Statssekretæren deltok på krigsseilertreff

Sjekkes mot fremføringen

Kjære krigseilere, kjære veteraner, kjære pårørende, kjære alle sammen,

Det er en glede og en ære for meg å få lov til være her på krigsseilertreff i Mandal i dag.

Først vil jeg takke arrangørene for et flott og verdig arrangement. Vi legger stor vekt på frivillighet i Norge. Frivilligheten er et av tannhjulene som får samfunnet vårt til å gå rundt. Derfor er det godt å se at så mange trår til for å skape dette viktige og flotte treffet.

Da andre verdenskrig brøt ut, var den norske handelsflåten verdens fjerde største. Tankskipsflåten vår var verdens mest moderne.

Mer enn 30.000 norske sjømenn bidro til de alliertes seier.

De fraktet alle slags forsyninger: Fly, stridsvogner, muttere, lamper, ammunisjon, bandasjer – ja alt som trengs for å føre krig.

Særlig ble den norske handelsflåten kjent for å frakte olje over Atlanteren under Slaget om Storbritannia. Så mye som 40% av all olje dit kan ha gått på norsk kjøl.

Da britiske og franske styrker stod med ryggen mot havet i Dunkerque, var norske handelsskip med på evakueringen. Midt i bomberegnet.

Handelsflåten var Norges største og viktigste bidrag til alliert seier over Hitler-Tyskland.

Vi har fire krigsseilere med oss i dag. En av dem er Søren Karl Brandsnes, som var på M/T Polykarp da skipet ble kapret av de tyske slagkrysserne Scharnhorst og Gneisenau. Han satt i tysk fangenskap, før han ble overført til Norge. Søren rømte imidlertid så snart han kunne tilbake til England, og mønstret på igjen.

Klaus Winther Grøsfjeld seilte hele krigen i maskinen. Som vi vet var mannskapet i maskinrommet de mest utsatte ved angrep, og tjenesten der må ha vært av det mer nervepirrende slaget.

Oddvar Bjarne Petter Saanum seilte ute hele krigen, med handelsflåten og både den britiske og den norske marinen.

Thomas Karsten Thomassen var ute da krigen startet, men mønstret av og ble med i Milorg.

Dere fire er eksempler på den standhaftighet, innsatsvilje og offervilje som våre krigsseilere stod for. Gjennom seks lange, mørke år.

Og, så har vi med oss motstandsmann og XU-agent Hans R. Møller, som gjorde en viktig jobb for friheten her hjemme.

*

Jeg har hatt æren av å møte flere krigsseilere de siste årene. De samtalene jeg har hatt med dere har gjort dypt inntrykk og fylt meg med respekt for den innsatsen dere gjorde.

Det å høre en krigsseiler nøkternt beskrive at han aldri visste om han kom tilbake, hver gang han dro ut, gir noen tanker om oppofrelse og mot, og om hvor godt vi har det i dag.

Og, innsatsen hadde sin pris: Hver tiende mann mistet livet. Få norske avdelinger led tilsvarende tap – og ingen i en slik størrelsesorden. Handelsflåtens tap utgjorde nesten en tredjedel av de samlede norske tap under andre verdenskrig.

Statistikk kan skjule så mangt. Bak store tall skjuler det seg alltid dramatiske fortellinger, personlige tragedier og store lidelser.

Bombeangrep, torpoangrep, kanonild: Farene var der bestandig. Over alt. Og kunne dukke opp når som helst.

Usikkerheten – den konstante trusselen, som når som helst kunne ramme en selv, eller ens kamerater, må ha vært ulidelig.

Vi kan i dag knapt fatte hvilke prøvelser våre krigsseilere gikk gjennom.

Derfor er det enda vanskeligere å forstå hvordan de ble mottatt da de kom hjem.

Den behandlingen våre krigsseilere fikk er en skamplett på vår historie.

Flere krigsveteraner, blant annet fra XU, og de første av våre veteraner fra internasjonale operasjoner, opplevde noe tilsvarende. Men, kunnskapen om de påkjenninger krigsseilerne og veteranene har vært utsatt for er stadig blitt bedre. Mye takket være iherdige krigsseilere som tok opp kampen hjemme - kampen for et verdig liv, kampen for ytelser som gjorde det mulig å leve. Kampen for rettferdighet.

Derfor er mye annerledes nå. Selv om det ennå er en jobb å gjøre, så mottar det norske samfunnet nå våre veteraner på en helt annen måte enn tidligere. De krigsseilerne som gikk foran, viste oss alle veien dit vi er kommet i dag.

*

Hjemme i Norge ventet krigsseilernes pårørende. De visste lite eller ingenting om hvordan det sto til med deres kjære, og om de påkjenninger de var utsatt for. Med okkupasjonen kom sensur og bortfall av postruter. Det kunne ta måneder og år mellom hver gang man hørte nytt om krigsseilerne ute.

Samtidig forsvant mulighetene for jevnlig utbetaling av lønn, og det var en tung kamp for tilværelsen her hjemme.  Det var engstelse og bekymring, rasjonering og økonomiske vanskeligheter, samtidig som barna måtte ha mat på bordet og sko på føttene.

Den kampen som ble  utkjempet av dem som ble igjen hjemme, ble lenge oversett. Først de senere år har også de fått sin rettmessige plass i historien.

I dag ser vi på dem som er igjen hjemme, nærmest som en del av oppdraget. Familiene er nå naturlige deltakere på Forsvarets medaljeseremonier.

*

Så kan vi spørre oss: Hva kjempet de for? Hvorfor seilte de i konvoi etter konvoi? Hvorfor tok de ny hyre når de med nød og neppe overlevde krigsforlis i Nord-Atlanteren?

De kjempet for frihet, selvstendighet og demokrati. Mot barbari og diktatur. Og - alt for mange av dem betalte den absolutt tyngste prisen, og kom aldri tilbake.

Om det er én ting vi skal ta med oss, er det nettopp det: Friheten og selvstendigheten er ikke gratis. Den må kjempes for, den må vinnes.

Krigsseilernes mot, offervilje og innsatsvilje står som lysende eksempler for oss alle.

Søren, Claus, Oddvar, Thomas og Hans - og alle de andre som kjempet ute og hjemme: Vi er mange som skylder dere en stor og oppriktig takk for det dere gjorde for vår, og for våre barns frihet.

Det skal og må vi aldri glemme!

Takk for oppmerksomheten.