Med EUs krisehåndteringsteam til Japan

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Europaportalen

I mars var Ørjan Karlsson fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) på oppdrag i Japan som del av et EU-team. Her skriver han om møtet med katastrofen, japansk forretningskultur og den paradoksale utfordringen med å identifisere rett mottaker for europeisk bistand. Ørjan Karlsson er månedens penn hos EU-delegasjonen.

Trippelkatastrofen i Japan i vinter var hendelsen ingen egentlig trodde kom til å skje. Et undersjøisk jordskjelv som utløste en tsunami så voldsom at den knuste alt som sto i dens vei; en flodbølge som foruroligende enkelt ødela solide demninger og massive voller, og som til slutt skylte over beskyttelsesbarrieren til kjernekraftverket i Fukushima.

Få land er bedre forberedt til å håndtere alvorlige naturkatastrofer enn Japan, men omfanget og konsekvensene av hendelsen kjent som The Great Tôhuku Earthquake ble så stor at selv verdens mest teknologisk avanserte land måtte be om internasjonal hjelp. For Europas del betydde dette at Samordningsmekanismen for sivil beredskap og krisehåndtering ble aktivert, og en forespørsel om å bidra med materiell og ekspertise ble sendt til mekanismens medlemsland, deriblant Norge.

Samordningsmekanismen ble opprettet etter initiativ fra kommissær Margot Wallström i 2001. Hun mente EU burde ha en samarbeids- og solidaritetsmekanisme for europeisk krise- og katastrofeinnsats, først og fremst innenfor Europa. Det ble likevel raskt klart at Samordningsmekanismen også kunne spille en rolle utenfor Europa. Ti år etter dens opprettelsen skjer ca to tredeler av mekanismens aktiveringer utenfor Europa

Jeg ble valgt ut til å delta i EUs ekspertteam, og 18. mars dro jeg til Japan. Ekspertteamet hadde i utgangspunktet to oppdrag. For det første skulle vi assistere japanske myndigheter i mottak av europeisk katastrofebistand. Dernest å utføre feltundersøkelser og rapportere tilbake til Brussel om eventuelle nye bistandsbehov. En tredje, og etter hvert sentral oppgave, ble å holde de mange europeiske ambassadene i Tokyo oppdatert om den japanske krisehåndteringen generelt og den uavklarte radiologiske situasjonen spesielt. Til å assistere oss med det sistnevnte hadde teamet med seg to strålevernseksperter fra Danmark og Frankrike. Som følge av dette hadde ambassadene anledning til å danne seg et mer presist oversiktsbilde av forholdene ved kjernekraftverket i Fukushima enn hva den tidvis unyanserte rapporteringen av situasjonen i vestlige medier gav grunnlag for.

Til å begynne med var en av mine største bekymringer med å reise til Japan den radiologiske situasjonen. I alle fall slik hendelsen ble fremstilt i norske medier. Og da en av landets største aviser viste et innslag på nett-tv hvor deres reportere flyktet nærmest hals over hode fra et område i nærheten av Fukushima, var det ikke fritt for at jeg gjorde meg noen tanker. Heldigvis var det god og ikke minst nyansert informasjon tilgjengelig hos Strålevernet så vel som fra EUs operasjonssenter (EU MIC) i Brussel.

En annen utfordring var å bli vant med den japanske forretnings- og møtekulturen. Kort sagt å forstå når et ”ja” betydde ”ja”, og når et ”ja” egentlig betydde ”nei”. Til dette fikk vi til å begynne med god hjelp fra to av de ansatte ved EUs delegasjon i Tokyo.

Paradoksalt nok ble en av våre største utfordringer å identifisere rett mottaker for den europeiske bistanden. Paradoksalt fordi Japan er en av de største bidragsyterne når naturkatastrofer rammer andre land. Selv om japanske myndigheter var meget samarbeidsvillig, hadde de nok ikke til fulle sett for seg hva det å be om internasjonal assistanse ville kreve. Det medførte at starten på operasjonen ikke ble så effektiv som vi kunne ønske.

Samtidig er det viktig å understreke at denne typen problemstilling langt fra er unik for Japan.  USA hadde de samme utfordringene i etterkant av orkanen Katarinas herjinger, og flere europeiske land har åpent innrømmet at de først og fremst ser seg selv som en leverandør av bistand, ikke mottaker. Denne holdningen er nå i ferd med å forandre seg, og DSB jobber i dag med å utforme retningslinjer for mottak av utenlandsk bistand skulle et slikt behov oppstå i Norge.

Et av læringspunktene etter jordskjelvet i Japan er at den rollen EU (og FN) kan forventes å spille i mer industrialiserte land er av en helt annen karakter enn rollen organisasjonene tradisjonelt har når de svakeste medlemmene av verdenssamfunnet rammes av katastrofen. Det kan virke som om land med en robust krisehåndteringskapasitet i større grad har behov for understøtting på sentralt nivå, mens normen er å involvere seg på et lokalt/regionalt nivå med operativ støtte og koordinering som hovedoppgave.
 
I Kommisjonens nye generaldirektorat for humanitær bistand og sivil beredskap og krisehåndtering (DG ECHO) har EU fått et generaldirektorat som bør ha de beste forutsetninger til å løse begge disse utfordringene. Og så lenge EUs økte kapasitet og ambisjoner på dette feltet ikke rokker ved hovedprinsippet om at FN (OCHA) skal ha det overordnede koordineringsansvaret ved naturkatastrofer utenfor Europa, utfyller de to organisasjonene hverandre på en god måte.