Hellige kuer og bistandsslakt

Tankesmien Civita går hardt ut i Aftenposten mandag 13. april under overskriften "Slakt av norsk bistand". Selv om kritikken mot bistanden i rapporten "Jakten på resultater" er hard, vedgår den likevel at mellom 75 og 80 prosent av alle bistandstiltak regnes som vellykkede. Det er positivt.

For mange avtaler

Utfordringene Civita trekker opp for norsk bistand er jeg likevel langt på vei enig i. Så langt har det vært for mange avtaler, for små avtaler, for mange mål, for mange motstridende ønsker – og for liten tid og rutine til å følge opp alt dette, og dermed også for liten tid til godt resultatfokus.

Manglende resultatfokus er bakgrunnen for det bruddet regjeringen har gjort med tidligere regjeringers praksis; å legge nye gode formål oppå gamle gode formål uten noen gang å rydde opp i den samlede porteføljen. I 2014 hadde vi 5624 aktive avtaler. Det er for mange. OECD har allerede tatt dette opp med oss: Vi sprer oss for tynt, for mange land og for mange mål og avtaler.

Kutter i antall land

Dette tar vi konsekvensene av. Kjernen i vår politikk er konsentrasjon av bistanden, krav om resultater og tettere partnerskap med mottakerne av bistand. For første gang i historien kuttes det i antall land Norge gir penger til. Da regjeringen overtok i 2013, var det 116 samarbeidsland. Det reduseres nå til 85 land. Antall avtaler reduseres med de landene som fortsetter å få bistand. Kvalitet er viktigere enn kvantitet. Vi fordyper derfor samarbeidet overfor en gruppe på tolv fokusland som vil motta en større del av våre totale ressurser.

Konsentrasjon av bistanden må også gjennomføres i hvilke tema vi prioriterer. Vi har valgt å fokusere spesielt på utdanning, helse, klima og næringsliv (skape jobber i utviklingsland), i tillegg til menneskerettigheter. Dette gjør vi fordi disse temaene er svært nært knyttet til et lands mulighet for utvikling. Det gir også mulighet for oss til å fokusere sterkere på færre mål og færre tema i norsk bistand.

Norsk bistand ikke nok

Selv om 80 prosent av de norske bistandsprosjektene regnes som vellykkede, må vi ikke tape for øyet at reell fattigdomsreduksjon faktisk krever endringer på samfunnsnivå. Det er for stor tro på – også i Civita-rapporten – at norsk bistand utgjør det avgjørende bidraget til utvikling i fattige land. Slik er det naturligvis ikke. Norsk bistand utgjør 3,7 prosent av samlet global bistand, og kun 1,1 prosent av bistand og private overføringer til utviklingsland. Det er ikke slik at menneskene bak andres lands bistand vet noe vi ikke vet. God utvikling er mer enn en teknisk utfordring; god politikk og godt styresett og respekt for menneskerettigheter i mottakerlandet ligger bak.