Forsvarsdebatt på villspor

I en kommentar i Dagbladet 6. august skriver John O. Egeland at “Regjeringen vil investere i et offensivt forsvar som endrer sikkerhetspolitikken og gjør Norge mer avhengig av Nato.” (http://www.dagbladet.no/kultur/et-forsvar-i-ubalanse/60358939) Egeland avslutter med å antyde at veien fremover er “et mer nasjonalt og defensivt forsvar”. Her er dessverre Egeland på ville veier.

La oss se dette i et forenklet historisk perspektiv. Norge vurderte en rekke allianser i tiden frem mot 2. verdenskrig, men valgte til slutt å stå alene. “Forutseende utenrikspolitikk” og nasjonalt forsvar skulle holde oss utenfor konflikten. Fasiten så vi 9. april 1940. Den ble dessverre en annen. Det var derfor i opplyst egeninteresse at Norge ble med og opprettet Nato i 1949. Vi kunne ikke ta sjansen på å stå alene en gang til.

Den sjansen kan vi heller ikke ta i dag. Trusselbildet er mer sammensatt og ustabilt enn det har vært på lang tid. I en tid der vi trenger mer sikkerhetspolitisk samarbeid, vil altså Egeland at vi skal ha mindre. Norge er ikke ferd med å bli “mer avhengig av Nato”. Vi opprettholder den innretningen forsvaret av Norge er bygd på. Det er den samlede effekten av det norske Forsvaret og vårt medlemskap i Nato som gir oss troverdig forsvarsevne. Dette har vært bærebjelkene i norsk sikkerhetspolitikk siden 1949 og videreføres i langtidsplanen.

Det er ikke noe motsetningsforhold mellom hva som styrker vår egen forsvarsevne, og hva Nato trenger. Egeland er kritisk til satsingen på overvåkings- og etterretningskapasitet. Det han ikke ser er at rasjonelle og rettidige nasjonale beslutninger i en krise må bygge på nettopp den situasjonsforståelsen disse kapasitetene skaffer oss.

Egeland begår samme kardinalfeil som mange andre kritikere av den nye langtidsplanen. Det blir helt feil når Forsvaret deles opp i biter og hver bit analyseres og veies for seg. Det er den samlede og balanserte effekten av komponentene som er avgjørende, ikke den enkelte komponent hver for seg.

Det er heller ikke slik at regjeringen “neglisjerer Hæren”. I planen styrkes Grensevakten med et nytt jegerkompani og Hærens operative evne øker som følge av mer øving og trening, samt midler til sårt tiltrengt vedlikehold av materiell. Med andre ord: Hæren styrkes i forhold til inneværende langtidsplan.

Et moderne og relevant landforsvar, som best mulig bidrar til vår samlede forsvarsevne, er avgjørende for vår evne til å forsvare landet.  Regjeringen har derfor besluttet å gjennomføre en særlig gjennomgang av landmakten. Samtidig har vi i langtidsplanen satt av midler til store investeringer i Hæren, i påvente av utfallet av landmaktstudien.

Regjeringen har lagt stor vekt på en åpen debatt omkring den nye langtidsplanen, som gir Forsvaret et historisk løft. Jeg forstår at det finnes ulike syn på innretningen av forsvarsstrukturen. Likevel blir jeg bekymret når jeg leser at Egeland, og andre, trekker inn avleggs og foreldet tankegods om Norge som en slags sikkerhetspolitisk utenfornasjon. Dette er i beste fall feilslått og en avsporing av en viktig forsvarsdebatt. Vi trenger et forsvar som kan trygge landet vårt. Da må vi ikke lukke øynene for de sikkerhetspolitiske utfordringene vi står overfor.

(trykket i Dagbladet 10.08.2016)