Kunnskapsministerens tale på Skolelederkonferansen - Skolen i digital utvikling

Kjære alle sammen,

God morgen! Og tusen takk for invitasjonen.

La meg begynne med å si tusen takk for at dere er her.

Tusen takk for den viktige jobben dere gjør som skoleledere for ungene våre hver eneste dag.

Og ikke minst, tusen takk for at dere engasjerer dere i akkurat dette – et tema der vi trenger mange kloke hoder fremover.

*

Jeg tror det er verdt å minne om hvor fort utviklingen i skolen faktisk har gått.

I 1996 kom rapporten «IT i norsk utdanning», som varslet store endringer.

Blåpapiret var på vei ut og skjermen på full fart inn i skolen.

I 1996 betydde det at 75 elever delte på én datamaskin på norske barneskoler.

*

Jeg husker godt datarommet på Madlavoll skole hjemme i Stavanger.

Stasjonære, bråkete maskiner på rad og rekke. Den voksende frustrasjonen mens Windows 95 brukte et kvarter på å varme opp.

Spol fram til i dag, og 70 prosent av ungdomsskoleelevene bruker minst tre timer daglig foran skjerm.

Nesten alle elever har nå fått hver sin digitale enhet.

For noen år siden ville denne setningen fått en kunnskapsminister til å løfte armene i været.

Jeg holder som dere ser, hendene mine avventende til siden.

For debatten om digitaliseringen i skolen, føles annerledes nå enn for bare noen år siden.

Jeg tror mange av oss sitter med en følelse av ting har gått veldig fort de siste årene.

Alt digitalt, er ikke lenger bare genialt.

Mange er bekymret for at vi har gått for fort frem, uten å ha stilt de riktige kontrollspørsmålene.

Og la meg understreke at når jeg sier vi, så er det politikerne jeg snakker om.

Ikke dere i skolen, der mange har funnet smarte måter å bruke det digitale til god læring.

 

La meg være klar, jeg tror på teknologi som en positiv kraft for skolen og ungene våre.

Men jeg tror på teknologien når den brukes med kunnskap og med  innsikt. Når vi er bevisste på kvalitet og når vi skal bruke hva.

Og jeg tror på teknologien når den setter menneskene den skal støtte i sentrum.

*

Kjære skoleledere, jeg vet det stilles høye krav til dere. Dere skal være veldig mye, for veldig mange mennesker.

Min jobb er å gi dere tillit og handlingsrom. Og best mulig rammer i jobben deres.

På grunn av dere og folkene deres, er det mye som går bra i norsk skole.

Likevel er det trekk som bekymrer meg.

Flere elever sier de er blitt mindre motivert. Flere kjeder seg.

Flere opplever mer stress, press og mobbing.

Resultater som burde gått opp, går ned. Spesielt gjør de svakere leseresultatene meg bekymret.

 

Norsk skole skal være en plass der ungene våre blir gode problemløsere. Bevisste samfunnsborgere. Og trygge, hele mennesker.

Da må vi sørge for en skole der elevene lærer mer og bedre.

Der vi styrker konsentrasjonen i klasserommene. Der vi stiller forventninger til elevene våre.

Samtidig som de trives og mestrer.

 

Derfor skal vi gjøre noen prioriteringer fremover.

For det første, skal vi fortsette å styrke fellesskolen - der ungene våre møter hverandre på tvers av bakgrunn, interesser og foreldrenes lommebok.

Der den norske modellen ligger til grunn for alle våre digitale valg.

Der små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap er det vi styrer etter - også i en heseblesende teknologisk utvikling.

 

For det andre, skal vi gjøre skolen mer praktisk, variert og relevant.

En skole der elevene får bruke mer av hele seg gjennom skoledagen. Inkludert sin digitale kompetanse. 

 

Så gjør vi noen viktige grep til.

Vi skal unngå mobilbruk som forstyrrer læringen. Jeg vet mange har etterlyst klare føringer fra staten.

Her har jeg bedt Udir om en tydelig anbefaling på hvordan vi skal gjøre dette.

Samtidig skal dere skoleledere fortsatt ha handlingsrom til å finne gode løsninger for deres skole.

Jeg ser ingen gode grunner til at mobilen skal ha en plass i barnas skolehverdag:

Skoler som har kastet ut mobilen, kan vise til bedre faglige resultater.

Mobbing går ned, særlig blant jentene. Det sosiale miljøet blir bedre og forstyrrelsene færre.

Når forskningen er klar, skal vi være like tydelige.

*

Videre, så trenger vi et leseløft.

Norske barn leser både dårligere og mindre enn før. Da ringer mine alarmklokker.

Neste år gir vi mer penger til skolebibliotekene, leselystprosjekter og kompetansetiltak hos lærerne.

Ikke minst, skal vi få flere fysiske skolebøker inn i skolen.

Da jeg var ordfører i Stavanger, sørget vi for at skolene kunne kjøpe inn nesten tre skolebøker per elev på et skoleår.

Framover tror jeg det blir avgjørende at vi finner den gode balansen mellom skjerm og papir – mellom penn og tastatur.

Vi vet i dag altfor lite om hva skjermen gjør med ungene våre.

Jeg er bekymret for at vi har durt fram med skjermbruk uten en gjennomtenkt nasjonal plan.

Et utvalg ser nå på konsekvensene av de unges skjermbruk på deres helse, læring, livskvalitet og oppvekst.

Basert på utvalgets anbefalinger, skal vi sette inn treffsikre, konkrete og praktiske tiltak.

*

Det er mye vi ikke vet om samfunnet barna våre skal ut i som voksne.

Men to ting kan vi være ganske sikre på. 

Nummer 1, er at ungene våre vil møte en verden der de må lære å tilpasse seg endringer raskt.

Nummer 2, er at stadig flere av disse endringene vil være et resultat av kunstig intelligens.

Snart skal dere høre fra hun som må være Norges mest ettertrakte foredragsholder for tiden – KI-forsker Inga Strümke.

På sterke oppfordringer har jeg endelig fått tak i boken hennes, Maskiner som tenker.

Allerede på omslaget, skriver hun noe som treffer meg:

«Tilstedeværelsen av kunstig intelligent teknologi i livet vårt er allerede i ferd med å utfordre oss på hva det vil si å være menneske, hva som gir oss verdi, og hva det innebærer å kontrollere våre egne handlinger»

KI vil altså utfordre oss mennesker på det aller mest grunnleggende plan.

For oss i skolen vil dette kreve at vi går inn i viktige og komplekse diskusjoner framover. 

KI kommer til å forandre hvordan vi lærer og underviser.

Det kommer til å utfordre hva vi lærer, hva vi skaper og hva vi måler.

Ikke minst, vil KI utfordre hvordan vi ser på kunnskap og ferdigheter. Hva vi vil tillegge verdi framover.

 

Allerede brukes verktøyene av lærere til mer kreativ læring, tilpasset læring og å gi raskere tilbakemelding.

Dette er bra.

Vi skal møte KI med åpenhet og nysgjerrighet.

Men også med et sterkt fokus på at vi kun skal bruke kunstig intelligens med et bredt og oppdatert kunnskapsgrunnlag i ryggen.

Vi skal være svært bevisste i vurderingene våre rundt kvalitet, personvern, inkludering og etikk.

I regjeringens strategi for digital kompetanse og infrastruktur i barnehage og skole, står disse overskriftene helt sentralt.

Og i neste års budsjett dobler vi pengene til å følge opp strategien.

*

«Ny teknologi – og KI – må rammes inn av tillit»

Ordene tilhører vår nye digitaliseringsminister, Karianne Tung.

For også i en verden der maskinene synes smartere enn oss, må det være det som skjer mellom oss mennesker, som betyr mest.

Tenkende maskiner kan gjøre mye.

Men jeg tror fortsatt mye av den viktigste læringen, vil skje i relasjonen mellom eleven, medelevene og læreren.

Tillit er limet i samfunnet vårt, og det er limet i skolene våre.

Undersøkelser viser at norske elever har tillit til læreren sin.

De har tillit til skolen og at skolen forvalter deres personlige data på en god måte.

Og i en sterk fellesskole, har ungene våre også tillit til hverandre.

Lar vi ikke tillit ramme inn de digitale valgene våre, kan vi like godt la maskinene tenke for oss.

Derfor må den norske modellen med små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap, alltid ligge i bunn.

I norsk skole og samfunnet for øvrig.

I den digitale utviklingen har den norske modellen kanskje aldri vært viktigere. 

Tusen takk for meg.