Forsvarsministerens tale på historieseminar ved UiT Norges arktiske universitet, 8. februar 2017

*Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen,

Takk for at så mange har kommet til denne fagkonferansen, og for alle som har bidratt med verdifulle innspill og betraktninger gjennom dagen.

Den 8. mai 1945 tok det norske folk til gatene med flagg og jubelrop for å feire at fem år med okkupasjon, lidelse og død endelig var over.

Det var en lysets feiring mot mørke kulisser.

Elverum, Molde, Kristiansund, Namsos, Steinkjer, Bodø og Narvik var totalskadd av kamper og tysk bombing.

Nedbrenningen og tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms hadde påført befolkningen enorme lidelser. Større enn noe annet sted i Norge.

Mange trosset okkupasjonsmakten og valgte å bli gjennom den harde vinteren i 44, i et minelagt og utbombet landskap. Uten infrastruktur og tilgang på mat. Både kvinner og menn meldte seg frivillig ved Finnmarks frigjøring og deltok i kamper. Mange av dem er også dekorert for denne innsatsen.

Krigshandlingene i Narvik var blant de hardeste i landet. Mange mistet hjemmet sitt, mange mistet sine kjære. Gjennom en usedvanlig hard vinter, med dyp, råtten snø, mot en teknologisk overlegen fiende, utmerket avdelingene i Nord-Norge seg med tapperhet, mot og ukuelig stå-på-vilje. Blodslitet var i ferd med å krones med seier, da de allierte ble tvunget til å trekke seg ut. Skuffelsen og bitterheten sitter fortsatt i hos mange i dag. Jeg deltok under markeringen i Narvik 28. mai 2015, og det var sterkt å se møtet mellom våre veteraner og veteraner fra allierte land.

Krigens sår var tydelige, og preget hele det norske folk, fra nord til sør.

Men dypest var de sårene som ingen kunne se.

Og som skulle ta generasjoner å hele.

#

I okkupasjonsårene manglet vi våre mest grunnleggende rettigheter som mennesker.

All opposisjon var straffbar med døden.

Og tortur, terror, fengsling og drap var skjebnen som ventet den som gjorde motstand.

Dette var hverdagen i fem lange og mørke år.

Likevel var det mange nordmenn som våget å stå opp mot urett.

Og gjøre motstand i full visshet om den risikoen det innebar.

Noen kjempet som soldater.

Andre opererte som sabotører i sivil.

Og veldig mange helt alminnelige nordmenn gjorde det de kunne for å stikke kjepper i hjulene på den tyske krigsmaskinen med de midlene og mulighetene de hadde til rådighet.

Den norske motstandskampen var dels organisert og dels fragmentert.

Og den kom i mange former.

Den består av tusenvis av historier om personlig mot og oppofrelse.

Om svik og lojalitet, nederlag og seire.

Fra spektakulære beretninger om harde kamper og risikofylte sabotasjeaksjoner til lavmælte fortellinger om folks standhaftige og prinsipielle motarbeidelse av nasjonalsosialismen og alle dens forgreininger, også blant våre egne.

Mange tok stor risiko, vel vitende om at konsekvensene kunne bli skjebnesvangre for seg selv, sin familie, sine venner, kolleger eller sambygdinger.

Mange av dem ble dekorert for sin innsats.

Andre ble det ikke.

Nøyaktig hvor mange nordmenn som på en eller annen måte var involvert i motstandsarbeidet vil vi aldri få klarhet i.

Vi vet i dag ganske mye, men det er også mye vi ikke vet.

Det finnes fortsatt mange historier om enkeltpersoners mot og handlinger som vi ikke kjenner til.

Motstandsarbeidet var hemmelig, av åpenbare grunner, og det finnes begrenset med dokumentasjon. Det var forbundet med livsfare å gjøre nedtegnelser av hvem som deltok og hva de gjorde.

Dette var utgangspunktet da Forsvarsdepartementet etablerte historikerprosjektet i 2011. Man ville finne ut om det det fantes grupper eller personer som på grunn av hemmelighold, manglende kunnskap eller politiske forhold var forbigått ved tildeling av våre høyest rangerte krigsdekorasjoner.

Det var grunn til å gjøre et slikt arbeid. Den norske fortellingen om krigen er kjent, men den er også i endring. Nyanser kommer til. Nye kapitler skrives. Og vår kunnskap, forståelse og selvinnsikt fortsetter å vokse, over 70 år etter krigens slutt. Vi vet at det finnes mange ufortalte historier der ute. Om tapre nordmenn som gjorde en stor innsats under motstandskampen, men som kanskje ikke har fått den anerkjennelsen de fortjener. Det tok oss flere tiår, men som samfunn har vi endelig forstått viktigheten av å anerkjenne alle våre veteraners innsats.

Den daværende regjeringen ønsket i 2011 å finne ut om den anerkjennelsen, for noen, kunne inkludere en av våre tre høyest hengende høyeste krigsdekorasjoner. Det var et godt initiativ som vår regjering har videreført.

Historikernes gjennomgang av dette svært omfattende materialet har munnet ut i en anbefaling om at hensynet til dokumentasjon og likebehandling må gå foran ønsket om nye tildelinger. Det har skapt reaksjoner hos enkelte.

Det er ikke vanskelig å forstå reaksjonene. Samtidig er det viktig å minne om at historikernes mandat ikke var å vurdere hvorvidt innsats skal anerkjennes eller ikke, men om den kvalifiserer til en av nasjonens tre høyeste krigsdekorasjoner. Dette er militære dekorasjoner som tildeles for innsats langt utover det man kan forvente, og utgangspunktet er at lista ligger svært høyt. Vi forventer mye av soldater. Dessuten har kravene til dokumentasjon vært svært strenge helt siden dekorasjonene ble innført. Det er tildelt kun 148 krigskors med sverd til norske mottakere for innsats under 2. verdenskrig. I de 60 årene mellom 1949 og 2009 ble det ikke tildelt noen krigskors.

Innspillene som har kommet her i dag, har i stor grad dreid seg om anerkjennelse av grupper, og i noe mindre grad om dekorering av enkeltpersoner. Dessuten har behovet for å ta vare på en erindringskultur blitt fremhevet. Jeg kommer nærmere tilbake til innsats for anerkjennelse litt senere.

Da arbeidet ble startet i 2011, var det aldri noen garanti for at arbeidet skulle resultere i flere dekoreringer. Da jeg i 2015 oppfordret folk til å sende inn historier om glemte helter, var jeg også tydelig på at det ikke var sikkert at de ville føre til dekoreringer, men at de var viktige for å løfte frem historier, for vår felles krigshistorie og anerkjennelse av nordmenns innsats. Dessuten har de vært bidrag til å fremskaffe noe mer dokumentasjon der kildene fra før var enten få eller knapt eksisterte. Både historikerprosjektets bok, dagens arrangement og den offentlige debatten vi har hatt i forbindelse med prosjektet bidrar til det.

Vi har i dag hørt en grundig redegjørelse for arbeidet og tilrådningen. Bildet er langt mer sammensatt og komplisert enn det man kanskje skulle tro ved å lese avisoverskriftene. Jeg håper så mange som mulig tar seg tid til å lese boka som ble lansert her i dag.

Milorgs egen beslutning i 1946 om at deres medlemmer ikke skulle dekoreres, og mangelfull eller fraværende dokumentasjon om enkeltpersoners innsats - enten de tilhørte Milorg, kommunistiske motstandsgrupper eller partisanene - gjør vurderingene både faglig og prinsipielt utfordrende. Og det er helt klart mange dilemmaer. La meg trekke opp noen av nettopp de dilemmaene: Skal vi lempe på dokumentasjonskravene og i dag legge andre dokumentasjonskrav til grunn for tildelinger enn det som ble gjort under og like etter krigen? Er det riktig å nå dekorere personer som ble vurdert for en av disse tre høyeste medaljene i samtiden, men som ikke ble tildelt dem da? Bør vi i dag, to generasjoner etter, omgjøre beslutningen fra Hjemmestyrkenes Råd i 1946 og likevel dekorere deres medlemmer? Hvis ja, på hvilket grunnlag skulle vi gjort det? Og om vi hadde besluttet å gjøre det, hvordan skulle vi funnet ut hvem som skulle dekoreres når dokumentasjonen – av de grunnene jeg har nevnt – ikke eksisterer eller er mangelfull?

Dokumentasjon og likebehandling er lagt til grunn, og regjeringen har ingen forutsetninger for å overprøve det historiefaglige arbeidet som er blitt gjort. Når det er sagt, utelukker det ikke at det kan komme flere dekoreringer senere, dersom nye opplysninger og dokumentasjon skulle komme for dagen.

Prosjektet har også utfordret noen oppfatninger og påstander som har farget deler av vår etterkrigshistorie. Som at krigsseilerne ikke er dekorert, at partisaner og kommunistgrupper er underdekorert i forhold til Milorg, at krigsinnsatsen i Nord-Norge er underdekorert i forhold til innsatsen i Sør-Norge og at kvinner er dekorert lavere enn menn for samme innsats. Historikerprosjektet har ikke funnet tilstrekkelig hold i noen av disse oppfatningene.

Det betyr ikke at anerkjennelsen av dem som gjorde en stor innsats har vært rettferdig fordelt. Eller at vår nasjonale krigshistorie har vært riktig balansert. Kampene i Nord-Norge hadde lenge en urettmessig liten plass i vår kollektive historiefortelling. Kanskje også fortsatt den dag i dag. Svært mange krigsseilere, selv om de som gruppe er den høyest dekorerte, opplevde å komme hjem til et folk og et land som ikke forsto eller anerkjente deres innsats og offer. Og det er heller ingen tvil om at innsatsen fra partisaner og kommunister ble underkjent etter krigen på grunn av de rådende politiske forhold. Alt dette er svært beklagelig, og manglende anerkjennelse er dessverre også blitt en del av vår historie. Dette er det gjort mye for å rette på de senere årene.

Etableringen av en egen veterandag i forbindelse med frigjøringsdagen 8. mai har allerede blitt en innarbeidet tradisjon, hvor hele landet viser sin respekt og takk til alle dem som med det norske flagget på skuldra har gjort en innsats for Norge.

Regjeringen innførte i 2015, i forbindelse med 70-årsmarkeringen av freden, en egen minnemedalje som anerkjennelse for innsats i motstandsbevegelsen, holdningskampen eller redningsarbeid i forbindelse med krigshandlinger. Den har blitt svært godt mottatt og vil bli videreført. Til nå er 1070 minnemedaljer delt ut. Senest i går ble Rasmus Utsi i Porsanger hedret med regjeringens minnemedalje.

Samtidig er det viktig å huske på at mangel på dekorering ikke er det samme som mangel på anerkjennelse.

Regjeringen har hedret Pellegruppa og Osvaldgruppa med sølvfat og offisielle markeringer. Pellegruppa har også fått sitt eget monument.

Partisanenes innsats anerkjennes gjennom tilskudd til forskning og bidrag til en ny utstilling i Kiberg. Regjeringen etablerte i 2016 også et gaveprofessorat her ved Universitetet i Tromsø for å forske på annen verdenskrig med Nord-Norge som fokus.

Krigsseilerne har, i tillegg til å være den gruppa som ble dekorert først og mest, fått en formell unnskyldning fra staten for manglende anerkjennelse og ivaretakelse etter krigen. Deres innsats og enorme betydning for de alliertes seier vies i dag stor oppmerksomhet, og markeres ved ulike arrangementer hvert år.

Anerkjennelse er svært viktig, og jeg mener at det kan være på tide å diskutere hvordan anerkjennelsen best gis og vises. Er det i vår tid kanskje andre ting enn bautaer og monumenter som bidrar til å hedre og til å holde historien og minnene levende?

 

Kjære alle sammen,

Som historikerne har vært inne på, er det ikke mulig å si nøyaktig hvor mange nordmenn som bidro i motstandskampen. Men det var sannsynligvis et sted mellom 100.000 og 200.000 mennesker.

I bygd og by, på fjellet og på havet, over hele vårt langstrakte land.

Om lag 30.000 av dem er dekorert.

Mens andre er det ikke.

Det skyldes ikke at vi ikke anerkjenner deres innsats.

Vi skylder vår frihet til alle dem som sto opp mot urett da det gjaldt.

Og gjennom historikerprosjektets arbeid har vi fått ny kunnskap om hvem flere av dem var og hva de gjorde. Noen av disse fortellingene vil bli dokumentert i en bok om norsk motstand som FD vil utgi ved årsskiftet. Alle personene som er foreslått dekorert vil bli nevnt i boka.

Boka er en anerkjennelse av alle som deltok motstandskampen.

Den er et viktig bidrag til fortellingen om krigen i Norge, og om alle de norske menn og kvinner som kjempet og ofret for at vi skulle kunne leve våre liv i fred og frihet.

Takk for oppmerksomheten.