Konsentrasjon om hva?

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Utenriksdepartementet

Artikkel i Dagens Næringsliv, 26. mai 2015

Bistand kan ikke utrydde fattigdom. Men konsentrasjon om riktig bistand kan utløse vekstkraften som skal til, skriver utenriksminister Børge Brende i denne artikkelen.

Tenketanken Civita er blant mange som anbefaler at norsk bistand konsentreres om færre mål, færre land og færre aktører.

Regjeringen er enig og har startet jobben med å endre norsk bistand. Konsentrasjon om færre land er vedtatt, og det flyttes store penger i utviklingsbudsjettet - til mål vi tror på og til nød vi simpelthen må bidra til å avhjelpe.

Økonomisk konsentrerer vi innsatsen mer og mer om fire hovedsaker: Utdannelse, helse, næringsutvikling og jobbskaping, samt humanitær innsats og fredsbygging i sårbare stater. Miljø/klima, menneskerettigheter og likestilling er viktige tverrgående prioriteringer.

I år skal verden bli enige om nye globale utviklingsmål. Vi skal også bli enige om hvordan mer penger kan mobiliseres til utvikling. Mye mer penger, fra mange forskjellige kilder.

Vekst kan ikke vedtas

Ifølge World Economic Forum er det behov for 5000 milliarder dollar hvert år fremover for å bygge nødvendig infrastruktur i utviklingsland - som veier, vannledninger, strøm og telekommunikasjon. OECD-landenes samlede bistand er på 135 milliarder dollar. Bistanden kan spille en rolle for å fylle gapet, ved å mobilisere privat kapital i større skala, og bidra til nødvendig vekstkraft. Vekst kan ikke vedtas eller kjøpes for bistandskroner. Veksten må være lønnsom; den må også være grønn og den må komme flertallet til gode. Med god politikk for skolegang og helse kan befolkningen ta del i utviklingen av egne land. Og bistand til godt styresett og forutsigbare rammebetingelser for næringsutvikling gjør det mer attraktivt for private å investere i utviklingsland. Bistandsmidler som bøter på risiko gjør det samme.

Det blåser nye og friske vinder i utviklingsdebatten, ikke minst fra utviklingslandene selv. Under Verdensbankens vårmøte var nasjonal ressursmobilisering, altså skattesystemer og kamp mot ulovlig kapitalflyt, møtets store samtaleemner. Her kan bistanden, gjennom faglig samarbeid og globale regelverk, spille en rolle som øker statens inntekter og samtidig gjør det mer attraktivt å investere i landet.

Konsentrasjon betyr også å koordinere oss bedre med andre givere. Sårbare land opplever sprikende mål og et utall aktører sliter ut svake myndigheters kapasitet. Vi tar denne utfordringer på alvor. Vi sender halvparten av pengene gjennom FN-systemet og multinasjonale banker og fond som fremmer mål vi er med på å bestemme. Dét er effektiv koordinering. Bistand direkte mellom Norge og mottagerland utgjør en stadig mindre andel av budsjettet, men koster oss svært mye i forvaltning og oppfølging. Slik bilateral bistand er fortsatt viktig og legitim, men konsentrasjon, både gjennom færre mottagerland og økt satsing på noen få utvalgte fokusland skal hjelpe oss til den oversikten og strategiske innsatsen vi trenger.

Tolv fokusland

Vi kan ikke være overalt og har valgt tolv fokusland. Seks av disse er sårbare stater, med vekt på stabilisering og fredsbygging. De andre har vi valgt fordi vi har samarbeidet med landets myndigheter i en årrekke og ser at vi her har særlig landkompetanse og en forutsetning for å lykkes. Gjennom langsiktig bistand ønsker vi å legge til rette for at samarbeidet gradvis blir mindre bistandsorientert og mer rettet mot utvikling av næringer og nye jobber.

Vi ser nå en sterk vekst i langvarige konflikter og humanitære kriser, mange i Europas nærområder. Der har bistand en berettiget og nødvendig plass - i sårbare stater der det knapt finnes styringsstrukturer å samhandle med. Vi vet at utvikling forutsetter fred og sikkerhet, og motsatt; konflikt og krig ødelegger utvikling.

Midt i dette er marsjordren å konsentrere, spisse og prioritere norsk bistand. Ikke som mål i seg selv, men som virkemidler for å oppnå bedre resultater.