"Leve hele livet" – en reform fra der livet leves

Kjære alle sammen.

Jeg vet at mange av dere hadde sett fram til å høre en tale av en lyslugget statsråd fra Vestlandet. Jeg antar at noen av dere derfor blir skuffet over at det står ei mørkhåra statssekretærdame fra Nord-Norge på talerstolen i stedet. Det forstår jeg. Men det er Donald Trump sin feil.

Erna Solberg måtte nemlig prioritere den amerikanske presidenten foran regjeringsforhandlingene. Det førte til at nestleder Bent Høie måtte prioritere regjeringsforhandlingene foran KS-konferansen. Bent håpte i det lengste at han skulle greie å komme hit. Midt på dagen i går forsto han at det ikke gikk, og ba meg om å fremføre talen han har skrevet til dere.

I dag skal jeg fortelle om reformen som vi legger fram til våren.

Reformen som heter "Leve hele livet".

I Store norske leksikon defineres reform slik: En forandring av de bestående forhold som er – eller er ment å være – til det bedre.

Det høres jo veldig fint ut! Hvem vil vel ikke ha forandring til det bedre? Men likevel, kjære venner. Likevel vet jeg at mange av dere sukker stille og sårt når politikere som meg går på talerstolen og snakker om nye reformer. 

Jeg tror jeg vet hvorfor. Jeg tror dere har opplevd for mange reformer som ikke førte til forandring til det bedre. Jeg tror dere har opplevd for mange reformer som førte til for lite.

Vi lever i hver vår kommune,
vi bor i hvert vårt hus,
som er litt like og litt ulike.

Noen investerer i nytt bad med fine fliser og nye varmekabler. 
Men på soverommet har de fortsatt det kalde gulvet som gjør det til en manndomsprøve å stå opp hver eneste morgen i vinterhalvåret.

Noen investerer i ny kledning på huset – fra pipe til plen.
Men de har fortsatt mugg i kjelleren og mus på loftet.

Noen investerer i nye sovesofaer på rommene til tenåringsbarna.
Men i stua har de fortsatt den gamle skinnsofaen fra åttitallet.    

Vi har ulike behov og ulike ressurser.
Vi gjør ulike prioriteringer.      

Hvis alle får den samme firkantede pakken fra IKEA levert på døra, er det ikke sikkert at den er til hjelp for så veldig mange.
La oss nå si at pakken fra IKEA inneholder en flunkende ny sofa.
Det vil jo glede dem med skinnsofaer fra åttitallet.  Men det vil ikke hjelpe stort mot verken kalde soveromsgulv eller mugg i kjelleren.

Sjansen er derfor stor for at den firkantede pakken havner i loftsboden sammen med juletrelysene som har sluttet å virke og det stygge maleriet bestemor fikk på 80-årsdagen.

Jeg tror – dessverre – at mange kommuner opplever statlige reformer akkurat sånn. Som firkantede pakker som ikke kan tilpasses lokale behov eller lokale ressurser. Og som derfor ikke blir tatt i bruk. Den nye reformen for eldre skal ikke være sånn.
Tvert imot. Den blir en pakke som kan – og som bør – tilpasses lokale behov og lokale ressurser.

"Leve hele livet" blir en reform som bygger på kommunenes egne erfaringer. Den skal bygge på kommunenes erfaringer om hva som fungerer. Den skal bygge på kommunenes erfaringer om hva som ikke fungerer.

Vi har reist landet rundt. Vi har snakket med eldre og pårørende, fagfolk og frivillige, med engasjerte ansatte i kommunene.

Vi har spurt hvordan vi bedre kan dekke eldres grunnleggende behov.
Behovet for god mat og gode måltider.
Behovet for aktivitet og fellesskap.
Behovet for helsehjelp.
Behovet for en sammenheng i tjenestene.

Det er nemlig på disse områdene det svikter for ofte. Tilsyn, undersøkelser, rapporter og erfaringer viser det samme: Kvaliteten på tjenestene til eldre varierer for mye. Mellom kommunene og innad i kommunene.

Sånn har det vært veldig lenge. Mange ulike helseministre har forsøkt mange ulike grep for å gjøre noe med det. Men ingen har lykkes helt. Derfor må vi tenke nytt. Derfor trenger vi en annerledes reform.

De beste løsningene finnes jo ikke i et helseministerhode eller et statssekretærhode i Oslo. De beste løsningene finnes der utfordringene er. I kommunene. Det er jo der flinke folk ser utfordringene og finner løsningene.

Det var derfor vi reiste ut i kommunene for å spørre hvordan tjenestene til eldre kan bli bedre. Vi har fått mange gode svar.

Vi har sett mange gode løsninger.

La meg starte med mat og måltider:

I fjor vår besøkte helse- og omsorgsministeren sykehjemmet i Mandal. Der serverte de frokost mellom klokka åtte og klokka ni.
Deretter et mellommåltid. Og så middag klokka ett.
Middagstallerken som kom på bordet ved lunsjtider ble det ikke spist stort av. Og det er jo ikke så rart. De færreste av oss rekker å bli sultne når det bare er en time eller to mellom måltidene. 

De eldre i Mandal rakk derimot å bli ganske sultne utover ettermiddagen. Kveldsmaten ble nemlig servert klokka seks.
Det var lenge å vente for dem som knapt hadde spist noe til middag. På sykehjemmet i Mandal så dyktige ansatte hva som var galt, og gjorde noe med det. Nå serverer de varm lunsj klokka tolv. Middag klokka tre. Kveldsmat klokka sju. Og de som vil ha mat senere på kvelden – kan få det.  

Resultatene har ikke latt vente på seg. De eldre sover bedre, spiser bedre og bruker mindre medisiner. De som trengte å legge på seg – har lagt på seg.

Å flytte måltidene førte rett og slett til bedre liv for beboerne.
Mange sykehjem har lignende erfaringer. Og det er ikke bare de eldre som får det bedre.
De ansatte får det også bedre.

På Birtavarre sykehjem i Kåfjord opplevde de ansatte på demensavdelingen store endringer etter at de innførte varm lunsj og flyttet middagen. Hjelpepleier Wenche Fagerli sa det sånn til avisa Nordlys: "Alt har egentlig endret seg. Det er mer ro i avdelingen, og helt slutt på at pasienter prøver å komme seg ut. De slår seg mer til ro, og vi ser at de har det mye bedre. Det fører igjen til at vi som jobber her også har fått en bedre hverdag."

Så kjære venner, la dere gjerne inspirere av Mandal kommune og Kåfjord kommune!

Men vi mennesker trenger ikke bare mat.
Vi trenger også noen å spise sammen med.
Det er jo da maten smaker aller best.
Det gjelder ikke minst de eldre.
Mange av oss dropper å spise sammen med andre i en travel hverdag der vi stadig møter kjente og ukjente mennesker.
Vi tar en smoothie i spranget. Vi tar en salat i fanget. 
Men måltidet som møteplass blir veldig viktig for dem som ikke lenger har travle hverdager der de møter mange mennesker.
De som har sluttet på jobben etter et langt arbeidsliv.
De som har mistet ektefellen etter et langt samliv.

Noen kommuner har tatt tak i dette i lag med frivillige. 
Det finnes nå flere ordninger med spisevenner som innebærer at hjemmeboende eldre møtes og spiser sammen.

I Bergen kommune starter de nå opp med en sånn ordning der ensomme eldre kan spise middag i lag med frivillige.

Jeg oppfordrer dere alle til å vurdere det samme.

Det kan gjøres ganske enkelt. Det kan gjøres ganske rimelig. 

Men det kan gi mange eldre bedre matlyst og mer livsglede.

Det kan forebygge både fysiske og psykiske helseplager.

Så kjære venner, la dere gjerne inspirere av Bergen kommune!

Det bringer oss videre til viktigheten av aktivitet og fellesskap.

Da jeg var liten så jeg på "Trim for eldre" på fjernsynet da jeg var syk. Det var jo ikke stort annet å ta seg til for influensasyke unger på syttitallet når Donald-bladet var lest ut og saften drukket opp.  

Jeg husker de alvorstunge kvinnfolkene og mannfolkene som stod på rekke og rad ved siden av stolene sine, og gjorde forsiktige knebøy og varsomme armsving mens instruktør Reidar Morset trallet og sang.

Den gangen visste vi at eldre som sitter mye stille er utsatt for helseplager. I dag vet vi at eldre som sitter mye alene også er utsatt for helseplager. Eldre trenger ikke bare å trimme kroppen. De trenger også å trimme toppen.  Å være ensom gir økt risiko for fysiske og psykiske lidelser. Sykeligheten og dødeligheten øker. Risikoen for hjerte- og karsykdommer, infeksjonssykdommer og depresjon går opp. Blant dem over 80 oppgir omtrent tre av ti at de er ensomme.

Flere kommuner har tatt tak i dette. I november hadde Bent Høie gleden av å ta armhevinger i lag med eldre som møtes for trim og trivsel på Fosshaugen ressurssenter i Lier.

Lier kommune har mange aktivitetstilbud til eldre på dette senteret. Målet er at tilbudene skal være lett tilgjengelig for så mange som mulig.

I oktober besøkte Høie en helt spesiell type boliger i Horten. Der har kommunen og høyskolen et prosjekt der studenter får leie rimelige hybler på sykehjemmet mot at de noen timer i uka er støtte og selskap for beboerne. Tanken er at studentene kan gjøre små ærend, være med på aktiviteter og hjelpe de eldre med elektroniske gjøremål som å sette opp e-post, Vipps eller Facebook.

Så kjære venner, la dere gjerne inspirere av Lier kommune og Horten kommune!

Den nye reformen for eldre skal også handle om helsehjelp.

God mat og gode måltider, aktivitet og fellesskap er viktig både i behandling og forebygging av helseplager.

Mange eldre får god helsehjelp der de bor. Men mange får hjelp for sent. Og for mange blir sendt for mye mellom sykehus, sykehjem og hjem.

I Vestfold har de gjort noe med dette.
Her har sykepleiere på sykehjemmene fått opplæring i hvordan de kan gi pasienter intravenøs behandling og hvordan de skal følge opp disse pasientene.
I november besøkte helse- og omsorgsministeren Holmestrand bo- og behandlingssenter. Der fikk han ikke bare kaffe og kringle.
Der fikk han også høre om de gode resultatene.

Opplæringen har ført til at syke gamle slipper slitsomme ambulanseturer til sykehuset for å få intravenøs behandling eller væsketilførsel.
Det har ført til at behandlingen kommer i gang på et tidlig tidspunkt.
Det er bra for både helsa og trivselen til mange eldre.

En studie viser at prosjektet i Vestfold hadde stor effekt:
Før opplæringen måtte 64 prosent av alle pasienter som hadde behov for intravenøs væsketilførsel eller intravenøs behandling legges inn på sykehus.
Etter opplæringen ble andelen redusert til 19 prosent.

Det er kanskje ikke så mange i hver kommune som trenger intravenøs behandling. Men dette er kompetanse som kommer til nytte i mange sammenhenger.

Så kjære venner, la dere gjerne inspirere av kommunene i Vestfold!

Det fjerde satsningsområdet i den nye reformen er sammenheng.

Mange eldre og deres pårørende opplever utrygghet og bekymring. De opplever at tjenestene ikke henger sammen.

De opplever at de som yter tjenestene ikke snakker sammen.

I fjor sommer besøkte Bent Høie Eidsberg kommune. Her har de tatt grep for å forbedre samarbeidet og tjenestene.

Alle eldre pasienter som skrives ut fra sykehus blir lagt inn på en virtuell avdeling der de blir vurdert av et eget team. Målet er å få oversikt over pasienten sine behov og ressurser.

En sykepleier bestiller time hos fastlegen i løpet av 14 dager.

En fysioterapeut vurderer behovet for rehabilitering.

Det blir laget en individuell plan for hver pasient i samarbeid med hjemmetjenesten. Planen er basert på pasienten sine egne mål den første tiden etter hjemkomst. Det er klokt tenkt og klokt gjort. Og det aller klokeste er at tjenestene blir organisert etter pasientens behov og ressurser.

Så kjære venner, la dere gjerne inspirere av Eidsberg kommune!

Det har vi gjort i Helse- og omsorgsdepartementet. 

I stortingsmeldingen om fremtidens primærhelsetjeneste foreslår vi at kommuner oppretter egne oppfølgingsteam for å sikre at skrøpelige eldre får gode og helhetlige tjenester.

Når vi snakker om ressursene i helse- og omsorgstjenesten, snakker vi ofte om de store budsjettene, de avanserte apparatene, og de flinke fagfolkene. Men vi glemmer ofte en viktig ressurs.

En ressurs som ikke står på budsjettene. Men som gjør en innsats av høy verdi.

En ressurs som ikke står på vaktlistene. Men som jobber både tidlig og sent.

En ressurs som aldri får lønn. Men som ofte får dårlig samvittighet.

Jeg snakker om de pårørende.
De som fyller tomrommene og mellomrommene. 
De som fyller kjøleskapene og kjøkkenskapene.

Pårørende utfører nesten halvparten av omsorgsoppgavene i samfunnet. Det tilsvarer om lag 100.000 årsverk. De gjør en stor og viktig innsats!

Dessverre opplever mange at de ikke blir sett og at dialogen med tjenesteapparatet ikke fungerer. Det gjør det tungt å være pårørende. Mange sliter seg ut. Mange blir syke – både fysisk og psykisk.

Den viktige ressursen blir tappet tom fordi den ikke blir forvaltet godt nok.  Det er alvorlig!

Derfor er pårørende et viktig tema i den nye reformen for eldre.
Vi ser – heldigvis – flere eksempler på at pårørende blir godt ivaretatt.  For kort tid tilbake besøkte Bent Høie Pårørendesenteret i Stavanger. Der snakket han med tre damer som er pårørende til menn som har fått demens tidlig i livet.
Dem er veldig fornøyd med senteret.

Her får de råd og støtte som hjelper dem i hverdagen. Her får de møte andre i samme situasjon. Begge deler gjør livet som pårørende lettere å mestre.

Vi snakker ofte om fornybare og ikke-fornybare ressurser.
Jeg er overbevist om at pårørende er en fornybar ressurs.
Hvis vi forvalter den med klokskap.

Så kjære venner, la dere gjerne inspirere av Stavanger kommune!

Pårørende er en ressurs som ofte blir utnyttet for mye.
De eldre selv, er en ressurs som ofte blir utnyttet for lite

Det viktigste redskapet i helsetjenesten er jo ikke et kostbart og avansert apparat som piper og blinker. Det viktigste redskapet i helsetjenesten er et ganske lite og ganske enkelt spørsmål.

Hva er viktig for deg?

Når vi stiller pasienten dette spørsmålet, finner vi ikke bare fram til hans eller hennes behov. Vi finner også fram til hans eller hennes ressurser.

Derfor har det vært veldig viktig for oss å lytte til hva hovedpersonene selv mener må til for å bedre tjenestene til eldre i kommunene. 

Det er ikke bare helsetjenestene vi vil endre.
Vi sikter høyere enn som så.
Vi vil endre lokalsamfunnene.
Vi vil endre storsamfunnet.
Vi vil skape et aldersvennlig Norge.
Dette er tittelen på regjeringens strategi for eldre.

Et viktig grep i strategien er å involvere de eldre i arbeidet med å planlegge framtidens aldersvennlige lokalsamfunn.

De må selv fortelle hva som er viktig for dem. 

Eldre i Eidsberg, Sarpsborg og Oslo har tatt dette på alvor.

De har lagt ut på tur i eget lokalmiljø for å kartlegge positive og negative forhold for mennesker av den eldre garde.

Turene har ført til konkrete innspill til næringsliv, organisasjoner og kommuner om hva som fungerer godt og hva som ikke fungerer godt for eldre i lokalsamfunnet.

Så kjære venner, la dere gjerne inspirere av Eidsberg, Sarpsborg og Oslo!

Reformen som vi legger fram i vår er ingen firkantet pakke som skal skrus sammen på nøyaktig samme måte og brukes på nøyaktig samme måte alle steder.  

"Leve hele livet" skal være en verktøykasse. En verktøykasse som inneholder redskaper og materialer som kan brukes på ulike måter ulike steder.
Det er dere ute i kommunene som har fylt opp denne verktøykassen. Derfor er jeg ganske sikker på at den ikke havner i loftsboden sammen med juletrelysene som har sluttet å virke og det stygge maleriet som bestemor fikk på 80-årsdagen.

Vi kommer også til å putte noen redskaper i verktøykassen som vil hjelpe dere i den viktige jobben med å bygge opp bedre tjenester til eldre. Hvilke det blir – skal dere få se når vi legger fram reformen til våren. 

Men selv om vi vil bidra med noen redskaper, kommer innholdet i "Leve hele livet" i hovedsak fra dere.

Fra Mandal kommune.
Fra Lier kommune.
Fra Horten kommune.
Fra Kåfjord kommune.
Fra Bergen kommune.
Fra Holmestrand kommune.
Fra Eidsberg kommune.
Fra Stavanger kommune. 
Fra Sarpsborg kommune.
Fra Oslo kommune.

Og fra alle de andre kommunene som har sett utfordringene og funnet løsningene. 

Alle får til noe. Ingen får til alt.
Derfor skal vi lære av hverandre.
Derfor skal vi inspirere hverandre.
Derfor skal vi lage en annerledes reform 

En reform som vil fungere sånn som det står i Store norske leksikon: Som vil forandre de bestående forhold til det bedre.
En reform som gjør det lettere å leve livet.
Hele livet.

Tusen takk for meg!

Til toppen