Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Regulere eller stimulere? Hvordan kan vi som myndigheter bidra til en fremtidsrettet norsk finansnæring?

– Det er liten tvil om at norsk finansnæring går en spennende tid i møte. Mye har endret seg de siste årene, og det har skjedd raskt. Slik kommer det til å fortsette. Derfor er samarbeid og dialog mellom myndighetene og næringen viktig.

Sjekkes mot
fremføring.

Presentasjon (PDF)

Jeg har blitt invitert til å snakke under overskriften «Regulere eller stimulere? Hvordan kan vi som myndigheter bidra til en fremtidsrettet norsk finansnæring?»

Regulere eller stimulere kan høres ut som motsetninger. Det trenger det ikke å være. Et godt regulatorisk rammeverk begrenser risiko, er samfunnsøkonomisk lønnsomt, beskytter kunder og fremmer god konkurranse.

Det har vi i Norge. At vi stiller klare krav til finansnæringen og nye aktører som tilbyr finansielle tjenester, gjør at kundene kan føle seg trygge når de tar i bruk de nye tjenestene næringen tilbyr.

Samtidig er forutsigbarhet viktig for næringen. Trygghet for kundene og forutsigbarhet for næringen, er et godt utgangspunkt for konkurranse og innovasjon.

Hva kjennetegner en fremtidsrettet finansnæring? Jeg tror de fleste vil være enige i at finansinstitusjonene som vil lykkes det neste tiåret, er de som griper mulighetene ved den grønne omstillingen – som ser mulighetene for grønn vekst, og de som utnytter mulighetene i digitaliseringen for effektivisering, bedre tjenester og innovasjon.

Norsk finansnæring har et godt utgangspunkt. Dere begynte tidlig å se på hvilke utfordringer og muligheter klimaendringene betyr for finansnæringen, og dere har flere tiår med erfaring i å tilby gode, digitale løsninger til kundene.

Norsk finansnæring er innovativ, og vi har i det siste sett flere eksempler på nye, spennende prosjekter med stort potensiale i ulike deler av finanssektoren.

Et av de er selskapet NorQuant sitt prosjekt der de tar i bruk maskinlæring som en del av bærekraftige investeringsstrategier for sine kunder. De fikk i desember 2019 14 millioner kroner i støtte fra Norges forskningsråd, og det blir interessant å følge prosjektet videre.

En annen idé, som klart kan komme forbrukerne til gode, er applikasjonen Horde. Den hjelper kunder med å holde oversikten over egen økonomi, og gjør det enklere for folk å kvitte seg med overflødige kredittkort.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke dere for det samarbeidet mange innen næringen og Finans Norge har med skolene. Det er viktig at barn og ungdom utvikler god kompetanse i økonomi generelt og personlig økonomi spesielt.

Fra høsten 2020 kommer nye læreplaner. Det vil fornye skolens innhold. Personlig økonomi får en tydeligere plass i flere fag. Det er viktig. Så fortsett samarbeidet med skole og utdanningssystemet.

Finansnæringen er en god samarbeidspartner i statens digitaliseringsarbeid. Gjennom prosjektet «digital samhandling offentlig og privat», har det offentlige og finansnæringen siden 2016 samarbeidet om å effektivisere utvekslingen av informasjon.

Samtykkebasert lånesøknad er en av nyvinningene som har kommet ut av prosjektet. Der man tidligere måtte sende inn kopi av lønnsslipper og selvangivelse når man søkte om lån, kan man nå med noen tastetrykk gi samtykke til at banken kan hente informasjonen fra Skatteetaten og Altinn.

Det bidrar til effektivisering både hos kundene, bankene og Skatteetaten.

En bonus er at løsningen også bidrar til bedre personvern, siden den som søker om lån, bare trenger å dele informasjonen som er nødvendig for at banken kan behandle lånesøknaden.

Ifølge næringens egne beregninger kan løsningen spare samfunnet for over 13 milliarder kroner over en tiårsperiode. Det illustrerer at slikt samarbeid virker – for bankene, for staten og for samfunnet.

Den teknologiske utviklingen kombinert med nytt regelverk, som det reviderte betalingstjenestedirektivet, har gitt nye utfordrere til den etablerte finansnæringen.

Konkurransen er tøff, men utviklingen har likevel vært annerledes enn mange spådde for noen år siden – i hvert fall i Norge.

Konkurransen står ikke nødvendigvis mellom de etablerte mot oppstartsselskapene.  Det har, tvert imot, vist seg at strategiske samarbeid mellom etablerte aktører og små oppstartsselskaper kan være en velfungerende modell.

Friske krefter med gode ideer kan løftes frem av finansielle muskler og erfaring.

Ikke minst på betalingsområdet har vi sett mange nyvinninger de siste årene.

Det norske betalingssystemet har lenge vært blant verdens mest digitaliserte. Samarbeid om felles løsninger har gitt gode resultater. Det nasjonale debetkortsystemet BankAxept, som vi alle kjenner, er et eksempel på samarbeid som har kommet norsk økonomi som helhet til gode.

Da BankID, BankAxept og Vipps ble slått sammen i 2018, fikk vi Nordens største aktør innen betaling og identifisering.

Vi har en lønnsom og endringsvillig finansnæring og en befolkning med høy digital kompetanse. Det gjør oss godt skodd for tiden som kommer.

Den teknologiske og digitale kompetansen i befolkningen er viktig. Mens andre land ofte må dublere systemene fordi mange ikke er på nett eller digitale, kan omstillingen gå raskere i Norge fordi de aller fleste henger med.

Selv om vi har kommet langt i Norge, må både næringen og myndighetene være på ballen slik at vi holder tritt med den internasjonale utviklingen.

Før nyttår inviterte Finansdepartementet til et innspillsmøte om fintech. Formålet med møtet var å gi aktører fra næringen mulighet til å komme med sitt syn på markedsutviklingen, og hvordan myndighetene best kan legge til rette for at norsk finansnæring kan forbli konkurransedyktig.

Denne typen dialog med næringen tror jeg er nyttig for begge parter.

Næringen får løftet frem det de ser er aktuelle problemstillinger for sine virksomheter, og myndighetene får innsikt i hvordan det er for dem som «har skoene på».

Denne innsikten kan komme godt med i arbeidet med å utforme regelverk som aktørene skal forholde seg til.

Digitaliseringen har gitt oss brukervennlige finansielle tjenester og store effektivitetsgevinster – men også nye, digitale sårbarheter. Vi er mer utsatt for digital svindel enn før, og den operasjonelle risikoen i finansnæringen har tatt nye former.

Regjeringen har identifisert 14 såkalte samfunnskritiske funksjoner i Norge, og finansielle tjenester er én av disse.

Vi følger derfor særlig med på sikkerheten og beredskapen på dette området.

Næringen selv prioriterer også håndtering av cyberrisiko høyt. I 2012 ble FinansCERT etablert, hvor næringen samarbeider om å forebygge og håndtere cybertrusler. Det har vært en suksess. Det illustreres ikke minst av at FinansCERT i 2017 ble til Nordic Financial CERT.

Når myndighetene er opptatt av at vi skal ha et tilfredsstillende kontanttilbud ved siden av vårt velutviklede elektroniske betalingssystem, er det blant annet fordi kontanter fortsatt har en viktig beredskapsfunksjon.

Derfor har vi stilt krav til bankene om at de skal ha en tilfredsstillende samlet beredskap for problemer i betalingssystemene. Det inkluderer både kontantberedskap og digital beredskap.

I tillegg dekker kontanter fortsatt manges behov for et enkelt, sikkert og anonymt middel for betaling og verdioppbevaring. Norges Bank utreder nå, i likhet med blant annet den svenske Riksbanken, om digitale sentralbankpenger kan være et alternativ til de fysiske kontantene. Men vi er ikke der ennå.

Norges Bank og Finanstilsynet er tvert imot bekymret for at bankene fremover ikke vil oppfylle sin plikt etter finansforetaksloven til tilby kontanttjenester i tråd med kundenes forventninger og behov, og har foreslått å forskriftsfeste konkrete krav.

Departementet deler bekymringen, men vi har i første omgang gitt bankene mulighet til selv å finne løsninger for å sikre at tilbudet er tilfredsstillende. Vi vil følge opp denne saken videre, slik vi signaliserte i forrige finansmarkedsmelding.

Jeg ser frem til å se resultatene av bankenes pågående samarbeidsprosjekt her.

Jeg heier på innovasjoner i næringslivet og i finanssektoren. Derfor er jeg glad for at den regulatoriske sandkassen i Finanstilsynet nå er åpen for søknader.

Det blir spennende å se hvilke gode ideer og teknologi som blir tatt opp i søknadsrunden, og om prosjektene lykkes.

En regulatorisk sandkasse er ikke bare et gode for bedriftene som blir tatt opp. Sandkassen vil også gi Finanstilsynet bedre innsikt i ny teknologi og nye forretningsmodeller i finanssektoren, noe som vil være nyttig også i tilsynet med andre aktører.

Ny teknologi, nye forretningsmodeller og nye markedsaktører stiller nye krav til myndighetene.

På den ene siden må vi se til at regelverket ikke er til hinder for innovasjon. På den andre siden må vi forsikre oss om at virksomhet som burde reguleres, ikke faller utenfor regulering og tilsyn til skade for forbrukerne og finansiell stabilitet.

De store internasjonale teknologiselskapene kan utfordre tradisjonell finansregulering.

Ett eksempel er hvordan kinesiske og amerikanske teknologiselskaper har forsøkt å integrere seg i finanssystemet, blant annet gjennom lanseringer av digital valuta.

De store teknologiselskapene har det siste tiåret gjort stadige fremstøt for å konkurrere med de etablerte aktørene i finanssektoren, uten at de så langt har lykkes i Europa.

Disse plattformselskapenes markedsmakt, og all informasjonen om brukernes atferd som de har tilgang til, stiller dem i en unik posisjon for å kapre nye markeder.

Det som har vist seg, er at norske forbrukere har høy tillit til at norske finansforetak ivaretar personvernet på en god måte. Det er et konkurransefortrinn - og denne tilliten gjør dere lurt i å bygge videre på.

Det er liten tvil om at slike selskaper ofte har et fortrinn på brukeropplevelser og databehandling, og norsk finansnæring må passe på at de ikke blir stående igjen på perrongen i møte med denne konkurransen.

Omstillingen til en lavutslippsøkonomi vil kreve store investeringer som skal kanaliseres gjennom kapitalmarkedene. Det gjør at finansnæringen har en nøkkelrolle. Det er viktig at myndighetene og finansnæringen ikke blir hengende etter i håndteringen av klimaendringene, men tvert imot ta en lederrolle.

At dere har kompetanse til å vurdere klimarisiko, og peke ut investeringer som vil være lønnsomme når utslippene skal kuttes, er en forutsetning for at omstillingen skal bli vellykket.

Veikartet for grønn konkurransekraft som Finans Norge la frem sommeren 2018, vitner om en næring som har ambisjoner om å ta en aktiv rolle i omstillingen.

Finansnæringen, særlig forsikringsforetakene og store institusjonelle investorer som vårt eget pensjonsfond, var blant de første til å ta klimarisiko ordentlig inn over seg – til å analysere konsekvensene av klimaendringene og se på hvilken risiko klimaendringene kan bety for deres investeringer.

Til det har de behov for kunnskap og informasjon om risikoen som følger av både endringer i klima og endringer i klimapolitikk.

Internasjonalt har det blitt tatt initiativ til bedre og mer sammenlignbar rapportering om denne risikoen.

Klimarisikoutvalget mente at norske virksomheter bør rapportere om selskapsrisiko i tråd med anbefalingene fra Task Force on Climate-related Disclosures – eller TCFD.

Det kan gi bedre investeringsbeslutninger, og bevisstgjøre selskapene om hvilken risiko klimaendringene kan utgjøre for dem.

Utvalget mente likevel at norske myndigheter bør vente med å innføre detaljerte, nasjonale lovkrav om rapportering om klimarisiko, og heller følge arbeidet internasjonalt.

Målet bør være en enhetlig og sammenlignbar rapportering av klimarisiko på tvers av selskaper, sektorer og land.

I årets finansmarkedsmelding, som legges frem i løpet av våren, vil Finansdepartementet gi sin vurdering av behovet for endringer i regelverket om selskapsrapportering.

Da regjeringen satte ned klimarisikoutvalget høsten 2017, ba vi utvalget vurdere hvordan klimarisiko kan påvirke finansmarkedene og finansiell stabilitet.

Dersom de økonomiske konsekvensene av klimaendringene blir store, mente utvalget vi må forvente at det også blir store utslag i finansmarkedene. Uro i finansmarkedene kan i sin tur forsterke de negative virkningene på realøkonomien av klimaendringene.

Klimarisikoutvalget var klare på at myndighetene har en rolle i å identifisere og håndtere klimarelatert risiko i finansmarkedene. Utvalget mente relevante myndigheter som Finanstilsynet og Norges Bank bør bygge kompetanse og delta i den internasjonale fagdebatten om klimarelatert risiko.

Regjeringen deler denne vurderingen. I Finanstilsynets tildelingsbrev for 2020 peker Finansdepartementet på at tilsynet skal bidra til kunnskap om klimarisiko i finansnæringen, og til å utvikle tilsynsverktøy for å følge opp foretakenes håndtering av miljø- og klimarisiko.

Finanstilsynet og Norges Bank har fulgt oppfordringen fra Klimarisikoutvalget, og har begge blitt tatt opp som medlemmer i nettverk av sentralbanker og finanstilsyn som jobber for et grønnere finanssystem.

Det er viktig å identifisere og håndtere klimarisiko. Men det sentrale spørsmålet må være hvordan vi kan legge til rette for at mer kapital kanaliseres til bærekraftige investeringer.

I EU la Kommisjonen våren 2018 frem en handlingsplan for finansiering av bærekraftig vekst.

Regjeringen støtter selvsagt målene om å dreie kapitalen over mot mer bærekraftige investeringer og å håndtere de finansielle risikoene som følger av klimaendringene.

I oppfølgingen av handlingsplanen har det blitt satt i gang en rekke regelverksprosesser i EU, som gjennom EØS-avtalen er relevante også for norsk finansnæring. Regjeringen følger prosessene i EU tett.

«Grønnvasking» har blitt et begrep.

Mangelen på en felles forståelse av hva som ligger i «grønne» eller «bærekraftige» investeringer og finansielle produkter, har lenge vært en utfordring.

Det gjør det vanskelig for investorer – enten de er store profesjonelle aktører eller småsparere – å være trygg på miljøeffekten av en investering som markedsføres som grønn.

EU jobber derfor med å utvikle et klassifiseringssystem – en taksonomi – for bærekraftig økonomisk aktivitet. Før nyttår ble det politisk enighet om en forordning som setter rammene for dette systemet, men det gjenstår å fastsette detaljerte kriterier for ulike aktiviteter og næringer.

Taksonomien vil blant annet danne grunnlaget for en felles standard for grønne obligasjoner og en merkeordning for grønne finansielle produkter til forbrukere.

I EU skal det også vurderes om det bør tas hensyn til bærekraft i soliditetsregelverket for banker – for eksempel i form av grønne rabatter i kapitalkravene.

Det er et vanskelig spørsmål som krever grundige analyser og vurderinger, og den europeiske banktilsynsmyndigheten EBA har fått lang frist for å komme til en konklusjon.

Til slutt vil jeg si noen ord om saker departementet nå jobber med, og som jeg vet at mange i salen her er opptatt av – og samtidig reklamere for den årlige finansmarkedsmeldingen som vil legges frem i slutten av april. Her gir vi blant annet en orientering om status for regelverksarbeidet på finansmarkedsområdet.

Vi er i ferd med å legge om kapitalkravene for bankene for å tilpasse oss EUs kapitalkravsregelverk, som nå er tatt inn i EØS-avtalen, på best mulig måte.

Målet er å opprettholde de reelle kapitalkravene på et nivå som er tilpasset risikoen i norsk økonomi. Vi ønsker også å legge til rette for at utenlandske foretak som opererer i Norge, får de samme kravene.

Departementet fikk mange gode innspill, både i høringsrunden og i møter med enkeltbanker, som vi har lagt vekt på i de løsningene vi har kommet frem til.

Regelverksutviklingen i EU tar ikke slutt med det første. Vi er allerede i gang med å utrede hvordan neste generasjon av EUs kapitalkrav, ofte kalt «bankpakken», bør gjennomføres i Norge.  

I EU er det også nylig vedtatt et nytt regelverk for obligasjoner med fortrinnsrett, OMF på stammespråket. Målet er å fremme bruken av OMF i Europa, både som finansieringskilde og investeringsobjekt. Denne type obligasjoner er allerede en viktig del av norske bankers finansiering, og det nye regelverket vil være viktig for norske banker.

Vi legger derfor opp til at det kan settes i kraft i Norge samtidig som i EU. Finanstilsynet har nylig utredet hvordan dette kan gjennomføres, og vi vil om kort tid sende saken på høring.

Verdipapirisering ligner på OMF i den forstand at bankenes utlån kan skilles ut og stilles som sikkerhet for obligasjonslån i markedet, men det er også betydelige forskjeller mellom disse instrumentene.

Verdipapirisering har i realiteten vært forbudt i Norge de siste årene, delvis på grunn av de negative erfaringene med verdipapirisering i USA forut for finanskrisen.

I EU ble det imidlertid vedtatt et nytt og omfattende regelverk i 2017, som skal legge til rette for trygg og effektiv bruk av verdipapirisering.

En arbeidsgruppe ledet av Finanstilsynet har utredet hvordan regelverket kan gjennomføres i Norge, og utredningen har vært på høring. Departementet har hatt et godt samarbeid med næringen også i denne prosessen, og vi har fått innspill av næringen gjennom en referansegruppe.

Jeg er klar over at det er viktig for næringen å ha en god tilknytning til EUs indre marked. Det er derfor viktig at ny EU-regulering tas raskt inn i EØS-avtalen og inn i norsk rett.

Det vil alltid være et visst etterslep her siden rettsaktene tas inn i EØS-avtalen etter at de er vedtatt i EU, men det har vært større enn ønskelig og det har vært - og er - et mål å bygge det ned. Her har det vært god fremdrift i det siste, og vi vil fortsette å prioritere dette arbeidet høyt.

Det er liten tvil om at norsk finansnæring går en spennende tid i møte.

Mye har endret seg de siste årene, og det har skjedd raskt. Slik kommer det til å fortsette. Derfor er samarbeid og dialog mellom myndighetene og næringen viktig.

Dere er med på å bestemme hvordan norsk økonomi skal se ut i fremtiden.

Ved å kanalisere kapital til næringslivet har dere en nøkkelrolle.

Jeg vil oppfordre dere til å fortsette å være med som driver av omstillingsprosessen i Norge.

Fortsett å investere i kunnskap og teknologi.

Fortsett å utvikle innovative ideer.

Vi som myndigheter skal fortsette å jobbe for gode rammebetingelser.

Det gjør vi gjennom å stille krav som sikrer at finansforetakene er solide, at konkurransen skjer på like vilkår, og at forbrukere og kunder kan føle seg trygge når de bruker finansielle tjenester i Norge.

Og ikke minst gjør vi det gjennom en fornuftig styring av norsk økonomi, som gjør Norge til et stabilt og forutsigbart land å drive virksomhet i.

Takk for oppmerksomheten.

Til toppen