På kant med folkeretten

Island og Færøyene velger å drive et fiske på makrell som er på kant med både folkeretten og bærekraftig forvaltning. Heller ikke i siste forhandlingsrunde viste de to landene vilje til å bidra til å få på plass en makrellavtale. Dette skriver fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen i en kronikk.

Paradoksalt nok har det ansvarlige samarbeidet mellom kyststatene frem til 2010 ført til at Island og Færøyene i dag kan drive et uforsvarlig fiske.

Norge, EU, Island og Færøyene har nylig avsluttet den 11. forhandlingsrunden om en kyststatsavtale om forvaltning av makrellbestanden. Færøyene har tradisjonelt hatt en andel på i underkant av fem prosent av totalkvoten, mens Island har fisket i underkant av en halv prosent. Imidlertid har både Island og Færøyene for tredje året på rad ensidig bevilget seg kvoter tilsvarende godt over 20 % av totalkvoten. Jeg mener at dette er svært beklagelig.

Det er ingen tvil om at den ansvarlige forvaltningen i perioden frem til 2010 har ledet til en økning i makrellbestanden og at endring i vandringsmønster har medført at det nå er mer makrell i færøysk sone, og at deler av bestanden vandrer inn i Islandsk sone i sommermånedene. Både Norge og EU anerkjenner derfor Island og Færøyenes rett til en større del av kvoten. Det er også grunnen til at vi har tilbudt både Island og Færøyene en betydelig større andel av kvoten enn hva de tradisjonelt har hatt.  

Fra norsk side har vi hele tiden jobbet for en langsiktig avtale som vektlegger sonefordeling over tid og historisk fiske. Dette er kjente prinsipper for fordeling av felles bestander, som også Island har lagt til grunn i tidligere forhandlinger. Island argumenterte for eksempel så sent som i 2007 for sonetilhørighet i et 40-årsperspektiv under forhandlingene om norsk vårgytende sild. I makrellforhandlingene tar Island derimot utgangspunkt i en sonetilhørighet beregnet ut fra de siste to årene når de begrunner sitt krav. Dette er mildt sagt inkonsekvent.

Jeg mener at sonetilhørighet også må basere seg på utbredelse av makrell gjennom hele året. Dette er den mest rettferdige fordelingsnøkkelen som finnes. Den har blitt benyttet med suksess som grunnlag for kvotefordeling av en rekke bestander i Nordøstatlanteren. Norge kan dokumentere vitenskapelig at makrellen har en sterk tilhørighet til norske farvann over flere år. Det norske andelskravet er faktisk lavere enn hva vitenskapelige rapporter gir grunnlag for å kreve.

Island begrunner derimot sitt krav med sonetilhørighet kun for sommermånedene, uten å ta hensyn til at det er minimalt med makrell i islandsk sone resten av året. De samme toktene som Island bruker som grunnlag for sine krav, har vist at mer enn 40 prosent av makrellen samtidig har vært i norsk sone. Vi har ikke økt våre krav av den grunn. Jeg aksepterer ikke at et kortsiktig øyeblikksbilde som bare inkluderer fordelaktige måneder legges til grunn ved fordeling av makrellkvoten.

I følge en kronikk av den islandske fiskeriministeren har Island forsøkt å rettferdiggjøre økte kvoter basert på makrellens vektøkning i islandsk sone. Samme argument benytter også Færøyene. Dersom EU og Norge, de desidert største andelshaverne av makrellbestanden, skulle benyttet samme rettferdiggjøring for kvotefastsettelse, ville makrellbestanden kollapset på kort tid grunnet stor overbeskatning og et totalt uansvarlig forvaltningsregime. Island mener også at makrellen ødelegger for andre lokale fiskebestander, noe som det ikke foreligger vitenskapelig dekning for.

Både Norge og EU anerkjenner at makrellfisket er viktig på Island og på Færøyene. I makrellforhandlingene kan det imidlertid se ut som at både Island og Færøyene har glemt at dette også gjelder for Norge og EU. Vi har lange tradisjoner for både fiske og forskning på makrell. Flere kystsamfunn i Norge og EU er avhengig av makrellfisket for sysselsetting og økonomisk inntjening. Island som nykommer, og Færøyene som kun har vært med som kyststat siden 1999, kan dermed ikke påstå at disse kyststatene plutselig er blitt mer avhengig av makrellen og fiskeriet enn EU og Norge.

Jeg mener at fordelingen av felles bestander skal bygges på sonetilhørighet, historisk fiske, vitenskapelig grunnlag og gjensidig respekt for hverandres avhengighet til fisket. Dette er også det som legges til grunn i havretten. Skal Island og Færøyenes krav bli tatt på alvor, må argumentasjonen bygge på dette grunnlaget og ikke på å ta seg til rette på en uansvarlig måte. Alle kyststater har et ansvar for å finne frem til en bærekraftig forvaltning, Norge og EU har ikke dette ansvaret alene.