Innlegg på styremøte for norsk-svensk handelskammer

Statssekretær Elsbeth Tronstads innlegg på styremøtet i det norsk-svenske handelskammer i Stockholm 6. april 2016.

Kjære forsamling,

Først takk for invitasjonen.  Og så vil jeg gratulere Bjørn Rosengren med gjenvalget som ordfører for Norsk-svensk handelskammer. Jeg vet hvor mye du betyr, med din erfaring, ditt nettverk og ditt engasjement.

Nettopp nå er et slikt engasjement viktig. Min tid som statssekretær ansvarlig for Europa-spørsmål og nordisk samarbeid har falt sammen med den mest turbulente tiden i nyere europeisk historie. Europeiske institusjoner har vist seg å være svakere enn de fleste hadde trodd. Vedtatte trafikkregler er satt under kraftig press.

Selv i Norden har vi sett en spenning mellom landene som jeg ikke kan huske at vi har opplevd tidligere. I sentrum står selvsagt migrasjonskrisen. Det er viktig at diskusjonene mellom nordiske land omkring dette spørsmålet nå er blitt mer omfattende.  I Norden må vi gjøre vårt ytterste for å unngå at krisen i sør blir til friksjon i nord.

Vi sliter med å bevare et regelverk preget av åpne grenser mellom europeiske og nordiske land. Det er en åpenhet, som har gitt oss vekst, politisk stabilitet og demokratiske og liberale verdier over hele kontinentet.

Plutselig får vi en situasjon, hvor åpenheten skaper politisk ustabilitet. Det bygges murer og sperringer i en verdensdel der vi har jublet over å kunne rive dem ned.

En nordisk åpenhet vi har tatt for gitt kan ikke lenger betraktes som en selvfølge. Den må også beskyttes med en gjennomtenkt politikk.

De nordiske samfunnene har så mange fordeler sammenlignet med andre land – inkludert de fleste europeiske.

De er transparente og vel organiserte samfunn, med kort vei mellom innbyggere og beslutningstakere, og med stort sett felles språk og kultur. Alt dette gjør Norden til et kraftsentrum – verdens tiende største økonomi. Våre samfunn er så tett integrert at det er vanskelig å finne maken.

Det gjelder først og fremst mellom Sverige og Norge. Ofte forstår vi ikke selv hvor viktige vi er for hverandre.  

Det er nettopp dette den siste meningsmålingen Novus har gjort for den norske ambassaden forteller. Den viser at bare 14 prosent av svenskene tror at Norge er Sveriges viktigste eksportmarked.

Det er oppsiktsvekkende at fem millioner nordmenn kjøper mer svenske varer enn 82 millioner tyskere og mer enn hele Amerika – nord og sør – til sammen. Og bare 13 prosent tror at det er norske bedrifter som er størst i etableringer på svensk jord.

Nå finnes det 2300 norsk-kontrollerte bedrifter i Sverige, ett tusen mer USA, UK og noe annet land kan vise til.

Denne integrasjonsprosessen er slett ikke ensidig. Sverige er den største mottaker fra den norske fastlands-økonomien. Og det er minst like mange svensk-kontrollerte bedrifter i Norge som det er norsk-kontrollerte i Sverige.

Selvsagt må vi se ut i verden og utnytte nye markeder. Iran er for eksempel igjen blitt ett interessant marked som må utforskes etter den nye avtalen om landets atomprogram. Men for øvrig opplever de fleste BRICS-landene stagnasjon. Den vil ikke vare evig. Men vi må også vie oppmerksomhet til de stabile nærområdene. De tilhører ikke fortiden og det vi har skapt bevares ikke uten konstant oppmerksomhet.

De nasjonale statistikkene er viktige. Men de forteller langt fra alt, slik rapporten fra Region Värmland viser. I grenseområdene er den gjensidige avhengigheten enda sterkere: I rapporten står det at «om Norge er Sveriges viktigste naboland så er Oslo-regionen Värmlands viktigste naboregion». Fra Värmland er det nærmere til Oslo enn til Stockholm og Gøteborg. Det er vanlig å ha sitt bosted i ett land og sin arbeidsplass i et annet.

Og mens norske turister representerer 24 prosent av den samlede turismen i Sverige så utgjør den mer enn 50 prosent i Värmland.

Lokale statistikker viser at de to landene nærmest er vevd sammen langs grensen mellom Värmland og Västra Götaland på svensk side og Østfold og Oslo-regionen på norsk side.

På nasjonale nivå sysselsetter norske bedrifter direkte omtrent 65.000 svenske arbeidstakere i Sverige. I tillegg kommer 50.000 grensependlere. Legger vi til 80.000 svensker som arbeider i Norge over kortere tid kommer vi opp i nesten 200.000 direkte sysselsatte. Tallene er litt usikre. Og de varierer. Men de illustrerer hvilken størrelsesorden det er tale om. Slike tall forteller mye om hva vi har å ta vare på.

Med en bedre grenseoverskridende infrastruktur ville denne integrasjonen styrkes ytterligere. Det er en infrastruktur som har vært lavt prioritert i mange tiår – på begge sider av grensen.

Vi trenger – ikke minst – en bedre jernbanekapasitet både i sør og i nord. Først og fremst gjelder det forbindelsen fra Oslo og sørover forbi Gøteborg – hvor Norges viktigste containerhavn ligger.

Bedre jernbanekapasitet ville gjøre det mulig å føre mer gods over fra vei til bane – men da må vi fange den opp lengre sør enn Gøteborg.

Samtidig vil en bedre jernbanekapasitet knytte oss opp til den kanskje mest dynamiske regionen i Norden – fra Øresunds-regionen og ned til kontinentet.

Her øker etableringene raskt, forskningsmiljøene blir stadig mer spennende og livsvilkårene for høyt kvalifisert arbeidskraft er attraktive. Snart tar det drøyt to og en halv time med tog fra Malmø til Hamburg.

En raskere jernbaneforbindelse helt fra Oslo ville skape en dynamisk og attraktiv region gjennom tre nordiske land nært knyttet opp til kontinentet.

For øyeblikket pågår siste fase i arbeidet med å avgjøre hvordan jernbanestrekningen fra Oslo og sørover skal utvikles – for gods og persontrafikk. Dette arbeidet skal være avsluttet i mai.

Så vil det være opp til oss politikere å prioritere. En av utfordringene er at de nasjonale prioriteringene kan kvantifiseres ganske presis – i forventet trafikk rundt Oslo-området.

Fordelene ved raskere persontrafikk sørover – i form av attraktivitet for hele regionen – er det vanskeligere å tallfeste.

Men det hersker liten tvil om at konkurransekraft og attraktive kommunikasjons-tilbud henger sammen. Da er det viktig at vi har visjoner for fremtiden og la oss inspirere av prosjekter av type Øresundbroen, som har skapt ny vekstkraft på begge sider av sundet.

Dersom vi skal skape den nødvendige folkelige oppslutningen om slike visjoner for fremtiden må vi kunne synliggjøre dem. Da er

Her ligger det en oppgave vi alle må ta medansvar for. Nåtidens behov ligger alltid nærmest. Fremtiden – visjonene - er det vanskeligere å beskrive nesten uansett hva de måtte bringe av fordeler.

Lengre nord møter vi også infrastruktur-utfordringer. Men de har en annen karakter. Ingen kan betvile samfunns-nytten av Kiruna-Narvik banen. Den frakter 25 millioner tonn jernmalm fra gruver til havn. Men «malmbanen» er langt mer enn en «malmbane». Hele 70 prosent av alle dagligvarer som konsumeres i Nord-Norge fraktes på jernbane gjennom Sverige via Kiruna til Narvik. Derfra går de med lastebil videre.

På denne banen kan det i fremtiden gå 35 millioner tonn jernmalm. Det kan gå enda mer av hva innbyggerne i Nord-Norge trenger i sitt daglige liv. Og det kan gå langt mer fisk sørover enn i dag. Men alt dette forutsetter et dobbeltspor fra Kiruna og vestover.

I den norske «Nasjonal Transportplan 2018-2029» er det for første gang satt av penger – to milliarder kroner – til et slikt dobbeltspor.

Det er lovende. Men nå må vi på norsk og svensk side sette oss ned og vurdere hvordan vi skal organisere og finansiere en full utbygging. Det er ikke slik at banen i sør er i norsk interesse og banen i nord i svensk interesse. Vi har en felles interesse i begge disse strekningene.

Langs hele grensen – fra nord til sør – er det et sterkt folkelig engasjement for å utvikle forbindelsene.

Grenseområdene er opptatt av en tettere integrasjon. Det er et engasjement vi som regjeringer også må forholde oss til.

Samtidig er vi fra norsk side opptatt av å utnytte det potensialet som ligger i samarbeid omkring grønn omstilling.

Vi skal og må stimulere hverandre i en innovasjons-prosess, hvor hastigheten stadig øker.

Neste år har Norge formannskapet i Nordisk Ministerråd. Regjeringen har fastlagt sine prioriteringer. Der står behovet for styrket nordisk konkurransekraft og grønn omstilling i sentrum.

Det skjer allerede mye: Den 15. mars møttes norske og svenske forsknings-institusjoner i Oslo for å drøfte samarbeid innen hjerneforskning.

Om noen dager møtes norske og svenske næringsinteresser i Gøteborg for å diskutere hvordan de kan samarbeide – i forbindelse med Nordens største messe om digital helse. I september arrangeres Nordic Life Science Days i Stockholm, med stor og bred norsk deltakelse.

Og allerede denne måneden organiseres en stor norsk-svensk konferanse i Stockholm med tittelen «The Nordics – Partners in Innovation». Her deltar både den norske og svenske næringsministeren, forskningsinstitusjoner og næringsliv fra begge land.

Denne konferansen reflekterer også det faktum at politikk, næringsliv og forskning må gå sammen i en bredere allianse - i en grenseoverskridende allianse – for å styrke vår konkurranseevne i et globalt perspektiv.

For at vi skal lykkes må vi både bli litt mer nærsynt – ved å se hva det nære fellesskapet kan gi oss – og samtidig litt mer langsynt – ved å se mer visjonært på hva grenseoverskridende infrastruktur kan bringe. Med andre ord: Vi må igjen bli bedre til å tenke nordisk.

For det kommende norske formannskapet i Nordisk Ministerråd er vi også opptatt av å sette nordisk samarbeid i et europeisk perspektiv med EU som vårt viktigste marked for handel og investeringer.

Vi ønsker å følge opp Finlands prioritering i 2016 om «mer nordisk nytte i EU».

Ambisjonen må være et mer samordnet nordisk engasjement som kan øke vår innflytelse på EUs regelverk og samarbeid for grønn omstilling.

Her vil jeg trekke fram Horisont 2020, Europas store innovasjons- og kunnskapsløft. Et løft som skal bidra til å snu økonomisk nedgang til vekst.

Et løft som skal bidra til at Europa kan møte utfordringer som migrasjonskrise, klimaendringer, energisikkerhet, digitalisering av økonomien og en stadig aldrende befolkning.

Gjennom økt deltakelse i Horisont 2020 kan vi utvikle vår innovative kompetanse i samarbeid med ledende kunnskapsmiljøer i Europa.

Vi skal heller ikke glemme mulighetene for bedre utnyttelse av regionalt samarbeid gjennom deltakelse i en rekke Interreg-program, bl.a. i Østersjøregionen, som også engasjerer til samarbeid på kommunalt og fylkeskommunalt nivå.

For å lykkes med å løse viktige samfunnsoppgaver og skape grønn vekst, er det viktig at vi legger til rette for allianser mellom kunnskapsinstitusjoner, næringsliv og offentlig sektor både på nasjonalt, regionalt, nordisk og europeisk nivå, og at vi utnytter tilgjengelige finansielle virkemidler på alle disse nivå. Det er mulig å virkeliggjøre visjonen om Norden som foregangsregion for bærekraftig vekst!