Innlegg på Finansnæringens dag

- Regjeringen viser fleksibilitet og legger forholdene til rette for gode konkurransevilkår for norske banker. Men, jeg tillater ikke at kriser skjer fordi vi ikke var i forkant med en fornuftige, helhetlige og konsistente reguleringer. Det er mitt klare utgangspunkt, sa finansminister Siv Jensen i sitt innlegg på Finansnæringens dag.

Sjekkes mot fremføring

 

Takk for invitasjonen!

For det første vil si jeg er glad for være her i år – igjen. Ikke minst på grunn av det viktige temaet FNO har satt på dagsorden: Hvordan kloke penger kan bidra til vekst og omstilling i næringslivet vi skal leve av i framtiden.

Dette handler i mine øyne om hvordan vi løser utfordringene i norsk økonomi, hvordan skattesystemet kan bidra til vekst og hvordan pengestrømmen i kapitalmarkedet flyter best mulig.

Som dere alle vet, er det krevende tider i Norge. Ikke bare står vi midt oppe i en vanskelig migrasjonsutfordring. Fallet i oljeprisen skaper utfordringer for flere næringer. Vi har fått meldinger om nedbemanning, permitteringer, skip i opplag og stans ved ulike produksjonsanlegg.

Mange opplever utrygghet for jobbene sine. Andre har allerede mistet jobbene sine eller blitt permittert. Det er enkeltmennesker som har økonomiske forpliktelser, som er vant til å være etterspurt på arbeidsplassen. Så stopper det opp. Jobbfelleskapet forsvinner og inntekt faller bort.

Det er dramatisk for dem som rammes direkte, men økende arbeidsledighet kan også ramme oss alle.

Regjeringens hovedsatsing nå er derfor å bidra til at flere jobber beholdes og flere arbeidsplasser skapes!

Tiltakspakken, sammen med et ekspansivt statsbudsjett, er det viktigste vi gjør for at flere jobber beholdes og aktiviteten holdes oppe i de lokalsamfunn som er rammet hardest av det kraftige fallet i oljeprisen.

Men hver enkelt av dere vet at politikere ikke sitter med svarene om hva som skal være fremtidens suksessbedrifter.

Vi kan ikke vedta at alle skal ha jobb. Men vi har et ansvar for å legge til rette for at det skapes verdier og arbeidsplasser. Derfor er det også en politisk oppgave å legge til rette for omstilling. Det handler om noe så enkelt – og vanskelig – som å skape nye arbeidsplasser i nye sektorer.

Oljealderen i norsk økonomi er ikke over. Potensialet er langt i fra uttømt. Likevel, det er ikke til å komme unna at vår mest lønnsomme næring ikke lenger vil være hoveddrivkraft for vår vekst.

Vår store utfordring er derfor å skape arbeidsplasser som kan måles seg med de verdier oljeaktiviteten har gitt for landet. Det klarer vi ikke med subsidier eller ved å blåse opp offentlig sektor ved å øke skattene.

Svaret er flere jobber i privat, konkurranseutsatt næringsliv. Det er disse arbeidsplassene som er selve livslinjen i vårt velferdssamfunn.

 

Skattereform
I Norge har vi allerede mange av de ressursene og den kunnskapen vi trenger for å finne nye næringer å satse på. Ikke minst har vi gjennom oljevirksomheten bygget opp kunnskap og kompetanse som kan utvikle gode og etterspurte produkter i andre deler av næringslivet.

En av svakhetene er at næringslivet har forsket for lite. Stadig færre norske bedrifter driver med innovasjon som er rettet mot å utvikle nye varer og tjenester. Og det er for få som starter bedrift med vekstambisjoner.

En forutsetning for å snu utviklingen er et godt utformet skattesystem:

Et skattesystem som oppmuntrer til at vi skaper mer, ikke skatter mer. Et skattesystem som bidrar til at kapital, arbeidsinnsats og kunnskap brukes på områder som gir grobunn for høy verdiskaping, ny og spennenende næringsutvikling, arbeidsplasser.

I disse dager legger Stortinget siste hånd på verket for en ny skattereform.

Skattereformen kan bli avgjørende for å lykkes med omstillingen. 

Den norske selskapsskatten på 25 prosent er høy sammenlignet med nivået i våre nærmeste naboland. Dersom skattesatsene over tid er høyere enn i land som er relativt like på andre områder, er det fare for at mange investeringer ikke foretas i Norge. Derfor vil regjeringen redusere selskapsskatten til 22 prosent frem mot 2018.

***

Tallene og statistikkene vi ser for tiden kan virke dramatiske. Men omstilling er ikke en makroøkonomisk skrivebordsøvelse. Jeg reiser derfor mye rundt på arbeidsplasser i hele landet for å møte dem som kjenner hvor skoen trykker.

Det er noe helt annet å treffe bedriftsledere, som ser at det hun har skapt reduseres og taper verdi, og må gi beskjeden til noen av sine ansatte at jobben forsvinner.

Jeg har også besøkt bedrifter i bransjer som ikke er rammet av nedturen eller som har fått en helt ny vind i ryggen med svekket krone og tilgang på kompetanse som ikke var der for kort tid siden.

Selv om det er til dels stor geografisk variasjon i hvordan fallet i oljeprisen har slått ut, og selv om det ikke finnes ikke et enkelt svar for alle, er det likevel to ting som samler:

For det første: Det er gryende optimisme og gründerånd!

For det andre: Hittil har jeg ikke møtt en eneste bedriftsleder som mener løsningen for å skape flere arbeidsplasser er økte skatter. Ingen har fortalt meg at økt skatteregning er det som skal til for at bedriften har råd til å ansette flere eller satse på ny produksjon.

I tiden vi står inne i nå, har det derfor sjelden vært så sterke grunner for å gjennomføre en skattereform med lavere skatt på det vi vil ha mer av – investering og vekst i næringslivet og arbeidsplasser.

Historien har dessuten vist oss at skattereformer har vært nødvendige og gitt gode resultater. Etter den forrige store skattereformen i 1992 vokste skatteinntektene fra selskaper kraftig – og det skyldes ikke bare den økonomiske utviklingen.

Reformen i 1992 ryddet opp i et uoversiktlig system med høye skattesatser og store fradragsmuligheter. Det norske skattesystemet ble betydelig endret. Det førte blant annet til høyere avkastning på investeringer og gjorde det mer lønnsomt å arbeide.

For årene 1992 og 1993 ble det til sammen gitt nær 12 milliarder i dagens kroneverdi i skattelettelser. Også den gang kom lettelsene på et gunstig tidspunkt hvor konjunkturene pekte nedover.

Til sammenligning har vi kuttet skattenivået med 18 milliarder kroner. Og vi har lansert våre mål for fremtidens skattenivå.

Mens noen vil skjerpe skattene, er vår beskjed til næringslivet: Vi vil fortsette å senke skatte- og avgiftsnivået i tiden som kommer!

***

Når enkelte politikere (ofte de samme som vil skjerpe skattene), etterlyser mer kapital til næringslivet, er statlige penger gjerne det første og eneste svaret.

Forstå meg rett, jeg er for at staten spiller på lag med næringslivet. Derfor har regjeringen styrket en rekke ordninger som kan hjelpe overgangen fra idé til bedrift, og vi har systematisk styrket ordninger som stimulerer til forskning og utvikling i næringslivet. Alt dette er jeg sikker på næringsministeren vil snakke mer om senere i dag.

Det er likevel ikke til å komme forbi at et konkurransedyktig skattesystem er helt avgjørende for at ideer skal vokse og bli til verdier og arbeidsplasser.

I stadig flere bransjer ser vi dessuten at investeringer i kunnskap og teknologi gir oss et konkurransefortrinn. Enten det dreier seg om møbelindustrien, verftene eller de tallrike leverandørene til oljeindustrien, har vi lange tradisjoner for nyskaping. Her ligger det kunnskapsklynger som gir oss store muligheter i eksisterende næringer og til å skape nye arbeidsplasser!

Men investeringer i ny teknologi er gjerne risikofylt, og krever tunge løft.

En skattereform som styrker det norske eierskapet kan gi den kraften næringslivet trenger til å investere i ny teknologi, mer effektiv produksjon og automatisert produksjon. Og ikke minst nye produkter, nye verdikjeder, nye forretningsmodeller.

Det kan styrke flere av våre fremste næringer – som maritim næring og sjømat – og bidra til at industriproduksjon som tidligere ble flagget ut blir hentet hjem.

Og hvem vet: kanskje ser vi fremvekst av helt ny lønnsom industri, som vi enda ikke kjenner til?

Næringspolitikk og finansnæringens samfunnsansvar
Som jeg innledet, er det ikke politikere som skal bestemme hvilke bedrifter som skal opprettes.

Derfor har jeg flere ganger sagt at finansnæringen er blodomløpet i økonomien vår. Det er det flere grunner til:

Den viktigste grunnen er at vår velstand er et resultat av nettopp markedet.

Små og store bedrifter, enkeltmennesker og gründere som har en idé, kan med god hjelp fra investorer og lån fra små og store banker, selge ideen i markedet og skape arbeidsplasser til potensielt mange, mange flere.

Finansnæringen er altså ikke bare en bransje som forvalter nasjonal infrastruktur. Bankene støtter opp under utvikling, nyskaping og arbeidsplasser over hele landet. Kompetanse i finansnæringen gjør den til en viktig næring i den omstillingen norsk økonomi nå går inn i. Bankene har lang erfaring i skille mellom lønnsomme og ulønnsomme prosjekter.

Den kapitalen som er bygd opp i bankene, bidrar til trygghet for husholdninger, næringsliv og samfunnet som helhet når det nå er mer usikkerhet i norsk økonomi.

Jeg oppfatter at norsk finansnæring er seg sitt samfunnsansvar bevisst. Dere ønsker grunnleggende sett å være solide, veldrevne og med god evne til å ta tap.

Jeg har nylig vært i London på Finans Norges internasjonale kapitalmarkedsdag. Der forklarte jeg for internasjonale investorer at norske banker de senere år har økt kapitalen og bygget soliditet, og er godt kapitalisert sammenliknet med andre skandinaviske banker.

Reguleringen av finansmarkedene er en viktig oppgave. Vi kjenner alle historiene om hvordan problemer i bankene kan gi store og langvarige skadevirkninger i resten av økonomien.

Både bankkrisen på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet og den seneste internasjonale finanskrisen viste hvor galt det kan gå når bankene ikke hadde lagt opp penger til å tåle dårlige tider.

Derfor må vi sørge for at bankene er trygge og solide!

Et solid og sundt banksystem og et sterkt kapitalmarked er avgjørende for finansiell stabilitet og økonomisk vekst. Bankene har et ansvar for å utvikle en forretningsmodell som er både robust og lønnsom. Da kan finansmarkedene bidra til effektiv formidling mellom låntakere og långivere. Og jeg kan love at norske myndigheter vil fortsette å sørge for gode og forutsigbare reguleringer av bankene og av kredittmarkedene.

Internasjonalt har gjeninnhentingen etter den internasjonale finanskrisen i 2008 og 2009 vært lang og tung. På tross av lave renter og svært ekspansiv pengepolitikk i store deler av OECD-området, er bedringen i de tradisjonelle industrilandene fremdeles skjør.

OECD anslår at veksten vil holde seg rundt fjorårets nivå i 2016, og så ta seg litt opp i 2017. Men den svake utviklingen i investeringene kan også ha bidratt til å svekke potensialet for vekst på lengre sikt.

Det er stor usikkerhet om den videre utviklingen i Kina og andre fremvoksende økonomier. Sammen med blant annet ny usikkerhet om soliditeten i europeiske banker har dette ført til uro i finansmarkedene og fall på mange børser.

Ustabilitet fra verden rundt oss kan fort smitte over til Norge.

Det er derfor med god grunn at norske myndigheter på enkelte områder har valgt ikke å legge seg på den mildest mulige tolkningen av EU/EØS-regelverket.

Blant annet gjelder dette en helt grunnleggende del av reguleringen av finansnæringen, nemlig kapitalkrav til banker og andre finansinstitusjoner.

Dette handler om vår alles langsiktige, økonomiske fremtid.

I store deler av Europa ser vi dessuten at svakt kapitaliserte banker hatt store problemer med kredittgivningen til små- og mellomstore bedrifter. Derfor skal vi være glad for at vi både er – og har vært – tidlig ute med krav som har styrket soliditeten i norsk banknæring. Det nyter bankene nå godt av.

Samtidig er vi klar over at finansnæringen lever i et internasjonalt marked. Det må regelverket gi tilstrekkelig rom for. Det krever at vi fortsatt jobber aktivt med myndighetene i de andre nordiske landene.

Vi må også legge vekt på at reguleringene skal være klare og forutsigbare, slik at bankene kan planlegge sin risikostyring over tid. De grunnleggende målene for politikken for finansmarkedet bør ligge fast over tid.

Forsøk på finstyring med finansmarkedsreguleringen er ingen farbar vei.

Men, det må være rom for å tilpasse reguleringene til den økonomiske situasjonen. 

Makroreguleringer, som tar utgangspunkt i både konjunkturelle og strukturelle forhold i norsk økonomi, er eksempler på dette. Jeg har derfor blant annet tatt initiativ til at boliglånsreguleringen ikke gjelder lenger enn til 31. desember 2016 dersom det ikke er behov for den etter det. 

Regjeringen viser fleksibilitet og legger forholdene til rette for gode konkurransevilkår for norske banker. Men, jeg tillater ikke at kriser skjer fordi vi ikke var i forkant med en fornuftige, helhetlige og konsistente reguleringer. Det er mitt klare utgangspunkt.

Det er også et godt utgangspunkt for næringspolitikken for finansnæringen: Det som er bra for norsk økonomi og for norsk næringslivet for øvrig, er også bra for den norske finansnæringen.

***

Tiden fremover vil bli krevende for mange. Vi skal til en ny normal. I en slik situasjon må vi spille på lag.

Norske banker har de senere år hatt svært gode økonomiske resultater. Bankene har kunnet hente inn kapital til gunstige vilkår, etterspørselen etter lån har vært høy, og tapene har vært lave.

Både bankene, kundene og norsk økonomi er tjent med sikre og solide finansinstitusjoner.

Det bidrar til at gode, lønnsomme prosjekter får finansiering, også når det er utsikter til svakere vekst og behov for omstilling.

Og med et konkurransedyktig skattesystem og gode rammevilkår for næringslivet kan vi styrke finansnæringens evne til å kanalisere kapital til nye og framvoksende arbeidsplasser.

Hvis summen av rammebetingelser er gode nok, er jeg helt sikker at norsk næringsliv står styrket tilbake!

Takk for oppmerksomheten!