Et bærekraftig velferdssamfunn

Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglies tale på Spekters Vinterkonferanse, 25. januar 2018.

Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie på talerstol på Spekters vinterkonferanse 2018. Lerret med statsrådens presentasjon på bakveggen.
Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie holdt innlegg om et bærekraftig velferdssamfunn på Spekters vinterkonferanse 2018. Foto: Spekter

 

*Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen,

Takk for invitasjonen.

Selv om jeg møter Spekters ledelse i mange sammenhenger, sist i arbeids- og pensjonspolitisk råd, er dette første gang jeg treffer mange av Spekters medlemsbedrifter.

Det er hyggelig!

La meg også innledningsvis si – gratulerer med enigheten med legene! 

Dere utgjør et mangfold av bedrifter og virksomheter – med viktige oppgaver i vårt samfunn.

Dere er godt synlige i den offentlige debatten om arbeidslivspolitikken.

Vi trenger organisasjoner som er opptatt av fornyelse, velferdssamfunnets bærekraft og framtidas arbeidsliv.

*

Spekter og regjeringen har de samme målene: Et godt, trygt og velfungerende arbeidsliv, å få flest mulig inn i jobb, og å få folk til å jobbe mer og stå lenger i jobb.

Regjeringen kan ikke nå disse målene om vi ikke har arbeidsgiverne med oss. Dere er nøkkelen til inkludering i arbeidslivet.

**

I mange land har vi de siste årene sett brå endringer i den politiske kursen.

Vi har sett mer proteksjonisme, og politisk, sosial og økonomisk uro.

I disse landene har ikke den økonomiske veksten nådd frem til flertallet av befolkningen.

Det har redusert tilliten til det politiske systemet – til at politikere og etablerte partier kan løse de store utfordringene.

Dette kjennetegner ikke det norske samfunnet.

Her har de aller fleste fått ta del i velstandsveksten.

Men det er ingen selvfølge…

Også vårt land er sårbart for de strømningene vi ser i mange andre land!

Det skrives mye om Trumps twitter-meldinger.

Kanskje bør vi heller være mer opptatt av hvorfor Trump fikk så mange stemmer – hva han er et svar på. 

Jeg tror det handler mye om hvem som har fått ta del i den økonomiske veksten i USA.

De siste 30 årene har BNP per innbygger vokst med 60 prosent både i Norge og USA.

Men hvor inntekten i husholdningene har holdt tritt med veksten i Norge, har inntekten for vanlige amerikanske familier bare økt med 10 prosent.

Veksten har altså ikke kommet det store flertallet til gode.

For at tilliten i vårt samfunn skal bestå, må vi ta tak i de viktige utfordringene, og komme med løsninger som folk opplever som riktige – og som svarer på reelle problemer.

Tilliten utfordres om det er mange som føler seg utenfor, eller som ikke deltar aktivt i samfunnet.

*

Norge er et godt land å leve i, for de aller fleste.

Gjennom generasjoner har vi bygget et velferdssamfunn vi kan være stolte av.

En viktig forutsetning er at de som kan jobbe, er i jobb.

Det er ingenting som betyr mer for å bekjempe fattigdom, heve folks levestandard

bedre folks livskvalitet, og leve frie og selvstendige liv.  

*

Vi vil at NAV skal stille krav om oppmøte og aktivitet til de som mottar hjelp fra NAV.

Vi vet at dette får flere folk i jobb og aktivitet, og det hindrer en passiv ventetilværelse.

Derfor innførte vi aktivitetsplikten for unge sosialhjelpsmottakere i fjor.

De som mottar arbeidsavklaringspenger skal følges bedre opp.

Om brukerne ikke følger opp avtalte aktiviteter, kan NAV stanse utbetalingene, eller redusere dem.   

*

Hver generasjon har forventning om økt levestandard sammenliknet med foreldre-generasjonen.

Min generasjon ville aldri godtatt å stå i langvarig kø for å få tildelt et telefonnummer eller en bolig, slik mange i foreldregenerasjonen vår måtte.

Våre barn kommer til å ha andre forventninger enn oss.

Vi skal klare å finansiere velferdstjenestene våre, og legge til rette for at våre barn og barnebarn får beholde et høyt velferdsnivå.

Samtidig handler bærekraft ikke bare om økonomi.

Vi skal også klare å inkludere alle i samfunnet fordi det gir økt livskvalitet til den enkelte.

Det er en minst like stor og krevende oppgave.

*

Noen grupper har særlige utfordringer med å komme seg i arbeid, eller med å holde seg i arbeid over tid.

Derfor inviterer regjeringen til en inkluderingsdugnad, for å få flere inn i arbeidslivet.

For et bærekraftig velferdssamfunn kan ikke bare være et prosjekt for regjeringen.

Det må være et prosjekt for hele samfunnet – for frivilligheten, for sosiale entreprenører, ideelle organisasjoner, bemanningsbransjen, attføringsbedrifter, for arbeidsgivere og arbeidstakere, og for de som står på utsiden.

Vi trenger et større mangfold av velferdsprodusenter og innovatører sammenliknet med hva vi har i dag.

Alle må bidra.  

Samtidig vil vi også stille strengere krav til kvalitet og oppnådde resultater til de aktørene som konkurrerer om å få selge tiltakstjenester til NAV.

*

Mange arbeidsgivere er ikke klar over hvor mye hjelp de kan få av NAV dersom de hjelper folk inn i arbeidslivet.

Vi vil styrke lønnstilskuddsordningen, som senker arbeidsgivers lønnskostnader.

I tillegg kan du som arbeidsgiver få tett oppfølging og veiledning fra NAV.   

*

Spekter organiserer store medlemsbedrifter.

Dere har mange ansatte, og store personalavdelinger.

Spekters medlemsbedrifter er veldig godt egnet som inkluderingsarena!

Som tidligere sosialbyråd i Oslo, vet jeg at mange av dere er veldig dyktige på å inkludere mennesker med innvandrerbakgrunn.

Oslo Universitetssykehus hadde neppe gått rundt uten dem. Trolig heller ikke Posten.

*

Nå er det lysere tider i norsk økonomi og i arbeidsmarkedet, men vi skal huske på at det alene, ikke nødvendigvis er nok for at utsatte grupper skal komme i jobb.

Utfordringen kan være at du som 25-åring ennå ikke har blitt innkalt til et eneste jobbintervju fordi du ikke fullførte videregående skole. Du sover om dagen, spiller om natta, opplever at ingen har bruk for deg, og føler deg lite verdsatt. 

Eller utfordringen kan være at du som 55-åring ble sagt opp fra en godt betalt jobb i en leverandørbedrift på Vestlandet – som gikk over ende da offshoremarkedet tørket inn. Du er frisk og arbeidsvillig, og hadde sett for deg flere år i arbeidslivet før du ble pensjonist. 

Eller du har et utenlandsk navn og drømmer om å stå på egne bein, men jobber lange dager i en vaskehall, i en bedrift som aldri gir ut kvitteringer. 

Eller du er i 40-årene og har en psykisk sykdom som møter mange fordommer i arbeidslivet. Du har gått fra tiltak til tiltak – men ingen har tilbudt deg en fast jobb. 

Det er viktig at vi har gode sikkerhetsnett som fanger opp slike problemer. 

Vi må hindre at folk som kan og vil jobbe, blir varige mottakere av ytelser fra NAV.

De universelle trygdeordningene skal vi selvsagt beholde.

Men vi skal ikke åpne feil dør for folk som ville hatt mer nytte av annen hjelp.

Det gjelder særlig unge som kommer i vanskeligheter uten jobb, og som banker på hos NAV.

De skal hjelpes til utdanning og jobb. 

Nøkkelen er å skape flere og bedre jobber.

Jobber som er produktive og lønnsomme.

Befolkningen kan stort sett deles i to:

De som forsørger og de som forsørges.

Selve bærebjelken i den norske modellen er at forsørgerne klarer å bære forsørgerbyrden!

Da må vi være mange som deler på oppgaven med å finansiere et høyt velstandsnivå og velferdsordningene våre – vi må være mange i jobb.

De siste ti årene har yrkesdeltakelsen avtatt.

Spesielt ungdom som ikke finner fotfeste i arbeidslivet, bekymrer meg.

*

Snart vil statens utgifter øke mer enn inntektene.

I følge framskrivingene i Perspektivmeldingen, er det bare 12 år til – omtrent når dagens førsteklassinger fyller 18.

Og det vil skje selv med en svært begrenset utbygging av dagens velferdsordninger.

På samme måte som det ikke vil være holdbart for private husholdninger – er ikke dette holdbart for landet over tid!

Fra 2030 vil vi ha et inndekningsbehov på 5 milliarder årlig.

Eller for å sitere Bob Dylan, «It's not dark yet, but it's getting there».

Hvis dagens velferdsordninger bygges videre ut, vil det være behov for innstramminger på andre områder allerede de neste 10–15 årene!

De pengene – de verdiene – må skapes et sted, komme fra et sted!

Dette er ikke en utfordring vi kan velge å se bort fra om vi skal beholde handlefriheten til å håndtere kjente og uforutsette forstyrrelser, slik vi nettopp har opplevd med oljebremsen, og til de mange gode formål rundt om i landet.

*

Alle som står i jobb bidrar til at samfunnskaka vokser, og samfunnet blir rikere.

De som jobber, bidrar mer enn de får igjen selv!

Med flere i jobb, vil skatteinntektene øke og trygdeutgiftene bli mindre.

Dette vil gi oss økt handlingsrom. 

Men hvis vi blir rikere, hva er da i veien med 6-timers dag eller tidlig pensjonering, vil noen sikkert spørre.

Kan vi ikke ta oss råd til det?

Da er mitt svar, at det kunne vi nok hver og enkelt, men fordi sysselsettingen er så viktig for felleskassa, vil lavere sysselsetting gå på bekostning av noe.

Da må vi nedprioritere noe.

Hva vil de som krever 6-timers dag nedprioritere?

**

Fremover vil alle arbeidsplasser bli påvirket av ny teknologi i mer eller mindre grad.

Mange spår at mange jobber vil forsvinne.

Men nye jobber vil oppstå, og mange må kvalifiseres til de nye jobbene.

Det er vanskelig å si hvilke næringer og yrker som blir mest berørt.

Vi ser at mange oppgaver i norske bedrifter allerede er automatisert – for eksempel i kraftsektoren. 

Jeg er også sikker på at ganske mange av dere som sitter her i salen har gjennomgått store omstillinger på grunn av den teknologiske utviklingen.

Ikke minst i Posten – fordi vi nesten har sluttet å sende brev til hverandre.

Ny teknologi gir oss mange muligheter:

  • Muligheter til å skape større verdier
  • Muligheter til å effektivisere offentlig sektor.
  • Muligheter til å gjøre hverdagen enklere for innbyggerne.
  • Og muligheten for å skape nye jobber.

I sum peker dette mot at det bør bli like vanlig å ta etter- og videreutdanning, som å utdanne seg.

Alle har behov for påfyll av kunnskap underveis i karrieren.

Derfor vil regjeringen igangsette en kompetansereform for at ingen skal gå ut på dato.

*

Teknologi gir utvilsomt mange vinnere, men kan også gi tapere.

Vil utviklingen føre til større ulikhet?

Stikker de store multinasjonale selskapene av med mesteparten av inntektene?

Hvordan skal vi sikre en god balanse mellom familie- og jobbliv, gode og ryddige rammebetingelser, og oppdatert kompetanse hos de som allerede er i arbeidslivet? 

Og hvordan skal vi sikre høy yrkesdeltakelse blant de som ikke har den kompetansen arbeidsgiverne trenger?

*

Som arbeidsminister har jeg et spesielt ansvar for ledige, og at alle de som har falt ut av arbeidslivet, eller som strever med å komme inn i arbeidslivet, kan bli selvforsørget og leve av egen inntekt.

Men min oppgave vil bli vesentlig enklere om arbeidsgiverne sørger for at alle får løpende kompetansepåfyll.

Å kvalifisere folk, blir derfor en viktig jobb om vi skal lykkes med å skape gode levekår og like muligheter for alle – og for å opprettholde bærekraften i velferdssystemet vårt. 

**

Norge har en særlig utfordring med høyt fravær på grunn av uførhet og sykefravær.

Det er særlig bekymringsfullt at mange som blir langvarig sykmeldt blir uføretrygdet, og vender aldri tilbake til arbeidslivet.

Vi hadde i 2016 en teoretisk arbeidskraftreserve på hele 530 000 årsverk, som følge av alle de som mottar helserelaterte ytelser fra NAV.

Det er omtrent like mange årsverk som i hele industrien, bygg- og anleggsnæringen, i vann og avløpsbransjen, post- og distribusjonsbransjen, finans- og forsikringsbransjen, og eiendomsbransjen – til sammen.

Til sammen var det 1, 3 millioner mennesker som mottok helserelaterte ytelser i 2017.

Noen er kort tid ute av arbeidslivet, mens andre er lenge.

Utgifter til helserelaterte ytelser var i 2017 på ca. 158 milliarder kroner.

Det tilsvarer over halvparten av skatteinntektene vi får inn via alminnelig inntekt fra personer, eller nesten hele arbeidsgiveravgiften.

Å få flere av disse personene inn i arbeid, og raskere tilbake i arbeid, vil gi stor gevinst for den enkelte, og for samfunnet.

Regjeringen vil derfor styrke innsatsen for å redusere sykefraværet, og kritisk gjennomgå dagens IA-avtale før avtalen eventuelt fornyes.

Selvsagt vil det alltid være noen som er for syke til å jobbe.

Men mange kan og vil jobbe litt, og kan komme tilbake i jobb med bedre tilrettelegging.

Vi har et potensial.

Sverige har redusert antall uføre med 44 prosent fra 2005 til 2017.

I dag er det omtrent like mange som mottar uføretrygd i Sverige som i Norge, selv om Sverige har en langt større befolkning.

Samtidig har de klart å øke sysselsettingsandelen i en periode med befolkningsvekst og stor innvandring.

*

For et par uker siden oppnevnte regjeringen en ekspertgruppe, som skal utrede tiltak for å øke sysselsettingen.

Ekspertgruppen er første del av et sysselsettingsutvalg hvor arbeidet skal skje i to faser.

I fase én vil en ekspertgruppe gjennomføre analyser og foreslå tiltak. 

I fase to skal partene i arbeidslivet og fagekspertene drøfte og ta stilling til forslagene fra ekspertgruppen og eventuelt nye forslag.

Vi legger opp til at hver av de to fasene skal vare om lag ett år.

Jeg har store forventinger til sysselsettingsutvalget.

*

Norge har heldigvis et veldig godt utgangspunkt.

Vi er et land med store muligheter.

Vi har gode velferdstjenester, små forskjeller, høy tillit og mange er i arbeid.

Vi har solide statsfinanser, et produktivt næringsliv, store naturressurser, og en høyt utdannet arbeidsstyrke.

Men selv med gode forutsetninger, står norsk økonomi overfor betydelige utfordringer.

Nå brytes trendene.

Skal vi lykkes, må vi gjøre mer av det vi allerede har begynt på.

*

Som arbeidsminister er det mitt ansvar å legge til rette for å få flere i jobb, og å fullføre pensjonsreformen i offentlig sektor sammen med partene i arbeidslivet.

Som dere kjenner til, er vi nå i gang med en prosess om å prøve å få en omforent pensjonsløsning for offentlig ansatte, tilpasset de øvrige endringene i pensjonssystemet.

Spekter er med på denne prosessen, og jeg håper at vi lykkes med å få til en enighet som er god for offentlig ansatte, offentlige arbeidsgivere og for Norge som helhet.

Målet med nye ordninger må være å få ordninger som bygger opp under arbeidslinja – som legger til rette for mobilitet mellom ulike arbeidsgivere – også mellom sektorer – og som gir forutsigbarhet for arbeidstakere og arbeidsgivere.

Vi er nå straks klare til å starte på den siste og avgjørende fasen i arbeidet, og målet er å sluttføre en avtale om pensjon senest 1. mars i år.

*

Men det er mange andre politiske områder som også er avgjørende for om vi kan opprettholde et bærekraftig velferdssamfunn.

Det er summen av politikken som drar oss den riktige veien.

Partene bidrar, og har bidratt vesentlig til omstillingen vi står midt i, gjennom moderate lønnsoppgjør, og gjennom kompromissvilje og evne til å se konsekvenser for hele økonomien.

Partene bidrar til å sikre god medvirkning i omstillingsprosesser i virksomhetene, og til et godt samarbeid på nasjonalt nivå om utfordringer som pensjon og arbeidsinkludering.

Samarbeidet har bidratt til en lønnsvekst som sikrer at veksten når frem til hele samfunnet.

Nå er det en viktig oppgave å sørge for at folk kvalifiseres gjennom hele arbeidslivet.

*

Varig velstand krever evne og vilje til omstilling.

Vi må lykkes med opplæring i arbeidslivet, og vi må lykkes bedre med formell utdanning.

Det er stor enighet om dette.

Det er bra, og et godt utgangspunkt.

*

Utfordringene må løses gjennom kloke valg år for år.

Samtidig ligger utfordringene ikke så langt frem i tid at vi kan velge å se bort fra dem. Fremtiden er her nå.

Det innebærer at vi må prioritere – det vil si å satse på noe – men også slutte med noe!

Vi må være åpne og ærlige på at de politiske løsningene kan være krevende.

De som ikke er enige i dette, bør i hvert fall være ærlige om alternativet, som er lavere kvalitet på velferdstjenestene, økt brukerbetaling, og øke skattene.

Å styrke den økonomiske bærekraften i vårt samfunn vil også styrke den sosiale bærekraften.

Hvis vi ikke klarer å omstille oss, vil resultatet kunne bli mer utenforskap, større forskjeller, sosial uro og mindre tillit til nasjonale myndigheter, slik andre land har opplevd. 

Men jeg tror og håper Dylan tok feil. 

For lykkes vi – vil vi få både høyere verdiskaping for samfunnet, og bedre velferd for alle.  

Den virkelig vanskelige oppgaven, er å ha vilje og mot til å komme hverandre i møte, og gjennomføre krevende endringer! Å ruste oss for et bærekraftig velferdssamfunn inn i framtida, for våre barn og barnebarn, er ikke kostnadsfritt. 

Alle må bidra inn.

Tusen takk.  

***