige utfordringer, særlig når det gjelder kvalitet.

Forskningsbarometeret viser blant annet at ikke det ikke er noe fagområde hvor en norsk institusjon hevder seg som ledende i Norden. Dette er et av flere eksempler på at vi ikke når helt opp når det konkurreres på kvalitet. Dette finnes det neppe gode grunner til. Skal vi heve kvaliteten må vi se på hvordan vi organiserer norsk høyere utdanning og forskning.

Det holder ikke å satse. Vi må også prioritere. I januar la jeg frem syv store grep regjeringen vil gjøre for å styrke kvaliteten i norsk høyere utdanning og forskning. Et av dem er langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Her vil regjeringen legge frem de seks særlig viktige prioriteringene vi skal konsentrere innsatsen om. Et annet viktig grep er struktur. Landet bygges også gjennom solide grunnutdanninger og tilgang til kunnskap av høy kvalitet over hele landet. I dag vil jeg si litt mer om veien videre i strukturprosessen.

 

Vi har altså mye vi skal gjennom. Jeg skal dele denne forelesningen i tre deler. Og da regner jeg med at alle forstår at her kommer jeg til å hoppe litt.

Jeg vil begynne med å snakke om Forskningsbarometeret, deretter litt om Tilstandsrapporten og til slutt litt om strukturprosessen framover.

Forskningsbarometeret


Aldri før har vi hatt så mange forskere her i landet. Siden 2001 har det blitt 12 000 flere. Selvsagt løser ikke alle behov og utfordringer seg bare vi treffer et gyllent tall. Men aldri før har vi hatt så mange folk her i landet som arbeider på fulltid med å forandre verden. Jeg er fullt klar over at hvert eneste forskningsprosjekt ikke ender med verdensomveltende resultater. Men for meg er forskere folkene Steve Jobs en gang kalte «the crazy ones».

Og før noen rekker å bli fornærmet: Jobs snakker om at det er de som er sprø nok til å tro at de kan forandre verden, som faktisk ender opp med å gjøre det. Det er de som finner opp de nye duppedingsene. Eller som forskerne ved Universitetet i Bergen og Uni Research, som i fjor fant ut at sjødyret tunikat, som til da var ansett som et ugress, kan brukes til fiskefôr og drivstoff til biler. Funnet er nå i ferd med å bli kommersialisert. Om ikke lenge kan det med andre ord påvirke det vi spiser og fyller på tanken.

Mobilitet

Mennesker som flytter på seg representerer alltid verdifulle muligheter. Norgeshistorien er full av god eksempler. Ta historien om Farouk Al-Kasim. Geologen fra Irak som i 1968 nærmest snublet inn i Næringsdepartementet akkurat da man satt og klødde seg i hodet over hvordan man skulle regulere oljeutvinningen på norsk sokkel. Han ble en av mest betydningsfulle personene i norsk historie. Hans ekspertiske skulle bokstavelig talt bli gull verdt. For det norske oljeeventyret handler ikke bare om store petroleumsressurser, men også vi regulerer disse. Grunnlaget for den norske oljemodellen ble lagt i en stortingsmelding der Al-Kasim var toneangivende.

Farouk Al-Kasim er ikke forsker, men likevel et strålende eksempel på hvor verdifullt kunnskapsutveksling over landegrenser er. Det gjelder ikke minst i forskningssektoren. I årets barometer har vi sett nærmere på forskere som reiser til og fra norske institusjoner, og på hvor mange som beveger seg mellom ulike sektorer.

Norge er attraktivt

Det mest markante funnet er at Norge er attraktivt for utenlandske forskere. Siden man gikk inn i disse tallene sist, for syv år siden, har antallet utenlandske forskere i universitets- og høyskolesektoren økt med 50 prosent. I næringslivet har økningen vært på hele 96 prosent. Utenlandske kloke hoder utgjør nå 20 prosent av forskerne i institutt og UH-sektoren, og 13 prosent i næringslivet.

Vi har ingen krystallklare analyser for hvordan vi skal forstå denne veksten. Men vi vet at i nye europeiske undersøkelser oppgir forskerne selv faglige utviklingsmuligheter og karriereutsikter som mest avgjørende for hvor de drar. Det er all grunn til å tro at denne trenden er en god tilbakemelding til norsk forskning!

Det er bra. Nå må vi sørge for at flest mulig av dem ønsker å bli. Vi har ikke tall for hvor mange av disse forskerne som reiser raskt ut igjen. Men vi vet at to år etter disputas har rundt halvparten av de utenlandske doktorandene reist.

De som reiser, er ikke nødvendigvis tapt for norsk forskning. Dersom de reiser med gode minner, godt nettverk og høy kompetanse, kan de fungere som brohoder for samarbeid mellom norske institusjoner og utenlandske institusjoner. Men vi trenger ikke uendelig med brohoder. Alle helst vil vi beholde disse kloke hodene. Da vet vi at kvaliteten på norsk forskning er en faktor. Men vi vet også at utvikling og godt integreringsarbeid er viktig.

Vi reiser ikke ut

Mens mange forskere kommer hit, ser nordmenns utferdstrang ut til å være frustrerende liten. Altfor få reiser ut på lengre opphold, av typen der de er ansatt ved en utenlandsk institusjon. De store spørsmålene er hvorfor? Og hva vi kan gjøre? Forskningsbarometeret viser at de forskerne som reiser ut oppnår bedre resultater og siteres av flere. Kanskje er det slik at de beste reiser ut? Men det er heller ikke urimelig å anta at det har faglig gevinst å dra ut, særlig til faglig fremragende institusjoner.

Når det europeiske forskningsrådet vurderer søknader, er mobilitetet av kriteriene for selvstendighet. Når vi ser på hvorfor så få norske ERC søknader lykkes, ser vi at manglende mobilitet er en viktig grunn.

Jeg, som dere, vil jo helst at vi skal få enda flere ERC-grants. Men det jeg virkelig ønsker med dette eksempelet er å spørre – går manglende mobilitet ut over kvaliteten på norsk forskning?

Tilstandsrapporten

Så til det annonserte hoppet til den årlige Tilstandsrapporten for universiteter og høyskoler. Spranget er ikke så veldig langt – det handler fremdeles om kvalitet. Tilstandsrapporten understreker de store kvalitetsutfordringene jeg har snakket om fra dag én som kunnskapsminister. Samtidig er ikke alt bare dystert. For rapporten bekrefter også det som også er mitt inntrykk: at denne sektoren er fylt med dyktige og engasjerte folk, med stor innsatsvilje.

Det har vært en stor aktivitetsvekst i sektoren de siste ti årene. Siden 2004 har det vært en realvekst i inntektene på 16 prosent. Det tilsvarer 4,8 milliarder 2013-kroner. Har vi fått mer igjen for pengene? Mye tyder på det.

I samme periode har vi fått 39 000 flere studenter og antallet kandidater har økt med 26 prosent. Vi utdanner dobbelt så mange doktorgradskandidater. Vi har altså gått forbi Sverige og er i ferd med å ta igjen Finland (i forhold til folketallet). Antallet publiseringspoeng har økt med 89 prosent, både fordi flere publiserer og fordi den enkelte forsker publiserer mer. Med det har vi den største publiseringsveksten i Norden, og nærmer oss Sverige og Danmark. Dette skal vi være fornøyd med!

Men selv om universitets- og høyskolesektoren har løst mange utfordringer de siste årene, er det ikke gitt at denne utviklingen er tilstrekkelig for å gi det systemet eller den kvaliteten vi trenger fremover. Tilstandsrapporten peker også på svakheter vi er nødt til å ta tak i.

Det er flott at vi tilbyr flere utdanning, men på mange studier er gjennomføringen dårlig og frafallet altfor høyt. Bare fire av ti fullfører en bachelorgrad på normert tid, og tallene er enda litt verre for mastergrader. Tidligere i år viste studiebarometeret at norske studenter i snitt bare studerer 27 timer i uka. Da er læringstrykket for lavt – vi krever rett og slett for lite av studentene. Da kaster vi bort verdifulle ressurser. Ikke bare i form av penger, men studentenes tid og den merkunnskapen de kunne gått ut i arbeidslivet med.

Det er bra at vi publiserer mer. Men kvaliteten på norsk forskning er fortsatt ikke god nok. Norske artikler brukes langt mindre enn artikler fra Sverige og særlig Danmark. Siteringer sier selvsagt ikke alt, men det sier mye om hvilken forskning som ansees viktig og god nok til at den refereres av fagfeller. Regjeringen har et mål om flere verdensledende forskningsmiljøer i Norge. Da må flere norske artikler sette agendaen i internasjonale forskningsfellesskap.

Langtidsplanen er ett viktig grep. Et annet er deltakelse i Horisont 2020. Når vi nå investerer 18 milliarder norske kroner i Horisont 2020, forventer vi at norske forskere skal gripe mulighetene. I løpet av mai vil jeg legge frem en strategi for hvordan vi skal mobilisere norsk deltakelse langt utover det vi har oppnådd i det syvende rammeprogrammet.

Om vi ser på deltakelsen i de tidligere programmene, er det mye å gå på. De store norske universitetene henter inn langt mindre midler enn sammenlignbare institusjoner i Sverige, Danmark og Finland. En enda mer grunnleggende utfordring er at norske forskere ikke søker.

For meg kommer Horisont 2020-deltakelsen til å bli et barometer på hvordan det står til i norsk forskning: på om kvaliteten er god nok, og om vi er sultne nok. Det er tre år siden Robert-Jan Smits, generaldirektør i EUs Generaldirektorat for forskning og innovasjon, første gang antydet at Norge var en fet og fornøyd katt. Han gjentok dette da han var på lanseringen av Horisont 2020. Har han rett? Ifølge en undersøkelse blant norske forskere fra i fjor kan den sjenerøse finansieringen av norske universiteter og høyskoler se ut til å være en av årsakene til at vi sender så få EU-søknader. Neste gang Smits kommer håper jeg han bruker ordene «lean and hungry». Det er dit vi skal!

Behov for større og mer solide institusjoner – struktur

Vi trenger ikke internasjonale sammenligninger for å finne utfordringer. I tilstandsrapporten ser vi tydelig at mange institusjoner sliter i den nasjonale konkurransen. De mangler forutsetninger for å tiltrekke seg fagfolk og studenter, få studenter som er på campus og et lavt antall kandidater uteksamineres. Det forskes og publiseres lite, både totalt og av hver enkelt. I tillegg hentes det meget beskjedent av ekstern finansiering. Selvsagt sier ikke disse faktaene alt. Men de tvinger frem spørsmålet – leverer disse institusjonene den kvaliteten på kandidater og forskning som vi trenger?

Denne virkelighetsbeskrivelsen er en av grunnene til at jeg i januar varslet en stortingsmelding om strukturen i høyere utdanning. Og som jeg sa da: Vi skal ikke begynne med å tegne kartet. Vi skal sette tydelige krav til kvalitet i utdanning og forskning, robusthet i fagmiljøene, og til en rimelig grad av kostnadseffektivitet. Deretter må vi se hvilken sammensetning av institusjoner som matcher disse ambisjonene.

Uten å forhåndskonkludere så tror jeg det vil føre til at vi får færre institusjoner. Ikke fordi store institusjoner nødvendigvis er bedre enn små. De store kan også skjule svake miljøer. Og tilstandsrapporten viser at noen små institusjoner gjør det bra på mange områder. Men en del gjør det også veldig svakt. Det finnes ingen region eller plass i Norge som bør godta at det fires på kvalitetskravene. Vi kan ikke la lokalpolitiske hensyn trumfe hensynet til kvalitet. Hele landet trenger kunnskap og kandidater av førsteklasses kvalitet.

Sammen må vi gjøre de endringene som trengs. Dere som er ledere i UH-sektoren kjenner institusjonene best. Alle institusjoner bør bruke tiden fremover til å vurdere egne styrker og svakheter. Jeg tror de fleste av dere allerede kan vurdere om institusjonene deres vil være i stand til å møte de høye kvalitetskravene alene. Og er svaret nei så vil jeg oppfordre dere til å, nå med en gang, begynne å vurdere hvem dere kan samarbeide med. Vi oppnår de beste prosessene når initiativet kommer fra dere. Jeg håper vi skal arbeide godt sammen. Den 13. mai skal vi gi universitetene og høyskolene hele det detaljerte oppdraget, med en konkret plan for prosessene fremover og invitasjon til videre dialog utover høsten.

De valgene vi gjør nå vil ha noen umiddelbare konsekvenser. Men de vil også påvirke Norge i 20, 40, ja, mer enn 100 år frem i tid. De vil påvirke hva Norge har å leve av – og for – i kanskje de 200 neste årene og om bare ti år. Vi som lever i Norge i dag har kommet til et velfylt bord. Vi har et ansvar for å investere i fremtiden. For å gjøre gode veivalg. Jeg mener vi er godt i gang!