Svar på spm. 743 fra stortingsrepresentant Geir Jørgen Bekkevold

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Finansdepartementet

Den økonomiske situasjonen for enslige uten barn

Jeg viser til brev 7. mai fra Stortingets presidentskap vedlagt følgende spørsmål fra stortingsrepresentant Geir Jørgen Bekkevold om den økonomiske situasjonen for enslige uten barn:

«En stor studie utført av Statistisk sentralbyrå (SSB), delfinansiert av EUs statistikkbyrå Eurostat, slår fast at enslige uten barn står nederst på inntektsstigen i Norge. Par og de aller eldste står på toppen. Studien viser at hver femte enslige uten barn faller under grensen for lav inntekt i Norge. Hva vil statsråden gjøre for å forbedre enslige uten barns økonomiske situasjon?

Begrunnelse:
Utfordringene single/aleneboende møter er mange. Som gruppe er enslige en sammensatt gruppe, hvor mange har det veldig bra, men det er noen som faller utenfor. Vi ser at blant dem som er enslige over flere år, er noen i risikosonen for å bli fattige. Det er spesielt yngre enslige, under 45 år, som sakker av. Økte boligpriser rammer denne gruppen spesielt hardt, fordi de konkurrerer med par som har to inntekter. Studien fra SSB inkluderer fordelingseffektene av fire offentlige tjenester: barnehager, skole, helse og eldreomsorg i utregningen. Analysen bygger på et beregnet behov for offentlige tjenester for ulike familietyper. For eksempel at barnefamilier har behov for barnehager, mens barnløse ikke har det og at eldre har behov for mer helsetjenester enn yngre.

Laila Dåvøy fra KrF igangsatte i Bondevik II-regjeringen et arbeid med en egen stortingsmelding om aleneboendes levekår og spesielle utfordringer. De rødgrønne la dette arbeidet i skuffen da de tok over, med den begrunnelse at dette var en svært sammensatt gruppe mennesker. Det var jo nettopp derfor vi trengte en slik stortingsmelding, for å kunne nærme oss dette systematisk og målrettet.»

Svar:
Jeg har forståelse for at aleneboende kan ha noen særlige utfordringer. Blant annet er det dyrere å bo alene enn når man kan dele på felleskostnader med andre. Statistikken viser at yngre aleneboende har hatt en økning i medianinntekten etter skatt på 40 pst. i perioden 1990-2012. For alle husholdninger har medianinntekten etter skatt økt med 63 pst. Statistikken viser også at yngre personer er overrepresentert i gruppen med vedvarende lav inntekt.

Som representanten påpeker er imidlertid gruppen aleneboere en stor og svært uensartet gruppe, og det er et mindretall av disse som kan sies å være økonomisk vanskeligstilte. Det vil derfor være lite hensiktsmessig å innføre generelle tiltak rettet mot aleneboende som gruppe. Slike tiltak kan bli svært dyre og lite treffsikre hvis de skal gjelde for alle aleneboende. Behovsprøvde ordninger kan være mer målrettede og vil redusere kostnadene, men er neppe til stor hjelp for aleneboende med vedvarende lav inntekt. Det skyldes at liten tilknytning til arbeidsmarkedet ofte er en viktig grunn til lavinntektsproblemer. Behovsprøvde særordninger kan i verste fall bidra til å forsterke disse problemene ved at økonomisk vanskeligstilte grupper får en høyere marginalskatt på arbeid (for eksempel ved at behovsprøvingen skjer ved avkortning mot arbeidsinntekt). Dette reduserer motivene til å arbeide og kan sluse folk inn i såkalte fattigdomsfeller.

Særordninger rettet mot aleneboende reiser også administrative problemstillinger. I praksis kan det blant annet være vanskelig å skille mellom aleneboende og hushodninger med flere personer. Eksempler på dette vil være ulike kollektivløsninger, eldreboliger med selvstendige boenheter i institusjonsliknende forhold, pendlere som i større eller mindre grad bor sammen med sin ektefelle, foreldre og barn hvor bolig og økonomi kan være felles, par med to boenheter, men som ofte bor hos hverandre osv. Et manuelt system hvor retten til en særordning beror på søknad fra den enkelte aleneboende, vil kreve uforholdsmessig store ressurser og vil bli vanskelig å administrere for myndighetene. En effektiv kontroll av at søkeren er aleneboende, vil i praksis bety at myndighetene må ha rett til innsyn i private forhold. Uansett vil ikke en ukontrollerbar egenerklæring fra aleneboende om at han/hun er aleneboende kunne være tilstrekkelig for at det skal gis særskilt støtte.

Det er dessuten for mange en forbigående tilstand å være i kategorien yngre aleneboende uten barn. Flere vil etter hvert endre sivilstatus, og mange vil også få høyere inntekt over tid. Dette illustreres av at eldre aleneboende har hatt en inntektsutvikling minst på høyde med andre grupper. Medianinntekten for aleneboende i alderen 45 til 64 år har økt med 66 pst. i perioden 1990-2012, dvs. om lag på gjennomsnittet for alle grupper. Tilsvarende økning for aleneboende 65 år og over var 99 pst. Statistisk sentralbyrås lavinntektsberegninger indikerer også at lavinntekt for mange er et forbigående fenomen.

Regjeringen er opptatt av å sørge for at også aleneboende skal kunne ha en sunn økonomi. Istedenfor å innføre byråkratiske særregler for stadig flere enkeltgrupper, legger regjeringen vekt på brede skatteletter som kommer alle til gode, også aleneboende. I løpet av den relativt korte tiden vi har sittet i regjering, har vi gitt slike brede skatteletter gjennom lavere skatt på alminnelig inntekt, redusert formuesskattesats og fjerning av arveavgiften. I tillegg bidrar økt årlig sparegrense i BSU-ordningen til at det blir mer lønnsomt å spare til bolig.

Gjennom vekstfremmende skattelettelser, reelle prioriteringer over offentlige budsjetter og satsing på økt kunnskap og bedre infrastruktur vil regjeringen bidra til økt vekst og bedre velferd. Regjeringen ønsker en sterk økonomi der det lønner seg å spare, investere og arbeide. Dette er også god fordelingspolitikk, og det vil komme både de aleneboende og husholdninger med flere personer til gode.

Med hilsen
Siv Jensen