Kunnskapsministerens tale i Domkirken 22. juli 2023

Av Tonje Brenna, kunnskapsminister

 

Stortingspresident, statsminister.

Kjære overlevende, etterlatte, støttegruppe og AUF’ere.

Kjære alle sammen.

 

Det sies at tiden leger alle sår.

Det er ikke sant.

På den tolvte 22. juli-dagen etter terroren, er det en erkjennelse som er vond, men sann.

Det vil alltid være et Norge før og et Norge etter den mørke fredagen da bomben blåste i stykker gatene våre, og vi ble skutt etter på sommerleir.

Liv gikk tapt, familier ble revet opp, og vi som samfunn forandret oss for alltid.

Terroren 22. juli var et målrettet angrep mot Arbeiderpartiet og AUF.

Det var et angrep på det Norge vi er stolte av:

At vi lever i et samfunn der vi står opp for demokrati, ytringsfrihet og mangfold.

Et samfunn der vi stoler på hverandre.

Det vil alltid være dagen vi minnes umistelige mennesker som ikke er mer, og liv som aldri blir de samme igjen.

 

Tida leger ikke alle sår.

Men tida gjør likevel noe med oss.

Sorgen som tidligere kunne fylle meg fra hårfestet og ned i fotsålene, har etter hvert tatt en annen form.

Før var den i hele meg.

Nå er det mer som om jeg holder den i hånda.

Og, selv om sorgen og savnet alltid vil være der, er det blitt mer plass til også de gode minnene.

Jeg tror vi også skal prøve å kjenne litt på det gode i dag.

Finne trøst i hverandre, i vennskap og felleskap.

Finne ro i en sang, støtte i en klem og litt latter i et minne.

I dag skal vi huske å leve for de som ikke lenger er her.

Slik holder vi minnet deres i hevd.

 

Tida leger ikke alle sår, men tida har åpnet opp for ærligere samtaler.

22. juli var et politisk motivert angrep drevet av ekstremisme og konspirasjonsteorier.

Angrepet var ment å splitte oss som land og som folk.

Men i møte med det aller verste, var landet vårt på sitt aller beste.

Det ble tatt grunnleggende valg i den første tida etter terroren.

Hat ble møtt med samhold og omsorg.

Da vi var redde, tok vi vare på hverandre i rosetog og fellesskap.

Vi som samfunn bestemte oss for at et «vi» var så mye større enn et «jeg».

Vi holdt rundt hverandre, i stedet for å gi en kald skulder.

 

Kjære alle sammen.

I 12 år har vi sagt til hverandre at vi aldri skal tie og aldri glemme.

Men hva er vi egentlig enige om å huske?

Vi skal huske hvorfor vi ble angrepet.

Vi skal huske hvem vi mistet.

Vi skal huske hvordan det rammet.

Vi skal huske hvordan vi svarte.

Vi lovet hverandre «Aldri mer 22.juli».

Likevel har mennesker i landet vårt møtt terrorens umenneskelige smerte flere ganger i årene som har gått.

Drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og angrepet på Al Noor-moskeen.

Fjorårets skyting rettet mot det skeive miljøet.

Igjen ble folk angrepet på steder de følte seg som tryggest.

Igjen har vi som samfunn måtte stille oss vanskelige spørsmål om ekstremisme og vold i samfunnet vårt.

Vi må være ærlige på hvilke krefter som forsøker å rive oss i stykker.

Det er de som mener at mennesker kan rangeres.

At hudfarge eller bakgrunn bestemmer din verdi.

De som mener at det å elske, ikke er en menneskerett.

Men i vårt samfunn skal du kunne elske hvem du vil, tro på det du vil og være den du er.

I vårt samfunn er mangfold en styrke.

Hver dag må vi jobbe for å leve ut løftene om frihet, toleranse og demokrati i praksis.

Det koster å ta kampene og de vanskelige samtalene.

Derfor skal vi gjøre det sammen. Med mer kunnskap, mer åpenhet og mer fellesskap.

 

Kjære alle sammen,

I dag stiller vi opp for hverandre. Vi minnes de som er borte og husker det gode.

Vi skal aldri tie og vi skal aldri glemme.