Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Regjeringens arbeidslivspolitikk

Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglies innlegg på Paratkonferansen 2019.

*Sjekkes mot framføring

Kjære alle sammen!

Takk for invitasjonen til Parat-konferansen.

Jeg har gleden av å treffe YS og Parat i mange sammenhenger.

Senest i Arbeids- og pensjonspolitisk råd for et par uker siden, hvor vi diskuterte ulike saker, som IA og inkluderingsdugnaden, tilknytningsformer i arbeidslivet og organisasjonsgraden. 

Jeg opplever Parat som en seriøs, tydelig og aktiv organisasjon, som blir lyttet til.

Jeg vil spesielt trekke fram Parat som en viktig bidragsyter til et felles treparts bransjeprogram i utelivsbransjen.

Uten Parat er det vanskelig å se for seg at vi hadde hatt et fullgodt bransjeprogram for utelivsbransjen.

**

Men aller først, som dere vet, har regjeringen styrket mannskapslista for kort tid siden.

Vi har for første gang fått en digitaliseringsminister, og en samfunnssikkerhetsminister.

Dette er viktige områder for Norge framover!

Jeg kan rapportere at stemningen i regjeringen er god.

En flertallsregjering gjør det enklere å styre.  

Ikke minst vil vi få mer forutsigbarhet når sakene behandles i Stortinget.

De siste par årene har vi sett en sterk vekst i antall representantforslag, såkalte dok.8-forslag, i Stortinget.

Vi snakker om en firedobling!

Og vi ser det særlig i arbeidslivspolitikken.

Representantforslag er selvsagt stortingspolitikernes privilegium, og hører hjemme i vårt demokrati.

Samtidig ser vi at mange slike forslag – dersom de går gjennom – kan føre til brudd i den kunnskapsbaserte politikken som følger av utredningsinstrukser og gode forankringsprosesser.

Helheten i politikken kan bli mindre ivaretatt.

Politikken kan bli mer fragmentert. 

Representantforslagene bygger gjerne på enkeltsaker og medieoppslag – som bare viser en del av helheten – og som kanskje ikke er representative.

Vi kan ende opp med beslutninger som ikke er utredet av fagekspertisen i departementet, og som vi ikke kjenner konsekvensene av.

Når det er sagt, skal en flertallsregjering være åpne for forslag fra opposisjonen.

En flertallsregjering som konsekvent avviser representantforslagene fra opposisjonen bare fordi de kommer fra opposisjonen, går glipp av verdifull korrigering.

Det er styringsarroganse.

Vi skal ikke dit.

**

Regjeringen har selvsagt høye ambisjoner for arbeidslivspolitikken.

Knapt noe tema vekker så stort politisk engasjement som faste ansettelser, innleie og midlertidige ansettelser.

Det er forståelig.

Arbeid handler om folks livsgrunnlag.

Men det handler også om en del bedrifters muligheter til å ta oppdrag, og det handler om offentlige virksomheters mulighet til å yte tjenester.

Hvordan arbeidslivet skal utvikle seg når det gjelder organisering av arbeidet, valg av forretningsmodeller, og hvilken tilknytningsform det bør være mellom de som tilbyr arbeid og de som utfører det, er det delte meninger om.

Debatten handler i stor grad om hvem som skal ha ansvar og plikter, og hvem som bør ha ulike typer vern.

Skal du være fast eller midlertidig ansatt?

Skal du være direkte ansatt eller innleid?

Eller skal du være arbeidstaker eller selvstendig?

Dette er ikke bare et hett tema i Norge – det er også et tema internasjonalt, bl.a. i EU og i ILO.

Jeg tror at debatten er tegn på uro for, og usikkerhet rundt rammene i dagens lovverk, og hvem rammene omfatter.

Jeg ser at det kan være grunn til å spørre om det skjer en utvikling der de som tilbyr arbeid og de som utfører arbeid, er i endring.

Det er en uro vi må ta på alvor.

Vi har sett at flere saker har endt opp hos domstolene.

Og vi har sett at opposisjonen på Stortinget har fremmet flere forslag om tilknytningsformer – gjerne basert på enkeltsaker.

Jeg mener vi må en bred tilnærming til disse spørsmålene.

Jeg ønsker derfor å invitere partene med i et arbeid for å se på om dagens rammeverk er tilstrekkelig tydelig, forutsigbart og hensiktsmessig – i møte med framtidens arbeidsliv.

Jeg tror tiden er inne for å vurdere disse spørsmålene for hele arbeidslivet, ikke bare i bransjer der vi ser at utradisjonelle organisasjons- og tilknytningsformer er mest utbredt.

Jeg vet at også Parat har et sterkt engasjement på dette området.

Ny teknologi og nye plattformer har gjort det mulig å tilby arbeidskraft på nye måter.

Men dette har foreløpig ikke tatt av i Norge.

Det offentlige utvalget som så på delingsøkonomien og arbeidslivet i 2017 påpekte at det først og fremst er kapitalintensive delingstjenester – som overnatting, transport og bildelingstjenester – som har fått et visst omfang.

Tjenester som leveres fysisk, som småjobber og restauranttjenester, har også etablert seg, men omfanget så langt, ser ut til å være lite i Norge, sa utvalget.

Teknologi og digitalisering er avgjort drivere for nye tilknytningsformer.

Men vi ser også at enkelte arbeidsgivere henter inn arbeidskraft uten å ville ta det arbeidsgiveransvaret som følger med arbeidsforholdet.

De som i realiteten er arbeidstakere, blir bedt om å registrere seg som selvstendige.

Dette har a-krimsentrene flere eksempler på.

**

Vi må ikke gå i den fella at vi hindrer muligheter for innovasjon og fleksibilitet som følge av ny teknologi.

For noen passer det å jobbe som selvstendig næringsdrivende eller som midlertidig ansatt.

Det kan være studenter, eller andre som er i en livsfase hvor det fungerer best.

Samtidig må vi ikke komme dit hen at arbeidstakere i realiteten ikke har noe valg – at markedet kun tilbyr jobber til selvstendig næringsdrivende, og tidsbegrensede arbeidskontrakter til de som ansettes.

Det bærer galt av sted.

Faste, trygge jobber skal fortsatt være hovedregelen i vårt arbeidsliv.

**

Som dere vet har vi fått en ny IA-avtale.

Det er en avtale jeg er stolt av, og som jeg har høye forventninger til.

Derfor drar jeg ingen steder uten å snakke om den nye IA-avtalen.

Den er relevant for dere og den har konsekvenser for dere.

Vi har hatt en IA-avtale siden 2001.

Før forhandlingene startet sa jeg at pengebruken til nå, kombinert med manglende måloppnåelse, betyr at det må tenkes nytt.

Jeg signaliserte at det var helt nødvendig for at det skulle bli en ny avtale.

Selve avtalen ble forhandlet fram i løpet av en knapp måned, men prosessen startet lenge før.

Tid og forankring er helt avgjørende i slike prosesser.

Nå har vi fått en ny avtale på plass, og jeg er glad for at det gode trepartssamarbeidet fortsetter gjennom en mer målrettet og effektiv IA-avtale.

*

Det er brukt omfattende ressurser på IA-avtalen siden 2001:

til sammen cirka 21 milliarder kroner.

Samtidig måtte vi erkjenne at vi var et godt stykke unna målene i den tidligere IA-avtalen.

Sykefraværet er noe redusert, men fortsatt er vi langt unna målet.

Her er det store forskjeller mellom bransjer og sektorer.

*

Jeg ønsket en avtale som skulle gjelde for hele arbeidslivet, og at virkemidlene i avtalen i større grad ble tilgjengelig for alle.

Kjernen i den nye IA-avtalen er det som partene på den enkelte arbeidsplass selv kan gjøre noe med: Å få ned sykefraværet, og hindre frafall fra arbeidslivet.

Målet er å redusere sykefraværet med 10 prosent sammenliknet med 2018, og redusere frafallet på arbeidsplassen.

Derfor framhever vi betydningen av arbeidsmiljøet i stort!

Jeg forventer blant annet at arbeidsgiverne følger opp det som står i avtalen om å ha god kontakt med de tillitsvalgte.

Det har også vært viktig for regjeringen å få til en avtale hvor hele arbeidslivet nå får tilgang på virkemidlene.

Det har vi klart!

*

17 år med IA-avtale har bidratt til en bevisstgjøring, og endret regelverk, praksis og holdninger.

En viktig holdningsendring, er at sykefravær ikke lenger blir sett på som en privatsak.

Derfor har vi gitt arbeidsgiverne et klart oppfølgingsansvar.

Men de kan ikke gjøre jobben alene.

Arbeidstakere har også fått et tydelig medvirkningsansvar.

Og Parat som organisasjon vil ha et ansvar for sine tillitsvalgte og sørge for at de er godt skodd for å iverksette tiltakene i den nye avtalen.

*

Så anerkjenner vi at det faktisk er forskjeller mellom ulike bransjer og sektorer.

Jobber du i utelivsbransjen har du kanskje andre utfordringer enn om du jobber på et Nav-kontor, eller i politiet.

Derfor setter vi mål for ulike bransjer, og innsatsen skal tilpasses de ulike utfordringene.

Faggruppen for IA-avtalen har tidligere påpekt at virkemidlene i tidligere IA-avtaler i liten grad har vært kunnskapsbasert.

Det har vi nå snudd på!

Nå skal virkemidlene bygge på kunnskap, og nye tiltak skal prøves og evalueres.

Det vil gi resultater.

*

Den nye IA-avtalen har ikke et eksplisitt inkluderingsmål.

Det betyr på ingen måte at vi nedprioriterer innsatsen for de som står utenfor arbeidslivet.  

Tvert imot.

Nå samler vi innsatsen for blant annet de med nedsatt funksjonsevne i inkluderingsdugnaden.

Det tror jeg er smart.

Dette er en gruppe som ikke allerede har en tilknytning til en arbeidsplass slik som sykmeldte.

*

Vi må bruke de gode tidene til å få flere i jobb.

Inkluderingsdugnaden skal legge til rette for at flere med nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en kan komme i jobb.

Nå kreves det innsats fra alle involverte dersom vi skal lykkes.

Den nye IA-avtalen er så annerledes at den krever godt informasjonsarbeid, og en omstart av arbeidet rundt om på arbeidsplassene.

Jeg vil derfor oppfordre alle dere tillitsvalgte til å bidra til gode diskusjoner om hvordan målene i IA-avtalen skal nås på deres arbeidsplasser.

Og husk, gjennom å jobbe godt og systematisk med å forebygge og redusere sykefravær og frafall, så er dere med på å skape gode inkluderingsarenaer i arbeidslivet.

Det er avgjørende om vi skal klare å inkludere flere i arbeidslivet.

**

På noen arbeidsplasser i en del bransjer er det ikke aktuelt med tydelige arbeidsmiljøprioriteringer, forebygging eller inkluderende arbeidsliv.

Det er aldri et tema. Og det vil heller aldri bli det.

Vi snakker om arbeidsplasser der kjeltringer lever av å utnytte sårbare mennesker.

Vi snakker om kriminelle som rekrutterer mennesker på hospits for å drive illegal virksomhet.

Det var nettopp dette som skjedde i sommer, da flere rumenere ble satt til å grave grøfter med dårlig verktøy i 30 varmegrader i Bergen.

For 200 kroner dagen.

Arbeidet var potensielt livsfarlig.

Arbeidet var svart og uregistrert.

Ingen var forsikret.

Den kriminelle aktiviteten ble avdekket av a-krimsenteret i Bergen.

A-krim undergraver ryddige konkurranseforhold for de bedriftene som driver lovlig, og svekker bransjens omdømme.

A-krimsenteret i Bergen ble etablert i 2014, og var det første av sju slike sentre vi har fått etablert over hele landet. 

Her jobber politi-, kontroll-, og tilsynsetater skulder ved skulder for å bekjempe arbeidslivskriminalitet.

Det har gitt resultater, og er en effektiv måte å jobbe på.

Jeg har besøkt mange a-krimsentre, og er imponert over de resultatene de har oppnådd, og hvordan de ulike etatene jobber sammen.

Derfor har regjeringen styrket bemanningen og teknologibruken i disse sentrene med 20 millioner kroner i år.

*

Etatene opplever at en del virksomheter i større grad enn tidligere forsøker å framstå som lovlydige gjennom en fin fasade.

Kreativiteten kjenner ingen grenser.

Kanskje har de registrert virksomheten i de riktige registrene, skaffet HMS-kort, levert tilsynelatende riktige oppgaver, og utført tilsynelatende riktig lønnstrekk.

Bak disse fasadene finner vi grov arbeidslivskriminalitet.

Det kan for eksempel være saker der de ansatte må betale hele, eller deler av lønnen tilbake til arbeidsgiver.

Falsk ID og misbruk av ID, fiktive fakturaer er en annen metode for å kamuflere svart arbeid. 

Min beskjed til de kriminelle er:

Dere skal kjeppjages ut av arbeidslivet!

Vi skal heie fram alle dere som driver seriøst, og luke ut kriminelle som bryter lover og regler.

De skal tas!

Men dette er ikke en kamp myndighetene kan ta alene.

De kriminelle finner stadig nye smutthull.

Når vi har med oss dere, partene, bedriftene og forbrukere på laget, får vi tatt enda flere.

I regjeringens reviderte a-krimstrategi, som vi la fram for vel tre uker siden sammen med partene, har vi lagt økt vekt på å gjøre markedet for kriminelle så lite som mulig.

Det skal bli enklere å handle hvitt, og finne fram til de seriøse aktørene.

Det gjør vi bl.a. ved å hjelpe offentlige og private innkjøpere til å velge seriøse leverandører.

Vi gjør det også vanskeligere for kriminelle å benytte seg av Navs virkemidler.

A-krim og trygdesvindel går gjerne hånd i hånd.

Utfordringene må fortsatt møtes gjennom et bredt samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet.

*

Helt til slutt:

Vi deler ambisjonen om et trygt, godt og ryddig arbeidsliv.

Dette krever at vi alle – i det trepartssamarbeidet vi er så stolte av – bidrar til å forme framtidens arbeidsliv slik at disse ambisjonene nås!

Tusen takk.

***

Til toppen