Solidaritet med de unge

Unge har mest å tape på at dagens pensjonsordning videreføres. For dem står ekstra mye på spill de neste månedene, skriver Anniken Hauglie.

Natt til lørdag [3. mars] ble regjeringen enige med partene i arbeidslivet om en ny offentlig tjenestepensjon. Avtalen det er enighet om skal nå forankres i de ulike sammenslutningene, og tilbakemelding gis innen 1. juli. Dersom vi da fortsatt har en enighet, legger jeg fram et lovforslag for Stortinget så raskt som overhodet mulig.

Jeg håper at organisasjonenes medlemmer sier ja til den nye ordningen. Et eventuelt nei vil etter mitt syn være ensbetydende med å svikte de unge. En videreføring av nåværende ordning innebærer nemlig at dagens unge fratas uttelling for å jobbe lenger, noe de er avhengige av når levealdersjusteringen blir gradvis sterkere. Det er usolidarisk. Det vi har avtalt nå vil derimot ha et mer rettferdig generasjonsperspektiv, ved at den sikrer pensjonen til dagens unge. Vi snakker om fremtidens sykepleiere, lærere, politifolk og andre som de neste tiårene gjør karrierer i bokstavelig talt livsviktige yrker. På grunn av levealdersjusteringen rammes disse ekstra hardt - dersom dagens system videreføres. Alternativet til avtalen vi har inngått er ikke pensjonssystemet slik det var før pensjonsreformen - det er avviklet for lenge siden - men et system som blir gradvis dårligere for hvert år som går. Hvis vi ikke får en ny og bedre ordning, ville dagens unge med andre ord blitt avspist med en stadig dårligere pensjon. Levealdersjusteringen ville spist opp mye av den.

Når avtalen behandles ute i organisasjonene, er det derfor all grunn for unge til å følge med. Ikke tenk at pensjon er noe som er for "de gamle", og at det ikke angår deg. Det er nettopp det det gjør. Et ja til avtalen betyr at du kan være trygg på å få en bedre pensjon på konto når den dagen kommer, enn det dagens alternativ vil gi. Et nei til avtalen gjør pensjonsfremtiden mer uviss. 

Derfor må vi endre

Hvorfor er vi nødt til å endre offentlig tjenestepensjon? Det enkle svaret på det er at dagens ordning er dårlig for både arbeidstakerne, arbeidsgiverne, og for samfunnet.

Da folketrygden ble innført i 1967, var pensjonsalderen 70 år og gjennomsnittlig levealder 75 år. I dag er stadig flere mennesker i Norge så heldige at de blir gamle. At levealderen øker er bra. Det er en konsekvens av at levestandarden i Norge øker, og at helsevesenet vårt blir stadig bedre. Økt levealder setter imidlertid pensjonssystemet på prøve: Stadig færre arbeidstakere skal forsørge stadig flere som ikke jobber. For å unngå at pensjonsutgiftene vokser og blir en byrde for våre barn og barnebarn, må de aller fleste av oss i framtiden regne med å jobbe lenger.

I privat sektor er pensjonssystemet allerede tilpasset den nye virkeligheten. Pensjonsreformen som ble innført i 2011 premierer folk som jobber lenger og oppfordrer seniorene til å fortsette i arbeidslivet, også utover 62 år. Vi har allerede sett at det virker - mange utsetter pensjoneringen med ett eller flere år.

I offentlig sektor er pensjonsreformen derimot bare delvis gjennomført. De to viktigste innsparingselementene i reformen - den såkalte levealdersjusteringen og prinsippet om at pensjoner under utbetaling årlig reguleres noe lavere enn lønnsvekst - er innført også i offentlig sektor. Men fordelene er ikke innført, som blant annet innebærer at offentlig ansatte ikke har anledning til å kombinere pensjon og arbeidsinntekt, slik arbeidstakere nå har mulighet til i privat sektor. Offentlig ansatte har også dårligere mulighet til å øke sin egen pensjon ved å jobbe lenger. De ulike pensjonssystemene bidrar i tillegg til å begrense mobiliteten i arbeidsmarkedet. 

Vinn-vinn-vinn

Jeg mener avtalen vi er blitt enige om er bra for både arbeidstakerne, arbeidsgiverne, og for samfunnet.

For arbeidstakerne: Offentlig ansatte sikres gode pensjoner, med mulighet for tidlig uttak fra 62 år – uten at pensjonen avkortes mot arbeidsinntekt. Alle år i jobb frem til 75 år gir pensjonsopptjening, og det vil lønne seg å jobbe lenger. Offentlig ansatte har i dag dårligere muligheter enn privatansatte til å kompensere for levealdersjusteringen, og må stå lenger i arbeid dersom de ønsker å opprettholde pensjonsnivået. Dette endres nå. Det blir også langt enklere å svitsje jobb mellom offentlig og privat sektor.

For arbeidsgiverne: De får nå en pensjonsordning med forutsigbare kostnader å forholde seg til. Og siden offentlig sektor "synkroniseres" med privat sektor, blir det lettere å rekruttere og beholde god arbeidskraft.

For samfunnet: Den nye pensjonsløsningen bygger opp under arbeidslinja, og er derfor nødvendig for å opprettholde bærekraften i fremtidens velferdssamfunn. For å ha råd til gode skoler, helse og omsorg og infrastruktur også i tiårene som står foran oss, er vi som samfunn avhengige av å utnytte arbeidskraften vår best mulig. Vi trenger kompetansen til seniorene i arbeidslivet. Avtalen er dog alt annet enn en sparereform. Den koster mer penger enn en videreføring av dagens ordning ville gjort. Men ved at flere jobber lenger, øker verdiskapingen - og dermed også skatteinntektene.

En reform som har langt flere plusser enn minuser for arbeidstakere, arbeidsgivere og for samfunnet som helhet, fortjener bred oppslutning.