De neste fire år – sett fra Regjeringens side…

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Helse- og omsorgsdepartementet

Tale av statssekretær Lisbeth Normann på årskonferanse for Norsk forum for helseledelse

Takk for invitasjonen.

Ledelse ligger jo mitt hjerte nær, både fordi jeg har jobbet mange år som leder, men ikke minst fordi god ledelse er avgjørende for faglig kvalitet og utvikling, og for at vi som politikere skal lykkes i å gjennomføre det vi mener er bra.

Jeg vil gi dere noen hovedpunkter fra regjeringsplattformen, litt mer detaljer om fremtidig politikk ispedd noen tanker om ledelse og ledelsesutfordringene.

Jeg håper dere kaster dere frempå hvis dere har spørsmål. For meg er det vel så viktig å høre hva dere tenker.

Regjeringsplattformen har mange mål og store ambisjoner på helseområdet som skal sikre at hver og en av oss skal føle trygghet for at vi får hjelp og omsorg når vi trenger det, og at det er et offentlig ansvar å sikre gode helse- og omsorgstjenester til alle.

Samtidig er det også en erkjennelse av at enkelte ikke får den hjelpen de har krav på. Derfor ønsker vi å sette pasienten i sentrum og styrke de pårørendes stilling og rettigheter. Dette har vi hørt før tenker dere, men vi håper å vise det i konkret handling.

Generelt er helsetjenesten i kontinuerlig endring, drevet av medisinsk utvikling og nye muligheter, men også av reformivrige politikere.

Både sykehus og kommuner har vært gjennom store omstillinger - sist samhandlingsreformen, et felles prosjekt for begge nivåer.

Sykehusene har aksjer i samhandlingsreformen, og mye tyder på at de tiltakene som er rettet mot dem har hatt effekt, særlig når det gjelder målet om nedgang i antall utskrivningsklare pasienter som ligger unødvendig i sykehuset i påvente av et kommunalt tilbud.

Det er enighet om at det er krevende for kommunene å bygge opp et godt alternativ for mange av pasientene og at det er et behov for å styrke og modernisere tjenestene og sikre en bedre samordning av det totale helsetilbudet.

Det betyr blant annet at det må jobbes på nye måter. Det må på plass bedre bemanningsløsninger og vi må gjennomføre et kompetanseløft for å styrke kvaliteten og bedre rekrutteringen, spesielt i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene.

Vi vil i tillegg styrke rehabiliteringsfeltet gjennom en opptrappingsplan. Det har vi allerede startet med (rapport kommer fra Helsedirektoratet innen juni i år).

Samhandlingsreformens intensjoner og mål er gode. Vi vil sette vårt fotavtrykk på videreføringen av den med vekt på å bidra til bedre kompetanseoverføring, at det etableres robuste fagmiljøer og at tjenestene har tilstrekkelig kapasitet.

Vi vil legge spesielt vekt på at tjenestene til syke eldre og de med komplekse hjelpebehov skal bli bedre og at kapasiteten tilpasses de demografiske og faglige utfordringene.

Det betyr at vi, foruten kompetanseløftet, vil at staten skal ta større ansvar for utbygging av heldøgnsplasser. Derfor har vi i dette statsbudsjettet økt støtten til kommuner som vil bygge ut raskere.

Rus og psykisk helse er viet spesiell oppmerksomhet i regjeringens politikk, noe som også statsministeren la vekt på i sin nyttårstale. Det er bred enighet om at disse pasientene er blitt nedprioritert og at det er behov for å styrke tilbudet både innen forebygging, lavterskeltilbud, langtidsbehandling og sosiale tiltak som bolig og arbeid.

Det betyr bedre samarbeid på tvers av departementer og fagmiljøer. Vi har også sagt at veksten i aktiviteten skal være høyere for disse gruppene enn for somatikken, noe som blant annet vil kreve andre måter å organisere arbeidet på og nye måter å jobbe på.

For spesialisthelsetjenesten skal hovedoppgavene fortsatt løses ved de offentlige sykehusene, som har lovpålagete oppgaver når det gjelder behandling, forskning og utdanning.

Dette er oppgaver som naturlig hører hjemme der, også for å unngå å skape uheldige sosiale ulikheter i helsetilbudet.

Selv om de fleste pasienter er godt fornøyde med den behandlingen de får, ser vi av rapporter at behandlingsresultatene og kvaliteten på behandlingen har for store variasjoner. Dette skal følges opp både politisk og faglig fremover.

Det vil kreve bedre samarbeid og mulighet til å lære av de beste, men også endret organisering, ansvarsfordeling og større åpenhet.

Så er det også ambisiøse mål på folkehelseområdet. Det skal skje gjennom styrking og økt oppmerksomhet på det primærforebyggende helsearbeidet (skolehelse- og helsesøstertjeneste, skolepsykologer, fysioterapi- og ergoterapitilbud), vi skal legge til rette for gode helsevalg for den enkelte.

Ikke minst vil jeg nevne at satsing på folkehelsearbeid skal skje gjennom et mer robust og systematisk tverrfaglig samarbeid mellom etater, nivåer og miljøer på folkehelseområdet.

Selv om vi har nye tiltak og mål og påpeker svakheter, er det viktig å presisere at vi har en helsetjeneste i verdensklasse, noe dere som ledere ikke minst har bidratt til gjennom den store innsatsen dere legger ned og ikke minst for det engasjementet dere har for vår viktigste velferdstjeneste.

Som statsråden har sagt flere ganger de siste dagene, at det er i møte mellom helsepersonell og pasientene at oppfatningen av helsetjenesten etableres og tilliten skapes.

Pasienter som føler seg avfeid i en sårbar og usikker situasjon, kan svekke tilliten til og prege pasientens forhold til helsetjenesten for alltid.

Derfor er det fortsatt møtet mellom mennesker som er viktigst for pasientene når de vurderer kvaliteten på helsevesenet.

Det er også grunnen til at statsråden er så tydelig på at pasientene skal settes i sentrum, noe som er vanskelig å gjøre hvis sentrum er fylt opp av andre, kanskje til og med gode intensjoner.

Når det er sagt leste kanskje flere av dere Aftenposten journalist Thomas Hornburgs kommentar til sykehustalen der han sier at Bent Høie har knadd pasienthistorien om til en politisk agenda.

Både ja og nei. Pasientenes opplevelser er viktige, men også fagmiljøer og ledere har og skal ha en avgjørende innvirkning på utformingen av regjeringens helsepolitikk.

På internasjonale kartlegginger (som OECD) dokumenteres det at vi stadig får bedre behandlingsresultater, mens vi skårer dårligere på organisering, service og kommunikasjon. Det kan mange pasienthistorier bekrefte.

Noen opplever at det ytes service langt utover det som kunne forventes i situasjonen selv om systemet svikter, mens andre oppfatter at det var liten interesse for feil, mangler eller forsinkelser.

Internasjonale sammenlikninger (Commonwelth 2013) bekrefter dette også utenfor sykehus, fordi vi heller ikke kommer like godt ut på alle målinger der. Vi skårer blant annet lavt når det gjelder fastlegenes måte å jobbe på – som karakteriseres som gammeldags. Først og fremst fordi de jobber mye alene og i liten grad sammen med andre profesjoner.

I går holdt Bent Høie en tale på en helsekonferanse i regi av KS og departementet. Her nevnte han paradokset at man i sykehus kan få konsultasjon hos en spesialsykepleier og sykehuset får betalt, mens man i kommunehelsetjenesten må se en fastlege og dernest kan eller i større grad burde vært fulgt opp av en annen, som i dag ikke får betalt.

Dette er uhensiktsmessig både fra et pasient-, et faglig, et ledelsemessig og et samfunnsøkonomisk ståsted.

Lars Erik Flatø, direktør ved Lovisenberg sykehus, har jobbet aktivt med oppgaveglidning. De har gode resultater både for pasienter og de ansatte ved å ha en aktiv og fremtidsrettet holdning til hvem som gjør hva.

For eksempel kan fysioterapeuter gjøre ultralyd og sykepleiere kan rektoskopere. For å sitere Flatø: "Rutineoppgaver for noen kan bli spennende nye utfordringer for andre".

Dette er nye måter å jobbe på som vi ønsker å se mer av både i spesialist- og kommunehelsetjenesten". Grunnen til det er enkel: Dokumentasjon fra andre som har flere tiårs erfaring med tilsvarende modeller, viser at det gir fornøyde pasienter, gode resultater , fornøyde ansatte, bedre økonomi, og god utnyttelse av ressursene.

Regjeringen har store ambisjoner for utviklingen av helsetjenesten for å sikre at pasientene blir møtt på en god måte, at de blir deltakende i egen behandling og beslutninger om denne bahandlingen, at behandlingen har høy kvalitet og er kunnskapsbasert, og at vi har gode og robuste fagmiljøer som rekrutterer og beholder de beste.

Pasientenes erfaringer skal være likeverdige mål på kvalitet. Det mener vi er å legge et reelt innhold i de rettighetene pasientene har gjennom lovverket, men det er også å møte dem på like fot og med respekt.

Det betyr ikke at dere som fagfolk ikke skal ha en mening, snarere tvert i mot. Dere er ansvarlige for innovasjon, gode løsninger og nye ideer, og det forventes at dere kommer med dem.

Vi har tillitt til at kloke tanker og spennende ideer kommer fra fagmiljøene og ikke behøver politisk styring, enten det dreier seg om nye behandlingsmetoder, teknologi, forskning eller nye organisasjonsformer og andre måter å jobbe på.

Som dere har forstått, denne regjeringen vil skape pasientens helsetjeneste, gjennom tydelige mål, endret organisering holdningsendring og ikke minst penger.

Budsjettet som ble vedtatt i desember er en tydelig start på en slik prosess. 2014 budsjettet har gitt spesialisthelsetjenesten den høyest budsjetterte veksten noen sinne.

Vårt mål er at denne rekordstore veksten i sykehusenes budsjetter og aktivitet skal fortsette gjennom perioden.

Vi har gitt stimulans til høyere produktivitet ved å øke den delen av finansieringen som er avhengig av pasientbehandling til 50 pst.

Vi satser på IKT- både teknisk utvikling og nye måter å jobbe på og vi skal løfte frem dem som har store behov,

I sykehustalen skisserte statsråden seks politiske tiltak, i tillegg får dere to hovedpunkter om kommunehelsetjenesten

Regjeringen skal:

  1. Ta i bruk mangfoldet ved å innføre fritt behandlingsvalg. Ventetiden skal ned. Kvaliteten skal opp. De regionale helseforetakene skal kjøpe flere tjenester hos private og ideelle. Fritt behandlingsvalg innen rus og psykisk helsevern er planlagt innført i 2015.(høring i 2014 på FBV)
  2. Sørge for raskere diagnose og redusert ventetid for kreftpasienter. Kreftløftet bygger på konkrete endringer i organiseringen og har tre hovedelementer: Tverrfaglige diagnosesentre for alvorlig sykdom i alle helseregionene i løpet av 2014, standardiserte pakkeforløp i kreftbehandlingen, og bedre samarbeid med fastlegene og pasientene.
  3. Lage opptrappingsplan for rusfeltet og bygge ut det psykiske helsetilbudet i kommunene. Regjeringen vil prioritere rusbehandling og psykisk helse, og også gjennom kompetanseheving og faglig ressurstilgang.
  4. Legge fram en Nasjonal helse- og sykehusplan som gjør oss i stand til å planlegge en helsetjeneste med kapasitet og kompetanse til å møte fremtidens behov. Til nå, drøye ti år etter sykehusreformen har man ikke hatt en slik plan. Målet er å legge frem planen for Stortinget i 2015.
  5. Skape bedre kvalitet og pasientsikkerhet gjennom endring i ledelse, systemer og kultur. Regjeringen vil gjennomføre flere kvalitetsundersøkelser, etablere en uavhengig undersøkelseskommisjon og legge frem en årlig melding om kvalitet og pasientsikkerhet for Stortinget. En forsøksordning med kvalitetsbasert finansiering av spesialisthelsetjenesten innføres og arbeidet med den nasjonale kvalitetskampanjen fortsetter.
  6. Det skal være fortgang i arbeidet med IKT og kommunikasjon. Nytt lovforslag skal sikre at pasienten settes i sentrum. Personvernet skal styrkes i IKT-løsningene. Digitale tjenester skal forenkle pasientenes kontakt med helsetjenesten, og pasienten skal ha enkel og trygg tilgang til egne helseopplysninger. Regjeringen ønsker en gjennomgang av IKT-organiseringen i helse- og omsorgssektoren for å sikre effektiv organisering og bruk av ressursene. Regjeringen har etablert et eget helseforetak for strategisk samarbeid på IKT-området, som skal ha hovedkontor i Bergen. I tillegg vil vi ha fortgang på arbeidet med å sikre helseperonell fagstøttesystemer som faglige retningslinjer, prosedyrer, kodeverk og litteratur som støtter det kliniske arbeidet og de kliniske beslutningene og derved sikrer evidens basert praksis.

For kommunesektorens del vil vi videreføre samhandlingsreformens intensjoner, men også ta på alvor kommunesektorens nye og komplekse oppgaver og kompetanseutfordringer:

  • Innføre kompetansekrav i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester.
  • Utarbeide en handlingsplan om tilgjengelighet, kvalitet og kompetanse i fastlegetjenesten.
  • Styrke kvaliteten og innføre strengere krav til legevaktstjenesten (akuttforskriften).
  • Bygge ut jordmortilbudet i kommunehelsetjenesten.
  • Innføre kvalitetsindikatorer for pleie og omsorgssektoren, blant annet basert på bruker- og pårørende erfaringer.
  • Etablere en norm/veileder for bemanning og kvalitet i pleie- og omsorgssektoren.
  • Øke satsingen på velferdsteknologi.
  • Stimulere kommunene til innovasjon i omsorgen gjennom en egen forsøkslovgivning som gir frihet og økonomisk stimulans til å prøve ut nye organiseringsformer og tiltak.

Vi er inne i en brytningstid med nye behandlingsformer, ny kunnskap, økte krav fra befolkning og myndigheter, rolleglidning, nye oppgaver både for sykehus og kommune, større oppmerksomhet på resultater og krav om økt innsyn både fra befolkningen, fra offentligheten og ikke minst fra media som i større grad enn tidligere brukes til å fremme enkeltsaker og peke på enkeltindiver.

Det er enorm interesse for vårt felt, på godt og vondt. Virksomheten dere har ansvar for vises frem, noen ganger med begrenset mulighet til å komme frem med faktaopplysninger, andre ganger det motsatte.

Jeg satt og så den første episoden av den nye sykehusserien på TV Norge, en serie i rekken av mange om helsetjenesten. For noen få år siden ville været helt uaktuelt. Men jeg blir både stolt og imponert over den innsatsen som legges ned og den profesjonaliteten som utøves og tenker at det er bra at vi vises frem på denne måten, men også betenkt over det presset en slik offentlighet deres ansatte utsettes for.

Vi kan kanskje snakke om et paradigmeskifte ikke bare fordi noe som før var en lukket verden nå er åpen, men fordi denne åpenheten også endrer maktforholdene og måten vi må forholde oss til pasientene på. Endringer fra en patriarkalsk kultur til dialog, samarbeid og medvirkning, der vi overvåkes av mange, ikke bare noen få pårørende.

Vi vet godt at våre politiske mål, den generelle samfunnsutviklingen og den faglige og teknologiske utviklingen krever mye av dere. Det krever evne til omstilling og et tydelig lederskap.

Endringsledelse er vel det mest moderne uttrykket. Det er kanskje ikke så viktig hva man kaller barnet, men at man vil og har de egenskaper som kreves. for å oppnå resultater gjennom andre, og benytte gode modeller teamledelse, tverr- og flerfaglighet alt som hører et moderne lederskap til.

Så er det også en realitet at noe er ved det gamle. Det å lede i helsevesenet er fortsatt karakterisert som det mest krevende med press fra eier, fra politikere fra pasienter og pårørende, men ikke minst fra sterke autonome fagprofesjoner, som vil mye, har store ambisjoner på egne og fagets vegne. Forstsatt siterer jeg Jan Grunds : "Ledelse i sykehus er som å være fyrbøter i helvete".

'Vi erkjenner og ser det krysspresset, kanskje er derfor flere av dere er glade for at statsråden i foretaksmøtet halverte styringskravene til de regionale helseforetakene. Fra 40 til 20 krav og fra 60 til 30 mål.

For å imøtekomme kravet om at pasientbehandlingen skal ha førsteprioritet og mest tid, for å unngå unødvendig dobbelrapportering og ikke minst for å sikre at det rapporteres på det som er mest relevant, en tilbakemelding uttrykt fra flere hold, men ikke minst fra ledere

Når de regionale helseforetakene nå har fått redusert sine mål og krav, pålegges den samme øvelsen overfor sine sykehus og med samme begrunnelse.

Men det hjelper ikke med redusert antall mål og krav hvis ikke det er slik at de målene som er vedtatt er i samsvar med det dere mener er viktig og at dere har en klar oppfatning av hva de innebærer og at dere klarer å forankre dem på rett nivå.

Det er viktig at ansvaret er plassert der det hører hjemme, noe også statsråden presiserte som et av sine viktigste poeng i sykehustalen. Min erfaring er at det er mye energilekkasje i å tolke uklare mål og derved lett å fraskrive seg ansvaret for å nå dem.

Da skyves ballen i fanget på andre, til dere, til direktøren, til departementet eller til statsråden. La oss i fellesskap endre denne kulturen slik at verdifull fagkompetanse benyttes til det den skal, drive avansert behandling og omsorg, og skape et godt arbeidsmiljø.

Vi lever i et land der offentlig (finansierte) helse- og omsorgstjenester er et velferdsgode for befolkningen. Det er fundamentet også for denne regjeringen, og vi mener at å sikre et offentlig helsevesen som befolkningen har tillitt til blant annet gjøres blant annet ved å styrke samarbeidet og partnerskapet mellom offentlig og private sektor.

Så er det slik at det er dere som er ledere som har påtatt dere det viktige samfunnsoppdraget det er å forvalte og lede disse tjenestene slik at samfunnets mål i størst mulig grad nås og ivaretas.

Dere forvalter betydelige verdier på vegne av fellesskapet og dere har et ansvar for at offentlig sektor skal kjennetegnes ved

  • faglig kvalitet
  • høy bruker- og pasienttilfredshet
  • et godt arbeidsmiljø
  • god kostnadskontroll
  • profesjonalitet og faglig tyngde

Mange vil nikke til dette og kjenne seg igjen - men ikke alle. Jeg har vært ansatt i et stort konsulenthus der jeg jobbet mye med ledelse og hvor holdningen var at offentlig sektor og helsetjenesten var kjennetegnet av det motsatte, nemlig lav produktivitet, tungt byråkrati, dårlig økonomistyring og uprofesjonelt lederskap.

Vi må i fellesskap avlive disse mytene også når vi skal rekruttere og slåss om de beste hodene fremover.

For at vi skal lykkes med det kan vi, som politikere, bidra til at det utvikles systemer som anerkjenner godt lederskap og som oppmuntrer til utvikling av ledelse og lederkompetansen i helsetjenesten, enten ledere er i begynnelsen av sin karriere eller er erfarne. Der er vi jo i den heldige situasjonen at det er lang tradisjon for lederprogrammer og utdanningstilbud med god effekt, noe dere er et eksempel på. Fremover er det viktig å videreføre dette arbeidet slik at vi kan utvikle relevante og fremtidsrettede tilbud, som ikke bare gir faglig påfyll, men som også gir rom for nettverk og arenaer for refleksjon og der dere og vi kan lære av hverandre.

Pasientsikkerhet er et overordnet mål for denne regjeringen som for tidligere regjeringer. Å sikre god og trygg pasientbehandling er kjernen i ledelsens ansvar, og ikke bare et individuelt ansvar for leger og sykepleiere.

Det er et ledelsesansvar at virksomheten arbeider systematisk for kvalitetsforbedringer og pasientsikkerhet. Statsråden var tydelig tirsdag i sin tale, jeg sitere: "Lederne må gå foran å vise i handling at det ligger kraft bak de fine ordene om kvalitet og pasientsikkerhet, og jeg vil understreke at pasientsikkerhet og kvalitet skal ha høyeste prioritet i styringsansvaret".

I det daglige betyr dette at dere har det helhetlige ansvaret for at tjenestene er forsvarlige "helt ned til den enkelte pasient" og at dette ivaretas effektivt og i samsvar med god faglig praksis. Dette er et ansvar som ledere på alle nivåer har, også topplederen.

Dette ansvaret er tydeliggjort i 2013 også gjennom rundskriv der det helsefaglige ansvaret som ledere på alle nivå i virksomheten har, og som er hjemlet i spesialisthelsetjenesteloven presiseres.

Som et resultat av samhandlingsreformen med større fokus på utskrivingprakis og rollefordeling og et økende antall pasienter med kroniske lidelser og sammensatte behov, er koordinering og samarbeid viktigere en noen gang, og en vesentlig del av lederansvaret.

Mange pasienter og brukere er avhengige av tjenester fra ulike instanser og nivåer, og det er en klar politisk forventning om at pasientene får god behandling uavhengig av hvor i helsetjenesten de befinner seg.

Når vi ønsker å skape pasientenes helsetjeneste er slike målsettinger selvsagte.

Guro Birkeland i Norsk pasientforeningen sa i et møte med helseministeren følgende: "Kontinuiteten i helsetjenesten svikter på tvers av nivåer og funksjoner. Hadde dette vært på plass så hadde vi i Norsk pasientforening hatt lite å gjøre"

Vi skal gjøre vårt for dette blant annet ved å innføre pakkeforløp for kreftpasienter, koordinatorer og "fastlege" for alvorlige syke pasienter i sykehus, men den virkelige dugnaden dreier seg om at vi i felleskap klarere å se helsetjenesten i et tilstrekkelig bredt perspektiv.

Vi må bry oss om hvordan pasientens tilbud er utenfor vårt eget ansvarsområde og på hvilken måte man kan bidra til at systemet – slik pasientene møter det – fungerer optimal?

Anne Kari Bratten, direktør i SPEKTER sier det slik: "Gjørv-kommisjonens gjennomgang av det som skjedde ved terrorangrepet 22.7.2011. viser nettopp hvordan fragmentering, spesialisering, oppsplitting og særinteresser hadde sterk innvirkning på mulighetene for en helhetlig gjennomføring.

Den gangen gjaldt det en akutt beredskapssituasjon. Men det vil være tilsvarende krav til klargjøring av mål og ansvar på tvers av sektorer, og gjennomføringskraft ved iverksetting av tiltak for å sette oss i stand til å håndtere de framtidige velferdsutfordringene. Ledelse av gjennomføring blir en helt sentral del av dette.

Dere gjør samfunnets viktigste jobb! Vi har tillitt til at dere klarer gjennomføringsledelse, men hvis dere er uenige i målene eller utfordringene eller begge deler, regner vi med at dere gir oss klar beskjed om at våre mål er mer politiske visjoner enn realiteter.

Lykke til og takk for meg!