Oppfølging av spørsmål fra representant Une Bastholm

I spørretimen 17. oktober 2018 ble jeg stilt et spørsmål av stortingsrepresentant Une Bastholm om forholdet mellom Finansdepartementets lovforslag om et register over reelle rettighetshavere og omtalen av regjeringens oppfølging av enkelte anmodningsvedtak fra Stortinget.

Jeg har oppfattet spørsmålet som todelt. For det første gjelder spørsmålet oppfølgingen av anmodningsvedtak nr. 496 16. juni 2014. For det andre gjelder det en eventuell terskelverdi for eierskap som skal anses å gi status som reell rettighetshaver og dermed medføre registreringsplikt i et register over reelle rettighetshavere.

Jeg vil først besvare den delen som gjelder valg av såkalt terskelverdi for eierskap. I denne forbindelse ønsker jeg å understreke forskjellen på en vurdering av hvem som er direkte eier, og hvem som anses å være reell rettighetshaver. Reelle rettighetshavere er den eller de fysiske personene som i siste instans anses å eie eller kontrollere en juridisk enhet. Særlig viktig er det at «kontroll» omfattes av definisjonen. I praksis innebærer det at man ved identifisering av reelle rettighetshavere i større grad skal finne frem til de fysiske personene som har innflytelse på avgjørelsene som tas i et foretak. Internasjonalt er det bred enighet om at en «terskelverdi» på 25 % eierskap er et godt utgangspunkt for denne typen vurderinger. Det er imidlertid ikke bare eierskapsinformasjon som er relevant for å vurdere hvem som er reell rettighetshaver. Fordelingen av stemmerettigheter er også av vesentlig betydning. Financial Action Task Force (FATF), som fastsetter de internasjonale standardene for tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering, har i sin veiledning om åpenhet om reelle rettighetshavere også vist til innflytelse som bygger på eksempelvis avtaler mellom aksjeeiere, personlige relasjoner eller finansiering av virksomheten.

Jeg vil videre understreke at åpenhet om reelle rettighetshavere i en rekke tilfeller vil gi mer informasjon enn det som er tilgjengelig gjennom informasjon om direkte eierskap. Dette omfatter tilfeller som er redegjort for ovenfor om definisjonen av reell rettighetshaver, men også særlig tilfeller der eierskapet har forbindelser til utlandet. I Norge vil vi i utgangspunktet ikke ha informasjon om eiere av utenlandske selskaper som har eierposisjoner i norske selskaper. Med åpenhet om reelle rettighetshavere vil det måtte avklares om det finnes personer bak utenlandske selskaper som regnes som reelle rettighetshavere, og i så fall innhentes opplysninger om disse.

For øvrig vil jeg også, slik jeg gjorde i spørretimen, understreke at det er ingen planer om å endre tilgangen til Skatteetatens aksjonærregister, heller ikke i lys av lovforslaget om et register over reelle rettighetshavere.

Når det gjelder videre oppfølging av anmodningsvedtak nr. 496 16. juni 2014, vil det fortsatt skje i Nærings- og fiskeridepartementet. Jeg viser i den forbindelse til merknaden fra næringskomiteen i Innst. 8 S (2018-2019).

Jeg ser for øvrig frem til finanskomiteens og Stortingets behandling av lovforslaget som grunnlag for arbeidet med nødvendige, utfyllende forskrifter for opprettelsen av registeret.

Med hilsen

Siv Jensen