Misforståelser om handelsavtaler

Innlegg i Nationen, 14. mai 2016

I Nationen 9. mai (Udemokratiske avtaler) bidrar Olaf Bakke dessverre til å spre misforståelser og halvsannheter om den internasjonale avtalen for tjenestehandel (Tisa) og handelsavtalen mellom EU og USA (TTIP), skriver statssekretær Tone Skogen.

La meg derfor starte med å slå fast at verken Tisa eller TTIP vil utradere velferdsstaten, offentlig sektor eller demokratiet.

Innlegget illustrerer at Bakke har en grunnleggende annen holdning til internasjonale handelsavtaler enn det regjeringen og flertallet på Stortinget har. Både denne og tidligere regjeringer mener - og har ment - at handelsavtaler er et gode for norske arbeidsplasser og norsk næringsliv. Stortingets behandling av regjeringens stortingsmelding nr. 29 om globalisering og handel viste at det er bred oppslutning om regjeringens politikk på dette området.

Internasjonal handel er avgjørende for velferden vi nordmenn nyter godt av i dag. I den vanskelige omstillingen norsk næringsliv er inne i trenger vi mer markedsadgang for norske produkter og tjenester, ikke mindre. For å sikre norske arbeidsplasser må vi legge til rette for gode vilkår for eksport. Derfor har norske regjeringer inngått en rekke handelsavtaler fra Gatt i 1947 via blant annet Efta i 1960, EØS, Gats, opprettelsen av WTO og en rekke avtaler med enkeltland på 90-tallet. Norges tjenesteeksport har en verdi på over 400 milliarder kroner, og tjenester utgjør en økende andel av verdiskapingen både i Norge og globalt. En avtale om tjenester - Tisa - med klare og robuste rammebetingelser for handelen med tjenester, vil bidra til verdiskaping for Norge.

Selv om Tisa-forhandlingene ikke foregår i det offentlige rom, er de ikke hemmelige. Fra norsk side etterstreber vi mest mulig åpenhet om forhandlingene. Oppdatert informasjon legges ut på regjeringens nettsider, vi inviterer til informasjonsmøter og konsultasjoner med representanter for næringsliv, fagbevegelse og det sivile samfunn. I vårt politiske system ivaretas hensynet til demokratiet først og fremst ved at forhandlingene føres i regi av regjeringen med basis i Stortinget og dernest ved at Stortinget forelegges den endelige avtalen for debatt og godkjenning. Dette vil også være tilfellet med Tisa.