Øystein Bøs innlegg ved Sårbarhetskonferansen «Forsvarssektorens bidrag til økt samfunnssikkerhet»

Statssekretær Øystein Bø i Forsvarsdepartementet holdt dette innlegget ved Sårbarhetskonferansen, 14. oktober 2015. Tittelen på hans innlegg var: «Forsvarssektorens bidrag til økt samfunnssikkerhet»

*Sjekkes mot fremføring*

 

Kjære konferansedeltakere! 

 

Takk for invitasjonen, og takk til Kvinners frivillige beredskap og Norges forsvarsforening for at dere over mange år har satt store og viktige samfunnsspørsmål på dagsorden. Det engasjementet dere viser er viktig. Det er godt å ha dere som medspillere.

I invitasjonen til konferansen spør dere: «Hvor står vi tre år etter Gjørv-kommisjonens rapport? Er anbefalingene blitt fulgt opp og samfunnssikkerheten styrket på en tilfredsstillende måte de årene som er gått?». Dette er viktige, og, ikke minst, nødvendige spørsmål.

Vi vet at det er iverksatt en rekke tiltak for å forbedre beredskapen etter 22. juli 2011. Samtidig vet vi også at samfunnets sårbarhet og beredskap er et sammensatt og komplekst tema, som påvirkes av en rekke variabler. Mange av dem er vanskelig å beregne og tallfeste. Og, så er en viktig verdi for oss her i Norge et samfunn som i stor grad er basert på åpenhet og tillit. Skal vi beholde det, må vi nok realistisk også innse at vi må leve med en viss risiko. Så er det viktig å håndtere og minimere denne risikoen på best mulig måte.

22. juli og påfølgende gransking

22. juli 2011 ble Norge rammet av den største og mest ondskapsfulle ugjerningen noensinne i fredstid.

Bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet og massedrapet på Utøya tok på brutalt vis 77 liv, mange av dem unge, med brorparten av livet foran seg. Mange ble alvorlig skadd, og viktige samfunnsinstitusjoner ble rammet. Både de som opplevde og overlevde terroren, og de pårørende, må kanskje leve med traumer og ettervirkninger resten av livet. I tillegg ble viktige samfunnsinstitusjoner rammet.

Det var etter 22. juli viktig med en full gjennomgang av hendelsene. 22. juli-kommisjonen, også kjent som Gjørv-kommisjonen, leverte sin rapport ett år etter. Den ga oss mange av svarene. Vi fikk fakta på bordet - uten filter.

Kommisjonen slo uomtvistelig fast at det er gjerningsmannen, og ingen annen, som har skylden for tap av 77 umistelige menneskeliv, for fysiske og psykiske skader og for store materielle ødeleggelser.

Men, kommisjonen påviste samtidig alvorlig svikt i norsk terrorberedskap og i myndighetenes håndtering av terrorhandlingene 22. juli. Kommisjonen trakk også frem enkeltmenneskers innsats, som spilte en avgjørende rolle, og forhindret at enda flere ble rammet.

Kommisjonen anbefalte 31 konkrete forbedringstiltak.

Det er i denne sammenheng naturlig for meg å fokusere på Forsvaret. Forsvaret bistod politiet 22. juli med blant annet vakthold ved viktige bygninger, helikoptertransport og kapasitet til eksplosivrydding. Spesialstyrker ble satt i beredskap. Mer enn 500 soldater deltok i arbeidet 22. juli og de påfølgende dagene.

22. juli-kommisjonen mente at Forsvaret og E-tjenesten løste sine oppgaver i samsvar med gjeldende instrukser, planverk og prioriteringer. Slik sett kan vi si at vi fikk ”bestått”, men så ble heller ikke Forsvarets beredskap og kapasiteter satt på en reell prøve den dagen og dagene etterpå.

En av anbefalingene Gjørv-kommisjonen fremsatte var rettet direkte mot Forsvaret. Denne gjaldt, for det første, rask og effektiv helikopterstøtte til politiet som dimensjonerende oppgave for Forsvaret i forbindelse med terrorbekjempelse på norsk jord, og, for det andre, at det bør vurderes om Forsvaret skal ha ytterligere støtteoppgaver til politiet ved terrorangrep.

Selv om bare en anbefaling var direkte rettet mot Forsvaret, angikk mange av tiltakene norske beredskapsmyndigheter som helhet – herunder Forsvaret.

Gjørv-kommisjonens kanskje viktigste anbefaling var, etter min oppfatning, at ledere på alle nivåer i forvaltningen systematisk arbeider med å styrke sine egne og organisasjonenes grunnleggende holdninger og kultur, knyttet til bl.a. risikoerkjennelse, gjennomføringsevne og samhandling.

Samtidig som Gjørv-kommisjonen arbeidet, nedsatte Stortinget «Den særskilte komité» for å gjennomgå terrorhandlingene 22. juli, og samfunnets respons på dem. Tre av de tilrådingene Komiteen la frem berørte Forsvaret.

Det ble, for det første, vist til den da pågående gjennomgangen av bistandsinstruksen, og det ble lagt til grunn at samhandlingen mellom politi og forsvar må videreutvikles og forsterkes. For det andre viste komiteen til et behov for å bevisstgjøre politiet om viktigheten av, ved større hendelser, raskt å be om bistand fra Forsvaret eller andre. Den tredje tilrådingen gikk på videreføring av den militære helikopterberedskapen på Rygge.

Etter påpekningene fra «Den særskilte komité» og Gjørv-kommisjonen var det tverrpolitisk enighet om at den samlete beredskapen i Norge måtte styrkes. Det ble klart for alle at vi må lære av de feil og mangler som ble avdekket, og at vi må handle for å gjøre samfunnet tryggere. Sett fra vårt ståsted, er en viktig del av dette å gjøre Forsvaret bedre i stand til å yte bistand til politiet, og til andre offentlige myndigheter som har behov.

Forbedring av Forsvarets evne til bistand til samfunnssikkerhet

Så er spørsmålet: Hva har Forsvaret og resten av forsvarssektoren gjort for å følge opp dette, og for å forbedre beredskapen.

Anbefalingen om å styrke helikopterstøtten til politiet er etter mitt syn ivaretatt og iverksatt. Forsvarets helikopterberedskap til støtte for politiet er gradvis blitt styrket etter 22. juli. Nå står det to Bell-helikoptre på Rygge og to på Bardufoss.

Begge stedene er klartiden en time. Helikoptrene på Rygge kan gi håndhevelsesbistand til politiet, dvs. bistand til politiet i skarpe situasjoner. Helikoptrene på Bardufoss kan gi alminnelig transportbistand.

Forsvarssjefen har som dere sikkert er kjent med i sitt fagmilitære råd foreslått at disse helikoptrene samles på Rygge. Dette vil være ett element i den helhetlige vurderingen vi nå gjør i forbindelse med langtidsplanen for Forsvaret. Det er for tidlig å si noe om hvordan vi vil vurdere dette forslaget.

Det er videre avgjørende at politiets anmodninger om bistand behandles raskt i alle ledd. Formelle prosedyrer må ikke føre til tap av tid i kritiske situasjoner. Forsvarsministeren, i samråd med Justis- og beredskapsministeren, har derfor delegert beslutningsmyndigheten for å innvilge håndhevelsesbistand med helikoptrene på Rygge, til sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter. Denne delegeringen trådte i kraft 1. oktober.

Militær bistand er, i utgangspunktet, først aktuelt når sivile myndigheter ikke har tilstrekkelige ressurser til å håndtere situasjonen. I akutte situasjoner stilles det selvsagt likevel ikke spørsmål om de sivile ressursene er utilstrekkelige. Da er fokuset på å kunne levere bistand raskt og effektivt.

Bistandsinstruksen er et sentralt element i samarbeidet mellom Forsvaret og politiet. Den er oppdatert etter 22. juli.

Dagens instruks vektlegger ytterligere forbedret samhandling mellom Forsvaret og politiet, gjennom egne bestemmelser om øvelser fra departementsnivå og nedover, bestemmelser for tidlig varsling og forberedelser, klargjøring av de prosedyrer som gjelder i hastetilfeller, og en forenkling av bistandsformene.

Stortinget vedtok i juni i år regjeringens forslag om å lovfeste Forsvarets bistand til politiet i politiloven. Dette oppfyller Grunnlovens krav om lovhjemmel dersom Forsvaret ved bistand til politiet må bruke makt mot innbyggerne. Som følge av denne lovfestingen pågår det nå et arbeid med en oppdatering av bistandsinstruksen.

I dette arbeidet legges det blant annet opp til å nedfelle i instruks, dagens praksis med muntlige anmodninger og muntlige beslutninger, som går parallelt med den skriftlige prosessen. Videre vil Regjeringen i høst nedsette en arbeidsgruppe for å foreta en mer helhetlig gjennomgang av bistandsinstruksen.

Minst like viktig som et godt regelverk er målrettet øvingssamarbeid mellom Forsvaret og Politiet. Et viktig eksempel er den årlige anti-terrorøvelsen Gemini, der det øves bekjempelse av terror mot maritime og landbaserte objekter. Forsvaret og politiet har gjennomført denne øvelsen siden 1980-tallet. Øvelse Gemini involverer alle nivåer i forsvars- og justissektoren, og vi får øvet hele beslutningskjeden. Det inkluderer det strategiske nivået, altså regjeringen, de berørte departementene og, for vår del, Forsvarsstaben.

Det gjennomføres i tillegg en rekke samvirkeøvelser mellom Forsvaret og politiet på regionalt og lokalt nivå, blant annet i regi av Heimevernet og lokale politimyndigheter. Politiets og Forsvarets samarbeidserfaringer fra slike øvelser bidrar til å forbedre og videreutvikle praksis basert på fastsatte prosedyrer.

For det er jo slik at god beredskap for en stor del handler om nettopp samarbeid og godt samvirke. Ansvarlige aktører må vite hvem de kan få støtte fra, hvilke kapasiteter de kan tilby og hvordan disse kan skaffes. Derfor er det nødvendig med gode og oppdaterte planverk som også øves og trenes jevnlig.

22. juli-kommisjonen peker på Forsvaret som en nøkkelressurs for å støtte politiets vakthold og sikring av viktige objekter. De siste årene er det gjort mye for å forbedre objektsikkerheten. Dette gjelder både politiets og Forsvarets ansvar for offensive sikringstiltak og objekteiers eget ansvar for defensive sikringstiltak. Det har også kommet på plass ny instruks for sikring av objekter ved bruk av sikringsstyrker fra politiet og Forsvaret.

Også Heimevernets innretting og oppgaver knyttet til objektsikring er tydeliggjort etter 22. juli. Heimevernet er til stede over hele landet og har svært god lokalkunnskap. Dette gjør at Heimevernet, i tillegg til de rent militære oppdragene, også er en viktig ressurs for å støtte det sivile samfunn.

Heimevernet kan bistå både i terrorberedskapen, og ved ulykker og naturkatastrofer. I fjor støttet Heimevernet Politiet i fem leteaksjoner etter bortkomne personer, ved fire større branner (blant annet i Flatanger og på Frøya), ved to flommer, og ved situasjonen ved fjellet Mannen.

Heimevernet er dimensjonert i henhold til de militære oppgavene de skal løse. Samtidig er det viktig for regjeringen å videreutvikle Heimevernets samvirke med sivile myndigheter. Noe av det første vi sørget for da vi kom inn i kontorene i Myntgata, var å bevilge ekstra midler for å styrke stridsevnen til Heimevernet. Dette gir mer øving og bedre materiell, og dermed også forbedret evne til å støtte sivilsamfunnet.

Også spesialstyrkenes evne til å bistå politiet i nasjonale kontra-terroroperasjoner er styrket etter 22. juli 2011. Både Forsvarets spesialkommando og Marinejegerkommandoen står nå på nasjonal kontraterrorberedskap for å kunne bistå politiet. Gjennom en varig økning av den ordinære forsvarsrammen har Regjeringen sørget for at Marinejegerkommandoens beredskap også er blitt finansiert.

Politiets sikkerhetstjeneste og Etterretningstjenesten samarbeider tett, blant annet ved fortsatt videreutvikling av det felles kontraterrorsenteret. Under terrorberedskapen i fjor sommer hadde dette senteret en sentral rolle i å sikre rask og god informasjonsflyt mellom tjenestene. Senteret ga også et helhetlig etterretningsbilde til beslutningstakerne.

Regjeringen arbeider for ytterligere å videreutvikle samarbeidet mellom de hemmelige tjenenestene. Dette gjelder også det samarbeidet PST og E-tjenesten har med Nasjonal sikkerhetsmyndighet, NSM. Det samarbeidet de tre tjenestene har utviklet er viktig, blant annet for å kunne beskytte samfunnet mot cyberangrep.

Norge er et av verdens aller mest digitaliserte land. En nylig utarbeidet indeks viser at vi på verdensbasis er nummer fem i denne sammenheng. Antall tjenester som tilbys, og antall enheter som kobles til internett hvert år, øker sterkt, og vi blir bare mer avhengig av dem.

Samtidig ser vi at avhengigheten av internett øker risikoen og sårbarheten for samfunnsskadelige dataangrep.

Et stort og velorganisert cyberangrep kan ramme oss brått, og ha omfattende konsekvenser for hele det norske samfunnet.

NorCERT er vårt nasjonale senter for å koordinere håndteringen av alvorlige dataangrep. Det er en del av NSM, men har brukere og kunder fra hele det norske samfunnet. Senteret er, i større eller mindre grad, involvert i flere tusen saker i løpet av et år. I 2013 var det engasjert i håndteringen av 50 alvorlige dataangrep, mens i fjor var antallet økt til 88. Det er ikke langt unna en dobling fra et år til neste. Regjeringen har økt NSMs budsjetter vesentlig. Dette styrker også NorCERTs evne til å bidra til økt sikkerhet i det digitale rom.

Et annet felt Regjeringen legger stor vekt på, er arbeidet med forebyggende sikkerhet. Dagens sikkerhetslov trådte i kraft i 2001. Denne loven er i hovedsak innrettet på å motvirke trusler mot det vi kan kalle «statssikkerhet», og har fokus på dokument- og objektsikkerhet knyttet til statsapparatets virksomhet. I dag står samfunnet overfor et langt mer sammensatt risiko- og trusselbilde enn i 2001. Det er behov for nytenkning når det gjelder ivaretakelsen av forebyggende nasjonal sikkerhet. Regjeringen oppnevnte derfor i mars i år et «Sikkerhetsutvalg» som skal foreslå et nytt lovgrunnlag for forebyggende nasjonal sikkerhet. Utvalget er bredt sammensatt, med representanter fra bl.a. E-kom, energi og petroleumssektoren. Oppnevnelsen av Sikkerhetsutvalget er et viktig skritt i retning av et oppdatert og moderne sikkerhetslovverk.

Jeg ser frem til at utvalget innen utgangen av september neste år legger frem et godt grunnlag for en ny og fremtidsrettet norsk sikkerhetslovgivning.

Arbeidet med ny langtidsplan

Forsvarssjefen la 1. oktober frem sin fagmilitære anbefaling som grunnlag for regjeringens kommende langtidsplan for forsvarssektoren. Han er tydelig når han beskriver utfordringene. Han gir en helhetlig vurdering av situasjonen i Forsvaret. Han konkluderer med at Forsvaret må få bedre reaksjonsevne, beredskap, bemanning og utholdenhet for å kunne være et troverdig og relevant forsvar for fremtiden.

Samtidig som forsvarssjefen har utarbeidet sitt fagmilitære råd, har direktøren for NSM levert et sikkerhetsfaglig råd. Det er første gangen et slikt sikkerhetsfaglig råd er utarbeidet. Våre sikkerhetspolitiske omgivelser har endret seg drastisk i løpet av kort tid. Samtidig har kritiske samfunnsfunksjoner og infrastruktur blitt stadig mer digitaliserte, og knyttes sammen på tvers av sektorer og landegrenser. Disse endringene påvirker arbeidet med forebyggende sikkerhet, både i forsvarssektoren og i sivil sektor. Mot dette bakteppet så regjeringen det som viktig å få utarbeidet et uavhengig sikkerhetsfaglig råd. Rådet vil være en del av grunnlaget for vårt arbeid med ny langtidsplan.

Endringene i våre sikkerhetspolitiske omgivelser har skjedd raskt. De siste to årene har vi opplevd at visjonen om «et Europa helt og fritt» er blitt utfordret. Vi ser et mer selvhevdende og gradvis mer militært kapabelt Russland, som gjennom sin opptreden skaper usikkerhet om sine intensjoner. På Europas dørterskel, i Midtøsten og Nord-Afrika representerer beltet av ustabilitet, knyttet til svake stater og fremvoksende terrorgrupper, en økende trussel mot sikkerheten til vestlige land. Den siste tidens massive økning i flyktninger til Europa bidrar selvsagt til å øke presset på våre samfunn, og utfordrer vår evne til samhandling, og til at ulike samfunnsinstitusjoner effektivt kan støtte oppunder hverandre.

Vi anser sannsynligheten for militær maktbruk mot Norge som liten, men det er likevel grunn til økt årvåkenhet.

Den økte uforutsigbarheten og usikkerheten gjør at vi må ta høyde for at Norge, eller norske nærområder, kan trekkes inn i konflikter som oppstår andre steder. Varslingstider, slik vi har kjent dem, er kraftig redusert. Dette gjør at Forsvaret trenger bedre situasjonsforståelse og reaksjonsevne, samtidig som vi må styrke kampkraften og utholdenheten.

Beredskapen for hendelser i den øvre del av kriseskalaen må styrkes. Særlig etter Russlands annektering av Krim og destabilisering av Øst-Ukraina er det, også i NATO, økt oppmerksomhet omkring dette. I Alliansen pågår det nå et viktig arbeid med å revidere forsterkningsplanene, blant annet for Norge. Nasjonalt har vi allerede i flere år arbeidet med å oppdatere det operative planverket for Norge. Det vil i arbeidet med den kommende langtidsplanen være et hovedmål å styrke Forsvarets operative evne.

Forsvaret må kunne løse de mest krevende oppgavene knyttet til sikkerhetspolitisk krise og krig. Det er blitt enda tydeligere for oss de siste par årene.

Dette vil også innebære større oppmerksomhet om betydningen av sivil støtte til Forsvaret. Det vil være helt avgjørende for vår forsvarsevne at sivil sektor kan yte nødvendig støtte til Forsvarets styrkeoppbygging og operasjoner. Støtten fra det sivile samfunn må, sammen med Forsvarets egne kapasiteter, kunne understøtte hele den nasjonale styrkestrukturen samtidig. I tillegg må Norge kunne understøtte allierte forsterkninger når disse kommer. Det vil kreve innsats både fra militære og sivile kapasiteter.

Planleggingen for dette har vært nedprioritert etter den kalde krigen. Selv om det er for tidlig å si noe konkret om den nye langtidsplanen for forsvarssektoren, så fremstår det for meg som ganske klart at den vil måtte gå grundigere inn i planlegging og forberedelse av sivil støtte til Forsvaret. Forsvaret arbeider nå med å skaffe så nøyaktige oversikter over støttebehovet som mulig. Sivil støtte til Forsvaret skal i størst mulig grad baseres på kommersielle avtaler, om nødvendig med beredskapsklausuler. I tillegg har vi fortsatt vår beredskapslovgivning. Den gir Forsvaret mulighet til å rekvirere varer og tjenester - hvis det skulle bli nødvendig.

Men, på den annen side så vil nok langtidsplanen også slå fast betydningen av å videreføre den gode utviklingen vi har sett de senere år, når det gjelder Forsvarets bistand til politiet og andre sivile myndigheter. Dette er viktig for at samfunnets ressurser skal kunne utnyttes på en best mulig måte, til gode for samfunnssikkerheten.

I løpet av det siste året har vi sett flere konkrete eksempler på slik bistand; I forbindelse med ebolautbruddet i vinter bistod Hercules-flyene både med transport av materiell til Afrika og med norsk beredskap for smitteverntransport. Et annet aktuelt eksempel er at 500 køyesenger fra Forsvaret bidro til raskere etablering av det nye ankomstsenteret for asylsøkere i Råde.

 

Vi mener at vi i utgangspunktet vil kunne fortsette med å bistå til samfunnssikkerheten på en god måte, uten å gjøre vesentlige endringer i Forsvarets innretning og dimensjonering.

Og, det er jo samtidig slik at økt vekt på Forsvarets evne til å møte utfordringer i den øvre delen av krisespekteret, også styrker samfunnssikkerheten. Økt operativ evne i Forsvaret gir økt evne til, sammen med politi og andre, å ivareta samfunnssikkerheten.

Forbedring av Forsvarets evne til å håndtere militære angrep, vil også gi bedre evne til å bistå i terrorberedskapen. Mange av de samme militære kapasitetene vil bli benyttet og oppgavene vil ha likhetstrekk.

Tilsvarende er Forsvaret avhengig av det sivile samfunnets infrastruktur og tjenester. Vi vil nok også i fremtiden se at et fungerende sivilsamfunn og en robust samfunnssikkerhet utgjør et viktig grunnlag for et fungerende militært forsvar.

En ting er jeg uansett sikker på. De utfordringene vi, som samfunn står overfor når det gjelder beredskap, vil verken bli færre eller mindre kompliserte i fremtiden.

Da er det viktig at vi sørger for å være godt rustet til å møte dem, og sørger for at forsvar og det sivile samfunnet på best mulige måte kan gjøre dette sammen, samtidig som vi ivaretar våre respektive hovedoppgaver.

Lykke til med konferansen. Det er viktig å holde oppmerksomheten oppe om disse viktige spørsmålene.

Takk for oppmerksomheten.