En trassig bergenser reiser seg igjen

Dette er en stor dag!

Tusen takk til Statsbygg og alle dere som på ulike vis har vært med på den den store, krevende og langvarige jobben.

Dere har gitt Rosenkrantztårnet nytt liv og rustet det for fremtiden.

Tusen takk til dere i Bymuseet – som holder tårnet og historien levende.  

Kjære alle sammen.

Vi sier ofte at vi må se framover.

Men vi må se bakover også.

Historien om Rosenkrantztårnet er historien om byen blant de syv fjell.

Det er historien om det norske samfunnet.

Det er historien om oss.

Tårnet har sett byen utvikle seg – og har utviklet seg sammen med den.

Både utseendet, bruken og navnet har endret seg gjennom de mange hundre årene som har gått.

Det har vært under norsk og dansk herredømme.

Det har vært kongebolig og forsvarsverk.

Men det er her det har stått.

Traust, trygt og tungt.    

Det har sett oppgangstider og nedgangstider.

Fremgang og tilbakegang.

Hell og uhell.

Det så skipet som kom til Bjørgvin i 1349 med Svartedauden ombord.

Og det så Bergen stenge dørene senvinteren 2020 da pandemien rammet landet.

Det så Bryggen myldre av liv under Hansatiden.

Og det så den nye mathallen bli bygget på Fisketorget.

Det så bergenserne ta seg fram med hest og kjerre – og det så de første automobilene komme til byen.

Det har sett – og følt – tunge trailere og bensindrevne busser rulle forbi, og det kommer snart til å se Bybanen snirkle seg stille mot Sandviken, ene og alene ved hjelp av strøm.

Rosenkrantztårnet har ikke bare rommet gamle dagers tid og tro.

Det har rommet vår tid og vår tro også.

I riktig gamle dager ba mektige menn til Gud i tårnets kapell, mens avmektige fanger i tårnets fangehull sannsynligvis gjorde det samme.

I moderne tid hadde jeg som ordfører gleden av å vie bergenske par i borgerlige seremonier.

I riktige gamle dager var det den kirkelige musikken som dominerte – også i Rosenkrantztårnet, vil jeg tro.  

I moderne tid har det vært ulike former for konserter og forestillinger her – blant dem en hip-hop-konsert i 2019 som måtte avbrytes da golvet begynte å gynge.

Det har liksom vært urokkelig, Rosenkrantztårnet.

Det har vært noe støtt og stødig som innbyggerne har kunne festet blikket på mens byen og samfunnet rundt dem endret seg.

Men – det urokkelige kan rokkes ved.

Det som er støtt og stødig kan bli både ustøtt og ustødig.

Bergensk regn og bergensk sjøsprøyt har funnet veien inn gjennom tak og vegger helt siden tårnet ble bygget.

Det har blitt skadet av brann.

Det har blitt ødelagt av eksplosjoner.

Det har blitt angrepet av et aggressivt ekstremvær med et mildt kvinnenavn.

Men Rosenkrantztårnet har reist seg igjen – gang på gang – som den trassige bergenseren det er.

Tårnet har blitt bygget opp og bygget om en rekke ganger.

Hver gang ut fra datidens behov og datidens kunnskap.

Hver gang har det vendt tilbake – som en kjær, gammel bekjent – i litt fornyet og litt forbedret versjon.  

Ved hver restaurering har man lært litt mer om fortiden, litt mer om tårnet og litt mer om hva som fungerer og hva som ikke fungerer.

Og bergenserne har hatt meninger – som de jo pleier!

Da man rundt 1870 forsøkte å samle inn penger for å finansiere et nytt og bratt tak på tårnet, nektet byens innbyggere å åpne lommebøkene.

De ville beholde det flate taket.

Historien om Rosenkrantztårnet er historien om byen blant de syv fjell.

Det er historien om det norske samfunnet.

Det er historien om oss.

Vi opplever også oppgangstider og nedgangstider. Hell og uhell.

Vi bygger opp og bygger om. Basert på nye behov og ny kunnskap.

Men vi starter aldri helt på nytt. Vi bygger alltid på det som var.

Kjære alle sammen.

Vi trenger noe å feste blikket på når byen og samfunnet rundt oss utvikler seg.

Derfor må vi ikke bare se framover.

Vi må se bakover også.

Vi må se på Rosenkrantztårnet.

Og nå – endelig – kan vi det igjen!

Gratulerer med nyåpningen av Rosenkrantztårnet.

Gratulerer med dagen!