I forkant av den europeiske konferansen om intoleranse og hat på internett i neste uke, er 50 unge bloggere fra hele Europa samlet til kurs i Budapest. Eirik Rise er norsk deltaker og blogger for Europaportalens lesere.

Dag 2 – Action time

 

Første dag handlet om å forstå hatefulle ytringer. Dag nummer to ble vi lovet action. Vi går rett på sak. Temaet er ekstremisme. Fra der beveger vi oss over til spørsmålet om mikroaktivisme. Hva er nå det? Til slutt når vi kjernen i dagens program. I arbeidsgrupper får vi jobbe med ulike temaer, jeg valgte ungdomsarbeid på nett og ble møtt med muligheter du neppe ville tro fantes. Men først. Høyreekstremismen øker i Europa. Hvordan fungerer det?

Ekstremisme
Det er Peter Krekó, direktør i Open Society Institute i Ungarn, som tar oss inn i ekstremismens verden. OSI jobber for åpne og tolerante demokratier og for at stater skal opptre ansvarlig overfor sine innbyggere.

For hva har den høyreekstreme radikaliseringen i de ulike landene til felles? Hvilke misoppfatninger eksisterer det om høyreekstreme partier? Og hva kan vi gjøre for å bekjempe høyreekstremisme?

I løpet av en liten time får vi en del svar. Høyreekstreme bevegelser overdriver trusselbildet og størrelsen på etniske minoriteter. De påberoper seg sannheten og «sannheten» er at myndighetene lyver og at innvandring er et problem som må løses og som det kun finnes én løsning på: Det er oss eller dem.

Så eksisterer det en del misoppfatninger. Å heve minstegrensen for at partier skal få plass i parlamentene, kan holde høyreekstreme partier ute. Men hva når de har over 20 prosent, skal man heve minstegrensen til 30 prosent? Det holder ikke i seg selv. Videre at det å forby ekstremisme og straffeforfølge ekstreme grupper vil løse alle problemer. Problemet forsvinner ikke, og hvor går grensen for hva som er akseptabelt?

Så til løsningene. Aller først, motarbeide og redusere trusselen på forhånd gjennom utdanning, samfunnsbygging, samarbeid mellom stat og frivillige organisasjoner og kanskje mest kontroversielt; gjennom dialog med mulige ekstremister og mennesker i risikosonen. Hvordan kan man snakke ekstremister fra det? Vil det å snakke med ekstremister og åpne for debatt bare gi ekstremismen et talerør?

Andre løsninger er å latterliggjøre istedenfor å stigmatisere og skape skremselsbilder. Ekstreme bevegelser vinner terreng nettopp ved å provosere og spille på disse bildene. Ikke-ekstreme myndigheter må bevege seg nærmere velgerne, snakke med dem og være tilstede på grasrotnivå.

Populisme er et omdiskutert og negativt begrep som ofte blir avfeid og sett ned på. Allikevel så vil mer populistisk, forenklet og i større grad forståelig politikk fjerne appellen høyreekstrem populisme har. Bruk av symbolikk og mobilisering, høyrøstede kampanjer og lett forståelige og provoserende meldinger vinner førstegangsvelgere til høyresiden.

Et siste ord om bekjempelse av ekstremisme er å skape god retorikk og gode svar for å tilbakevise argumentene og mytene presentert av den høyreekstreme bevegelsen. Ved å finne ut hva slags retorikk som blir brukt på nett kan man skape gode motargumenter og vinne kampen mot ekstremisme på en demokratisk måte.

Det siste vekker idéer som også kan overføres til Skeiv Ungdom og andre som kjemper mot diskriminering på nett. Analysér hatefulle og negative ytringer på nett og saml gode motargumenter. Ta for eksempel stigmatisering mot personer som lever med hiv og hatefulle ytringer mot både disse og trans-personer som man finner mye av på mange nettfora. Det er de samme holdningene som går igjen; ved å skape verktøy i form av motargumenter kan det være lettere for flere å motargumentere og tilbakevise denne form for fordommer på nett.

Og med det beveger vi oss bort fra ekstremisme for et øyeblikk. Man sitter litt igjen med et par aha-opplevelser. Det å få satt ord på ting du kanskje har tenkt eller gjenkjenne idéer som skaper mening av virkeligheten, kan gi en god følelse. Jeg kommer på hvorfor jeg liker å være med på sånne internasjonale seminarer.

Mikroaktivisme
Åse Gunvén er aktivist, og det legger hun ikke skjul på. Hun har bakgrunn fra Europeisk Ungdom i Sverige og med stor entusiasme forteller hun om hvordan hun er en dedikert og lidenskapelig aktivist med tro på aktivisme. Hun skal snakke om mikrokampanjer eller mikroaktivisme.

Hva er mikroaktivisme? Mikroaktivisme er aktivisme hvor man gjennom små handlinger, eller små aksjoner sammen kan få til store endringer. Istedenfor bare å snakke om problemene, gjør noe med dem. Budskapet er til organisasjoner er å ikke være redd for å bruke og bli mer aktive i det offentlige rom.

Hvis engasjerte mennesker er villige til å bruke bare 3 timer, er det nok. Og den samlede innsatsen fra flere personer som er villige til å bruke relativt liten tid, gir tilsammen store resultater. Stikkord som enkle målrettede aksjoner, klare tilpassede budskap, klare målgrupper og enkle strategier.

Ved å bruke de ressursene og mulighetene man til en hver tid har tilgjengelig så kan man nå ut til beslutningstakere, mobilisere tusenvis av mennesker og bidra til konkrete endringer. Et eksempel er Free Belarus-aksjonen. Kampanjen har vart i flere år og mobilisert aktivister i over 214 byer over hele verden.

Ved å laste opp bilder av kneblede statuer og plakater med teksten «we speak up for democracy in Belarus» har de gjennom små mikroaksjoner klart å mobilisere tusener og få EU og europeiske regjeringen til å legge press på hviterussiske myndigheter for å jobbe for mer demokrati.

Ungdom på nett
Ungdom debuterer i stadig lavere alder – som nettbrukere. Gjennomsnittsalderen i Nord-Europa er 8 år. Undersøkelser viser at desto yngre alderen på internettbrukerne er, desto mindre kunnskap har de om f.eks. hvordan de skal endre personverninnstillinger eller blokkere andre brukere i sosiale medier. Det vet bare litt over halvparten av 11- og 12-åringene. Samtidig så har 12 prosent av europeiske 11-16-åringer møtt på hatsider på nett. En av fem 15-16-åringer.

Så hvordan kan man bruke internett for å jobbe med ungdom og utfordre rasistiske og homofobe holdninger? I Finland har de begynt å «laste opp» profesjonelle ungdomsarbeidere på nett. I chatrom, nettspill, virtuelle samfunn, Facebook og andre nettsider er ungdomsarbeidere til stede. De er med på å aktivisere, svare på spørsmål og sosialisere med barn og ungdom.

Dukker det opp noe som kan tolkes som diskriminering eller hatefullt tar ungdomsarbeideren tak i det. Ikke ved å blokkere brukeren, men ved å stille spørsmål og diskutere ytringen med ungdommen.

I det virtuelle nettsamfunnet Habbo (hvor man kan lage sin egen Avatar-figur og delta i en virtuell virkelighet) har finske ungdomsarbeidere fra prosjektet «netari» fått lov til å opprette eget bygg og kontor. Og som ungdom kan du besøke og snakke med ungdomsarbeiderne der. Av og til kan det stå ungdom i «digital» kø utenfor døren i flere timer. Hvor mange så du sist i kø utenfor det lokale ungdomsinformasjonssenteret der du bor?

På samme måte kan nettet brukes til å skaffe informasjon, og monitorering av Facebook og twitter er mulig. Etter presidentvalget i USA kunne man følge hvor mange rasistiske ytringer som fremkom på twitter. Mulighetene er mange. Fra hvor i landet kommer det flest rasistiske ytringer på twitter? Har noen steder større utfordringer enn andre? Her har du se en oversikt over rasistiske tweets etter presidentvalget: http://geocommons.com/maps/210024

Nettet kan også brukes for å skaffe midler til prosjekter mot homofobi og rasisme. En dokumentar om romfolks situasjon ble laget ved hjelp av støtte skaffet via donasjoner på nett. Her har du traileren:

WELCOME NOWHERE Trailer from One Small Instrument Pictures on Vimeo.

Romfolket blir i media stadig framstilt ensidig som et samfunnsproblem. Gjennom prosjekter som dette og støtteordninger som åpner for anonym og frivillig donasjon, så kan man gi romfolket en stemme og gjøre den tilgjengelig på nett.

Det er urovekkende hvor mye behandlingen av romfolk i filmen minner om behandlingen av romfolk i Norge i dag. Og mens de på filmen har blitt trengt sammen til å bo i små containere så blir romfolket i Oslo jaget fra sted til sted, og «problemet» med romfolk blir kontinuerlig diskutert i media samtidig som ingenting ser ut til å skje.

Ungdomsarbeid på nett er et nytt felt for meg. I Skeiv Ungdom har vi hjelpetelefonen Ungdomstelefonen 810 00 277, men den er en «en-til-en»-hjelpetjeneste. Kan vi bruke internett som en møteplass for ungdom, et sted hvor man kan diskutere og sosialisere rundt spørsmål som er viktige for ungdom? Et sted hvor hatefulle ytringer og fordommer blir tatt tak i og stilt spørsmål ved. Kan internett være fritt uten å være fritt vilt?

Som mennesker har vi et ansvar for hvordan vi oppfører oss på nett. Som frivillige organisasjoner som jobber med utsatte grupper har vi en utfordring med diskriminering. Kan vi kombinere disse og bruke vår kunnskap og ta vårt ansvar for å gjøre internett til et tryggere sted?

Verktøyene er der. De må bare tilpasses våre behov. Mer om hvordan man kan bruke disse i praksis og selve kampanjen får du vite mer om i morgen.

Alle bilder Eirik Rise