Innledning nasjonal veterankonferanse 2017

Les mer om konferansen her: https://forsvaret.no/veterankonferansen

Forstørr bilde

Innlegget til Øystein Bø:

Kjære veteraner -  statsråd, Forsvarssjef, ordfører, kjære alle sammen.

Det er en glede og en ære for meg å åpne årets Veterankonferanse. I år er det syvende året på rad at vi arrangerer Nasjonal veterankonferanse. Jeg har vært så heldig å få delta flere ganger på disse viktige møteplassene.

Forsvarsministeren, som har et hjerte for veteranspørsmål, er i dag på ministermøte med sine nordiske kollegaer i NORDEFCO. Han har bedt meg om å hilse og si at han ser fram til middagen i kveld.

Jeg har selv ikke tjenestegjort i noen internasjonal operasjon, slik vi kjenner dem i Forsvaret, men jeg har gjennom arbeid for utenrikstjenesten i Kosovo under Balkankrigen på -90- tallet, og for Carl i Sarajevo i 1997, kjent litt, både på det å befinne seg i den farlige enden av en Kalashnikov, og på samhold slik det bare oppleves i en operasjon ute. Dette kan selvsagt ikke sammenlignes med det dere veteraner har opplevd, men det har vært til god hjelp for å forsøke å sette meg inn i deres situasjon.

*

Det er ingen som ikke blir påvirket av møtet med krigens grusomheter. Vi som kommer fra verdens kanskje fredeligste og mest velorganiserte land, blir påvirket når vi ser menneskelig lidelse på nært hold.

Som ung veteran kan det være en krevende prosess å tilpasse seg freds-Norge etter sterke opplevelser ute. Men alle må gjennom en fase med justeringer og tilvenning etter hjemkomsten.

Vi vet nå at den måten samfunnet – altså vi – mottar veteranene når de kommer hjem, har stor betydning for hvordan denne prosessen går. Vi vet også at integrering i lokalsamfunnet og deltakelse i jobb eller studier er viktig.

Samtidig er forberedelser, og oppfølging underveis, avgjørende for hvordan den enkelte påvirkes av de opplevelsene de har ute.

Derfor er trening, utdanning og forberedelser i forkant viktig. Det er også oppfølging og støtte underveis i tjenesten, sammen med kameratskap og det, med flagget på skulderen, å bidra til noe som er større enn oss selv.

*

Da andre verdenskrig var over, hadde titusenvis av nordmenn gjennomgått påkjenninger vi knapt kan fatte i dag. Men ingen visste at psykiske belastninger kunne medføre varig skade. Det tok mange tiår før denne sammenhengen ble klar.

I etterkrigstiden ble vår deltakelse i internasjonale operasjoner ikke ansett som krig i opinionen. Dermed var det heller ingen forståelse for at det personellet som var ute i operasjoner kunne slite med senskader.

Dette var holdningen helt til det ble påvist senskader hos et økende antall veteraner, særlig fra UNIFIL.

Rundt årtusenskiftet gikk det mot en holdningsendring i hele det norske samfunnet.

Da fremsto sakskomplekset som en negativ spiral – samfunnets manglende forståelse og anerkjennelse og det faktum at Forsvaret ikke ga tilstrekkelig utdanning før avreise, minimalt med oppmerksomhet rundt operasjonene, og svært mangelfull oppfølging i etterkant.

At psykiske senskader fortsatt var et tabubelagt tema gjorde saken enda verre.

*

Så er det noen som har en stor del av æren for at vi som samfunn har kommet på bedre tanker.

Det er dere i veteranorganisasjonene.

Veldig mange ildsjeler har stått på for å ivareta veteranene våre. Dere så at for mange kom den vanskeligste og mest krevende kampen etter tjenesten. I møtet med norsk byråkrati og regelverk.

De senere års endrede oppfatning av internasjonal tjeneste, veteraner og betydningen for Norge har lagt grunnlaget for handling, og for et målrettet politisk arbeid for å bedre situasjonen for veteranene.

*

Hva har så skjedd i de ti årene vi har hatt et strategisk arbeid for å bedre ivaretakelsen og anerkjennelsen av våre veteraner?

Først og fremst har det i offentligheten blitt skapt en forståelse for at det er vi, Norge, som sender kvinner og menn ut for å løse et oppdrag på landets vegne. Vedvarende tverrpolitisk oppmerksomhet har medført at vekslende regjeringer har lagt frem, først en handlingsplan, og deretter en oppfølgingsplan for veteransaken.

Vi har kommet langt i å oppfylle målene, og det er lagt et godt grunnlag for bedre ivaretakelse og økt anerkjennelse av veteranene og deres familier.

Det tverrsektorielle samarbeidet mellom syv ulike departementer har vært avgjørende. Et slikt samarbeid er unikt i norsk forvaltningshistorie, og enestående i Norden. Dette har vi fått til fordi veteranpolitikken har vært godt forankret i flere regjeringer og hatt tverrpolitisk støtte i Stortinget.

I dag er de fleste tiltakene i handlingsplanen og oppfølgingsplanen i ferd med å ferdigstilles.

Men vi kan ikke si oss ferdige med arbeidet for å legge til rette for oppfølgning av veteranene. Tverrsektorielt samarbeid, utveksling av kompetanse og erfaringer er det fortsatt behov for, etter som nye veteraner kommer til, og kunnskapen blir bedre. Vi trenger fortsatt politisk fokus og et sterkt tverrdepartementalt samarbeid i veteranarbeidet, dersom vi skal komme helt i mål.

*

Evalueringen av den første handlingsplanen viste at det var manglende kunnskap og forståelse i det sivile hjelpeapparatet som var den største utfordringen.

De siste fire årene har dette fått stor oppmerksomhet. Et av de viktigste resultatene er at det sivile hjelpeapparatet gjennom økt kompetanse også har fått økt forståelse.

Det er opprettet nasjonale og regionale kompetansesentre, der veteranene blir møtt med større forståelse og kunnskap. Kommuner og næringsliv er involvert for å fremme veteranenes kompetanse og ivareta deres behov.

*
Forsvaret har satt store ressurser inn på å bedre opplæringen før utreise. Oppfølgingen underveis har blitt betydelig styrket. Hjemkomsten har gått fra å være et par dager med utstyrsinnlevering til en godt gjennomtenkt prosess.

Regjeringen viser samfunnets anerkjennelse på medaljeseremonier etter hjemkomst. Jeg har selv hatt gleden og æren av å være til stede å mange av disse.

Det første året etter hjemkomst har Forsvaret ansvar for oppfølgingen. Det er nå én port inn for dem som trenger hjelp eller noen å snakke med. Det er alltid noen i andre enden for de som ringer.

*

Det må nesten være lov å kalle de siste årenes utvikling for et paradigmeskifte.

Jeg opplever at vi nå har en positiv spiral: Personellet får grundig opplæring og følges opp både i operasjonsområdet og i etterkant.

Veteranenes innsats anerkjennes av samfunnet, noe som kommer til uttrykk på flere måter. Nå er det veteranenes kompetanse og erfaring som vektlegges og verdsettes. Samtidig er vi blitt flinkere og bedre rustet til å følge opp dem som trenger det.

Jeg tror disse forholdene virker sammen, slik at det å ha tjenestegjort i internasjonale operasjoner i enda større grad oppleves som en positiv erfaring.

Når det er sagt, er det viktig, som jeg var inne på, å understreke at det fortsatt er en vei å gå. Det er tre forhold jeg mener må følges opp særskilt i årene som kommer:

*

For det første må vi sørge for at alle tiltakene fra handlings- og oppfølgingsplanene blir fulgt opp av de respektive departementene. Det må sikres varig finansiering. Prøveordninger må bli varige.

Flere kommuner bør oppmuntres til å lage egne veteranplaner og det bør etableres veterankontakter på NAV-kontorene i flere kommuner.

*

For det andre må synet på psykiske senskader endres.

Vi vet at psykiske lidelser vanligvis utvikles over tid. Det kan medføre en rekke uønskede konsekvenser.

Veteraner er tøffe og robuste kvinner og menn, som aller helst vil klare seg selv.

Det er i mange sammenhenger en styrke – men ikke alltid når det gjelder psykiske senskader.

Vi må derfor senke terskelen for å kunne be om hjelp. Vi må være tydelige på at dette ikke er noe å skamme seg over. En psykisk lidelse er som å brekke benet. Alle som brekker benet søker hjelp med en gang. Og i likhet med brukne ben, kan psykiske senskader behandles.

*

For det tredje må vi få frem hvilken utrolig ressurs veteranene er. Å overbevise en sivil arbeidsgiver om at erfaring fra internasjonale operasjoner er verdifullt for deres virksomhet, kan dessverre fortsatt være vanskelig.

Erfaring fra internasjonale operasjoner gir bedre evne til omstilling og tilpasning, kulturforståelse og konflikthåndtering. Egenskaper som gjør enhver virksomhet bedre.

Derfor må vi sørge for at sivile arbeidsgivere, enten de er offentlige eller private, forstår hvilken kompetanse våre veteraner besitter. NHO Service har med sitt Veteranprosjekt gjort mye for å synliggjøre veteranenes kompetanse. Det er en god begynnelse, som vi kan bygge videre på.

*

Veteranfeltet er komplekst og tverrsektorielt. Men positive effekter i en sektor eller på ett område, gir positive effekter også på andre områder.

Den nasjonale veterankonferansen er et viktig bidrag til veteranarbeidet. Derfor er det en ære for meg å åpne konferansen i dag.

Jeg ser frem til resten av dagen, og til å lytte til spennende og interessante foredrag og diskusjoner.

Jeg vil benytte anledningen til å takke Forsvarets veterantjeneste som gjør en fantastisk jobb for veteransaken.

Jeg vil særlig takke veteranorganisasjonene og de frivillige ildsjelene som står på og jobber utrettelig for å ta vare på veteranene våre, og som har vært viktige for å få oss dit vi er i dag. Den jobben dere gjør, og har gjort, har vært avgjørende.

Men, først og fremst vil jeg takke alle veteranene. Når jeg møter kolleger fra andre land, skryter de alltid av det norske personellets kompetanse og innsats. Dere utgjør en forskjell, og den kompetansen og profesjonaliteten dere viser i oppdrag for Norge, gir oss som nasjon et godt rykte.

 

Tusen takk for innsatsen, og lykke til med konferansen!