Reproduktive rettigheter:

1968: Et revolusjonsår – også for reproduksjon

Innlegget er et fellesprosjekt med utviklingsministrene i Sverige, Danmark og Finland; Isabella Lövin, Ulla Tørnæs og Anne-Mari Virolainen.

I 2018 er det 50-årsmarkering for anerkjennelsen av reproduktive rettigheter – retten til å bestemme om man vil ha barn og hvor mange barn man vil ha. Over 200 millioner kvinner i utviklingsland nektes fremdeles denne retten.

1968 ga navn til en generasjon som er kjent for sin ambisjon om å endre verden og gjøre den bedre. Det ble også gjort et historisk vedtak dette året, som innebar en mulighet for alle enkeltmennesker – særlig kvinner – til å kunne foreta vesentlige endringer i livet.

Den 22. april 1968 kom delegasjoner fra 84 land sammen i Iran til den internasjonale konferansen for menneskerettigheter. Med bare 39 kvinner blant de 350 delegatene var denne konferansen en mannsverden der det ble tatt viktige beslutninger om en rettighet som er helt sentral for kvinner, nemlig at det er en menneskerett for alle par å avgjøre hvor mange barn de ønsker, og til hvilken tid.

Denne anerkjennelsen av reproduktive rettigheter fra et møterom i Teheran var like revolusjonerende som enhver demonstrasjon som fant sted i gatene det samme året. I 1968 hadde verdens befolkning nettopp passert 3,5 milliarder, med en økning på én milliard – eller 40 prosent – på bare 17 år. Globalt sett hadde kvinner i gjennomsnitt fem barn. Det ble uttrykt dyp bekymring over at befolkningsveksten ville kunne virke hemmende på kampen mot sult og fattigdom.

På denne bakgrunn var det bemerkelsesverdig at verdens ledere anerkjente reproduktive rettigheter som menneskerettigheter – til tross for at feminister allerede mange år tidligere hadde hevdet at tilgang til prevensjon er en grunnleggende rettighet for kvinner, og til tross for at p-pillen, som hadde vært tilgjengelig fra 1960, nå hadde gitt flere valgmuligheter.

For å lede gjennomføringen fikk FNs befolkningsfond, UNFPA, status som frittstående FN-enhet i 1969. Danmark, Finland, Norge og Sverige har støttet UNFPA helt fra starten av, og har hele tiden vært blant de største giverne til fondet.

Bekymringene om befolkningsvekst forsvant imidlertid ikke bare ved et pennestrøk, og det var ikke alle kvinner som fikk mulighet til å bestemme over sin egen fruktbarhet i 1968. Det skulle ta enda et par tiår før det ble enighet om forholdet mellom demografiske rettigheter og kvinnenes rettigheter.

I 1994 møttes 179 land i Kairo til den internasjonale konferansen om befolkning og utvikling (ICPD). Her satte forskere fokus på de millionene av kvinner som ikke ønsket å bli gravide, men som manglet moderne prevensjonsmidler som beskyttelse mot uønskede svangerskap. Det ble argumentert at om bare dette behovet for prevensjon kunne bli dekket, ville de demografiske bekymringene ta slutt. Dermed ble det enighet om å satse på å møte det udekkede behovet for prevensjon, og dermed også på reproduktive rettigheter.

Når vi nå har denne 50-årsmarkeringen for reproduktive rettigheter, er fødselstallene blitt halvert sammenlignet med 1968 og er nå redusert til 2,5 barn per kvinne som et gjennomsnitt på verdensbasis. Likevel er det 214 millioner kvinner i utviklingsland som har et udekket behov for prevensjonsmidler. Det vil si at om lag en av fire kvinner i utviklingsland har behov for prevensjon.

Videre blir det hvert år foretatt om lag 25 millioner utrygge aborter i verden, de fleste i lav- og mellominntektsland. Utrygge aborter er en av de fire viktigste årsakene til sykdom og dødelighet blant mødre. I tillegg rammes millioner av kvinner av komplikasjoner knyttet til utrygge aborter.

Ved å møte det udekkede behovet for prevensjonsmidler, og ved å sikre tilgangen til trygge og legale aborter, kan det bli mulig å gi kvinner og deres familier et bedre liv og en vei ut av fattigdom. Det er gledelig at etter 2012 har 38,8 millioner kvinner fått tilgang til prevensjon i noen av verdens fattigste land. Unge kvinner som har mulighet til å fortsette skolegangen og utsette barnefødsler, velger gjerne å få færre barn. Kvinnene får bedre inntektsmuligheter og vil kunne gi bedre ernæring, helse og utdanning for barna sine.

Tidlige og mange svangerskap vil ofte begrense unge kvinners muligheter til å fullføre skolegangen og få utdanning og arbeid, slik at det blir vanskelig for dem og deres familier å komme ut av fattigdommen.

Danmark, Finland, Norge og Sverige har sterk tro på at kvinners rett til å bestemme over egen kropp er et mål i seg selv, og ser dette som et viktig virkemiddel for videre utvikling.

Derfor er vi ikke bare sterke økonomiske støttespillere for UNFPA og andre organisasjoner som kjemper for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, men er også sterke politiske støttespillere for jenters og kvinners rettigheter.

Når andre land trapper ned og reduserer sin finansiering og støtte, vil vi, sammen med likesinnede land, øke vår innsats, for eksempel i form av støtte til initiativet SheDecides, som anser at verden blir bedre, sterkere og tryggere når jenter og kvinner bestemmer om, når og hvem de vil ha sex med, forelske seg i, gifte seg med og få barn med.

Da konferansen om menneskerettigheter ble avsluttet 13. mai 1968, fikk reproduktive rettigheter status som menneskerettigheter.

Ved 50-årsmakeringen er tiden kommet til å innfri denne rettigheten for alle kvinner, slik at de får muligheten til å få barn dersom og når de selv ønsker det.