Klassisk for alle

Åpningstalen på SPOR Festival for idéhistorie og oversatt litteratur, arrangementet Klassisk for alle.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen på Trondheim katedralskole. Foto: KD

Sjekkes mot fremføring.

Takk for at jeg har fått æren av å åpne SPOR Festival for idéhistorie og oversatt litteratur. Jeg er glad for at mellomfagsoppgaven min i idéhistorie endelig får faglig anerkjennelse etter alle disse årene …

"Klassisk for alle" er overskriften for dagen i dag. Det slutter jeg meg til. Noe av det første jeg gjorde som kunnskapsminister var å gi tilleggspoeng fra videregående for latin og gresk ved opptak til høyere utdanning. Latin er Norges eldste skolefag, og latin og gresk er en viktig del av vår kulturarv. Derfor har det vært viktig for oss at det fortsatt skal være mulig for elever på videregående å velge disse fagene. Og humanistisk fakultet ved NTNU og dagens vertskap, Trondheim Katedralskole, har vist at det er smart å gi dette tilbudet til skoleelever: De to inngikk høsten 2015 en prøveordning med forsert løp for latin, og hele seks elever kvalifiserte seg for å ta universitetseksamen. Alle sto, og to av dem fikk til og med best karakter av samtlige studenter!

Det er også bra timing at jeg står her nå. Det er lenge siden førsteamanuensis Thea Selliaas Thorsen inviterte meg til å komme. Men i mellomtiden har regjeringen kunngjort at vi skal utarbeide en egen stortingsmelding om humanistisk forskning og utdanning. Det som står på programmet i dag, skal også løftes på den politiske dagsordenen.

Siden jeg lanserte dette meldingsarbeidet for noen uker siden, har flere spurt meg hvorfor humaniora?, og hvorfor nå? Jeg kan ikke huske at noen stilte så mange sånne spørsmål da forrige regjering skrev en melding om velferdsstatens yrker, for eksempel.

Jeg mener svaret gir seg selv. Det har vært såpass mange prosesser som har diskutert humanioras eksistensgrunnlag: Fritt ord-rapporten "Hva skal vi med humaniora?" og dannelsesutvalget er to eksempler. Jeg mener disse prosessene også fortjener et politisk svar, en politisk behandling.

Noen synes kanskje det høres skummelt ut. Den greske poeten Konstantinos Kavafis har et kjent dikt som heter "Mens vi venter på barbarene". Det beskriver en storby – kanskje Roma, kanskje Konstantinopel – en gang i antikken. En nervøs stillhet preger innbyggerne. De venter på en barbarisk invasjon. Nederlaget synes sikkert. Så sikkert at det nesten er ønskelig:

Hvorfor kommer ikke de høyaktede talerne som vanlig
og holder sine taler og uttrykker sine meninger?

Fordi barbarene kommer i dag,
og de kjeder seg ved talekunst og argumenter.

Den stadig pågående og noe selvpiskende humanioradebatten minner meg noen ganger om Kavafis dikt. Ikke uten grunn – barbarene har det med å gjøre krigerske fremstøt mot humaniora.

I fjor sommer sendte for eksempel Japans utdanningsminister ut et brev til landets universiteter, med følgende bestilling: Enten gjør humaniora og samfunnsfag "mer nyttige", eller legg fagene ned.

Japan er kanskje langt unna. Men Danmark er vesentlig nærmere. Og for en ukes tid siden tok den danske næringsminister Troels Lund Poulsen det han kaller "et oppgjør med feilslått dimensjonering" innen høyere utdanning. "Det kan hende at vi må si at det ikke er plass til til at så mange studerer humaniora," sa han.

Samtidig er det vel heller ikke til å stikke under stol at humanister er raske til å innta forsvarsposisjon. Barbarer sees overalt – også der de ikke finnes – for eksempel i næringslivet. Da vi hadde innspillskonferanse i Oslo for et par uker siden, gjorde Idar Kreutzer i Finans Norge et poeng av hvor mye han verdsetter humanistisk kompetanse. Men at det som regel er næringslivet som må henvende seg til humanistene for å få tak i denne kompetansen – det er sjelden noe som aktivt tilbys.

Uansett: Her hjemme kan jeg slå fast: Den barbariske invasjonen vil bli slått ned. Et viktig premiss for meldingsarbeidet er at vi er ferdig med debatten om hva vi skal med humaniora. Jeg vil heller spørre: Hva vil vi? Hvilke oppgaver bør humaniora ta på seg i årene som kommer? Hvilke ambisjoner skal vi ha?

Jeg mener for eksempel at det er helt legitimt å spørre om vår humanistiske forskning og utdanning kan bli enda mer relevant for samfunnet?

Det er kanskje å banne i kirken. En del av dere jobber med gamle språk, gammel historie eller liknende – områder der den umiddelbare samfunnsrelevansen er mindre åpenbart iøynefallende.

Men jeg mener at det finnes to typer nyttediskusjoner: én god og én primitiv – eller barbarisk.

Den primitive er å diskutere hvordan et fag bør forandre sin egenart for å bli til kortsiktig nytte. Det er et blindspor. Den interessante diskusjonen er: Gitt et fagområdes egenart, hva er dét fagets relevans for samfunnet? Det er en problemstilling som vi må gå nærmere inn på.

Jeg hørte en gang Georg Johannessen si – og dette er veldig fritt etter hukommelsen: "Vi burde trykke Thukydid hver dag, og VG én gang hvert hundrede år. Dessverre er det omvendt." Thukydid selv er inne på noe av det samme i innledningen til sitt store historieverk: Han vil ikke lage et "deklamasjonsnummer for en stakket stund", skriver han. Nei, han vil vise oss hva som er hendt og som derfor vil hende igjen, fordi menneskets natur er som den er, fordi den ikke vil forandre seg.

Menneskenaturens uforanderlighet er også grunnen, tror jeg, til at så mange antikke tekster resonnerer hos oss som moderne lesere. Og derfor mener jeg det svært ambisiøse prosjektet som Institutt for klassiske fag ved NTNU har satt i gang sammen med Gyldendal, er et toppeksempel på humanioras relevans. Gjennom de neste tiårene skal instituttet oversette antikkens mest sentrale tekster til et moderne norsk. Ikke en tekst her og en tekst der, uten noen klar tanke: Nei, her er det en plan om å gjøre grunnmuren for den europeiske kulturarven tilgjengelig på norsk. Det er virkelig å oppfylle universitetenes samfunnsoppdrag.

Retorikk er hovedtemaet her i dag. Jeg mener at det er umulig å overvurdere retorikkens viktighet. Og selv om reglene for hva som er en god retorisk tale endrer seg, og varierer svært mye fra land til land – tenk bare på hvor høystemt amerikansk politisk retorikk er, eller hvor snerten britenes er – er en god tale uvurderlig i politikken.

Senere i dag skal vi få høre en samtale om hvorfor den klassiske retorikken fortsatt virker. Også her er jeg fristet til å komme med relevansperspektivet. Er det flere områder enn de "tradisjonelle" som kunne ha nytt godt av innsiktene fra klassisk retorikk? Jeg leste for eksempel en interessant artikkel i Bokvennen for en tid tilbake av Kristian Bjørkdahl, forsker ved Rokkansenteret. Der hevder han – litt forenklet – at retorikken rundt klimaendringer er gjennomsyret av frykt. Men det virker ikke, fordi man ikke har tatt innover seg en leksjon fra Aristoteles, nemlig at hensikten med "troverdig tale" er å lede oss mot beslutninger. Som han skriver: "Mye av klimaretorikken forespeiler oss ytterst dramatiske scenarioer, men den gir oss ikke alltid noen klar idé om hvem som må gjøre hva, når, for at disse scenarioene skal unngås. Og da kan man lett begynne å betvile at situasjonen virkelig er så dramatisk." Jeg er overbevist at flere av de humanistiske fagene – også klassisk retorikk – har en rolle å spille, for eksempel når det gjelder hvordan vi skal håndtere klimaendringene.

*

I følge Ciceros retorikk skal en tale kulminere med peroratio – en formanende avslutning, der hovedargumentet slås endelig fast. Jeg pleier å påpeke noe liknende overfor mine taleskrivere – enhver tale må avsluttes med et tydelig applauspoeng. Men når jeg ser ned i manus, ser jeg dessverre at taleskriverne mangler klassisk dannelse. Dermed blir jeg nødt til å improvisere.

Har dere hørt om centurionen som gikk inn i en bar og bestilte en martinus? "Mener du en martini?" spurte bartenderen. Centurionen svarte: "Hvis jeg ville ha en dobbel, ville jeg sagt det."

Thea Selliaas Thorsen, kunstnerisk leder for SPOR-festivalen og latinforsker, kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og dekan Anne Kristine Børresen ved HF. Foto: KD