Historisk arkiv

Ellevte time i Sudan

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Kronikk, VG 26. juli

I Sudan snakker lederne nå åpent om at landet kan bli delt i to. Det kan få alvorlige følger for den skjøre freden.

«Hvis konflikten i Darfur fortsetter å overskygge fredsprosessen mellom Nord og Sør-Sudan, er det igjen fare for krig.» Sør-Sudans president Salva Kiir brukte sterke ord da jeg nylig møtte han i Juba i Sudan. Selvsagt ønsker verken Kiir eller folket noen ny borgerkrig. Den forrige krigen mellom nord og sør varte i over 20 år og anslås å ha tatt livet av et par millioner mennesker. Og som John Prendergast, amerikaneren som har vært involvert i en rekke fredsprosesser i Afrika, nylig skal ha sagt: «Dersom krigen i Sør-Sudan begynte igjen, ville det få Darfur til å se ut som en piknik i parken».

Tida er knapp. Mange er skuffet over freden i landet. I sør har ønsket om full uavhengighet fra nord vokst seg sterkt. Nå nærmer det seg planlagte demokratiske valg i landet og folkeavstemning om Sør-Sudans framtid. De mange uløste og vanskelige punktene i fredsavtalen fra 2005 truer med å velte hele fredsprosessen. Et brudd mellom sør og nord kan fort bli farlig, ikke bare for Sudan, men også de mange nabolandene som fort vil bli trukket inn i en ny krig. Derfor må Sudans støttespillere engasjere seg enda sterkere.

Nordmenn flest kjenner til overgrepene mot befolkningen i Darfur, helt vest i Sudan. Men det var den blodige borgerkrigen mellom nord og sør som først vekket Norges politiske engasjement. Under hungersnøden i Sør-Sudan for ti år siden holdt unger i Risør og andre norske byer basar for å samle inn penger til nødhjelp. Norge og Hilde Frafjord Johnson var en av fødselshjelperne til fredsavtalen i 2005. Siden har vi jobbet for å gjøre et samlet Sudan attraktiv for hele befolkningen, og bidra til å løse konflikten i Darfur. Men historien har en stygg tendens til å gjenta seg: Etter at fredsavtalen var undertegnet, ble mange av Sudans støttespillere mer opptatt av andre konflikter. De gode intensjonene til bistandsgiverne ble ikke fulgt tilstrekkelig opp. Samtidig har sudanerne ikke klart å løse de mange utfordringene som har hopet seg opp.

FN mener Sør-Sudan nå står på randen av en humanitær katastrofe. Et par millioner flyktninger har siden freden funnet veien tilbake til sine hjemsteder i sør. Der har de blitt møtt med så godt som ingenting; verken tak over hodet, mat, helsetjenester, skolegang eller arbeid. Store mengder våpen er i omløp, og de mange lokale konfliktene som springer opp har gjort sikkerhetssituasjonen farligere. Kirkens Nødhjelp er blant hjelpeorganisasjonene i sør som må bruke væpnet eskorte for å komme til i områder hvor dette tidligere ikke var nødvendig.

President Kiir og hans regionale regjering har lite å stille opp med for å gi folket det de sårt trenger. Sør-Sudans inntekter kommer nesten utelukkende fra oljeeksport. Lavere oljepris har ført Sør-Sudan inn i en svært alvorlig økonomisk krise det er vanskelig å se noen snarvei ut av. Det har heller ikke hjulpet at det administrative apparatet er svakt og korrupsjonen et alvorlig problem.

Sør-sudanere flest synes å mene at løsningen er uavhengighet. Men oljen som en sør-sudansk stat er helt avhengig av, er nettopp et av de uløste spørsmålene i fredsavtalen. Sudans eksportinntekter kommer så godt som bare fra oljeeksport. I tilfelle løsrivelse vil president Omar al-Bashir og regjeringen i nord over natten få et dramatisk fall i sine inntekter. Sør-Sudan vil i utgangspunktet beholde mer av inntektene, men den nye staten vil være ekstremt sårbar fordi den eneste realistiske eksportveien er oljeledningen gjennom Nord-Sudan.

Uansett løsning for Sudan – den må komme gjennom samtaler og i fred. De viktigste garantistene for fred og utvikling er sudanerne selv. Men Norge og andre land kan bidra til å holde liv i fredsprosessen. Vi vil fortsatt tilby vår oljeekspertise og bidra til å styrke statsapparatet i sør. Og vi jobber for å løse problemet med at millioner av bistandspenger står på bok mens Sør-Sudan er i økonomisk krise. Vi vil også støtte gjennomføringen av de kommende valgene. Men det vil ikke være mulig å gjennomføre demokratiske valg i 2010 dersom ikke en rekke lover er på plass og partene er blitt enige om folketellingen. I tillegg kommer spørsmålene om hvor grensen mellom nord og sør skal gå, og fordelingen av oljeinntektene.

Vi trenger ikke minst USAs muskler til å legge press på partene til å bli enige om sentrale punkt i fredsavtalen. Derfor er det positivt at president Obama har utnevnt en egen utsending til Sudan, generalmajor Scott Gration. Vi holder tett kontakt med Gration, som besøkte Norge i forrige uke.

Hvis sør-sudanerne velger selvstendighet i 2011, må vi respektere det. Hvor levedyktig en ny stat blir, er i stor grad avhengig av hva som skjer fram mot folkeavstemmingen og i tida umiddelbart etter. Bryter det ut ny væpnet konflikt, vil det berøre en rekke land fra Midtøsten til Øst- og Sentral-Afrika.

Til toppen