Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Tale ved Edvard Griegs grav

Utviklingsminister Dag-Inge Ulsteins tale ved Edvard Griegs grav på Troldhaugen i Bergen 17. mai.

Kjære alle ,

Det er en stor ære og glede å få holde den tradisjonsrike talen ved Edvard Griegs grav på nasjonaldagen. Og det er selvsagt alltid en stor glede å være tilbake i Bergen, byen som er blitt min hjemby.

Edvard Grieg var gjennom sitt kunstneriske og politiske engasjement med på å forme det selvstendige Norge, som er det vi feirer i dag. Og vi har mye å feire. Norge er en suksesshistorie, politisk og økonomisk.

Samtidig har vi også lykkes med å bli noe mer enn oss selv nok. Jeg kan vanskelig tenke meg noe mer meningsfullt og givende enn å være utviklingsminister. Kampen mot fattigdom og undertrykking handler i bunn og grunn om å bidra til at andre land kan få gjøre den samme reisen som vi har gjort. At dette arbeidet nyter bred folkelig støtte, gjør det for meg ekstra meningsfullt.  

Så er det slik at på en dag som i dag, der vi feirer oss selv, kan det fort bli til at vi i vel stor grad klapper hverandre selvtilfreds på skuldrene. Få så denne faren klarere en Edvard Grieg. Ja, han var en forkjemper for det nasjonale og for selvstendighet. Han komponerte nærmest selvstendighetskampens lydspor. Men han var også en kosmopolitt. Han var opptatt av å hente impulser utenfra. Han tilbrakte mye tid i utlandet. Han så faren for at den voksende nasjonale bevisstheten i samtiden lett kunne bli til en form for selvgodhet og sjåvinisme. Som han skrev til en dansk venn i 1872: «Ja, den nasjonalstoltheten, den kan være det skjønneste og det vemmeligste».

Grieg kunne ikke se på sin egen kunstnerrolle isolert fra verden omkring. For ham var det ingen motsetning mellom hans identitet som kunstner og som samfunnsengasjert menneske, og han sier det slik: 
«Man må først være menneske. All sann kunst vokser ut av det menneskelige.»

Griegs liv, fra 1843 til 1907, falt sammen med et svært spennende tidsrom i norsk historie, der kampen for nasjonal selvstendighet og demokrati hadde stor plass. Spesielt var det kontakten med Bjørnstjerne Bjørnson som vekket Griegs samfunnsengasjement og nasjonale bevissthet. De to møttes i Roma i Griegs unge år, tilbragte mye tid sammen i Kristiania, ble nære venner og samarbeidet om kunstneriske prosjekter.

Kampen for selvstendighet og demokrati var ikke unik i Norge: den pågikk i flere land i Europas randsoner. I Norge var det i stor grad kunstnerne – og særlig dikterne – som gikk i bresjen for disse ideene. Da parlamentarismen ble innført i 1884 var Grieg meget begeistret, han hadde støttet ideen og så dette som begynnelsen på en ny tid.

Griegs demokratiske grunnholdning var en frukt av likhetstanken i den norske Grunnloven og førte også til et sosialt engasjement; han stilte seg på de svakes side og var en forkjemper for allmenn stemmerett. Han mente at kunsten skulle være tilgjengelig for alle, og ga sammen med sin kone Nina konserter til inntekt for arbeidsløse og konserter med lave billettpriser, tilgjengelige for et publikum med svak økonomi.

Grieg var sterkt engasjert i de politiske hendelsene i 1905 og var særlig opptatt av at det ikke skulle gripes til våpen. Han var dypt takknemlig for at han fikk oppleve resultatet og mente at selve kampen, drømmene og lengselen etter dette hadde vært en drivkraft og formet hans kunstneriske personlighet.

Så er spørsmålet; Hva ville Grieg ha sagt om verden i dag? Det er lett å tape av syne – ikke minst på en dag som i dag - hvor mye verden har endret seg de siste årene.

Det systemet for forpliktende internasjonalt samarbeid som ble bygget opp etter krigen gjennom FN, har tjent oss godt. Ikke minst for små land i periferien – som Norge - har dette vært av stor verdi. Men vi ser nå at store, ledende land i økende grad foretrekker alenegang og at de ordningene som skulle sikre innflytelse for alle land, også de små og de fattige, er under press.

Autoritære, populistiske strømninger får et stadig sterkere politisk fotfeste. Tilliten til vitenskap er synkende. Toleranse mellom religioner og etnisiteter er under press. Tilliten til offentlige institusjoner synker. Å produsere alternative «fakta» og «nyheter» med det som formål å polarisere og underminere tillit, er blitt en stor industri. Alt dette er utviklingstrekk som vi også ser på vårt eget kontinent.

Jeg tror jeg vet hva Edvard Grieg ville tenkt om alt dette. Og jeg tror også at det på en dag som i dag er verdt å bruke litt tid på dette. Ja, vi feirer Norge, og vi skal være stolte av landet vårt. Men Norge er et land i verden, og den selvstendigheten vi har vunnet, de demokratiske institusjonene, prinsippene og rettighetene vi har kjempet fram – i Norge og i verden – kan ikke tas for gitt. De må forsvares. Hver dag. Det tar som kjent langt kortere tid å rive ned enn å bygge opp.

Takk for oppmerksomheten og ha en fin nasjonaldag.

Til toppen