Statsministerens tale ved Finnmarkseiendommens 10-årsjubileum

Sjekkes mot framføring.

Kjære alle sammen,
Jeg er glad for å være her i dag. Da jeg fikk invitasjon til å delta på 10-årsmarkeringen for Finnmarkseiendommen, var jeg ikke i tvil om at dette var noe jeg ville prioritere. Ikke bare fordi det alltid er hyggelig å komme til Finnmark, men også fordi jubileet for Finnmarkseiendommen er verdt en markering.

Det var en ære å få legge ned grunnsteinen til det som skal bli Finnmarkseiendommens nye administrasjonsbygg her i Lakselv – på dagen 10 år etter at Finnmarkseiendommen ble opprettet. Et nytt signalbygg for Finnmark – et bygg som både skal huse administrasjonen i FeFo og som også skal være et møtested for folk som bor her. Jeg håper at det blir et bygg og en institusjon som finnmarkingene vil være stolte av.

Jeg har merket meg at det er lagt opp til en folkefest i kveld. Og dere har virkelig noe å feire!   

Finnmarksloven var en av de store sakene regjeringen dro i land under min tid som kommunalminister. Det var en sak som preget store deler av de årene vi satt i regjering. Som minister med ansvar for samiske saker var jeg opptatt av å få loven i havn. Jeg fikk også æren av å presentere lovforslaget i Tana da det ble fremlagt i april 2003. Jeg har derfor et spesielt forhold til både loven og til Finnmarkseiendommen.

Jeg skal ikke glemme å nevne at tidligere justisminister Odd Einar Dørum var ansvarlig statsråd for loven. Jeg er glad for at han også er til stede i dag for å dele sine perspektiver på hvorfor vi lyktes med arbeidet. Det gjør dessuten inntrykk å se samlet så mange som – hver på sitt vis – bidro til at det til slutt ble en finnmarkslov.

I regjeringen var vi selvsagt klar over at arbeidet med en finnmarkslov ville bli en utfordring.

Da vi la frem forslaget i 2003, hadde det gått 23 år siden Samerettsutvalget ble oppnevnt for å utrede spørsmålene om samenes rettslige og politiske stilling. Utvalget sitt forslag til forvaltningsmodell for Finnmark var utgangspunktet for den loven som endelig ble vedtatt av Stortinget i 2005.  

Om jeg sier at debatten rundt loven var både høylytt og konfliktfylt, så overdriver jeg ikke. Mange uttrykte stor skepsis til at det skulle etableres en egen lov for forvaltningen av land og vann i Finnmark. Jeg skal innrømme at det til tider var vanskelig å se at vi skulle klare å få prosessen i havn.

Kimen til motstanden mot loven var nok særlig frykten for at det skulle bli en forskjellsbehandling mellom samer og ikke-samer i Finnmark.

Og som kjent var forhistorien til loven å avklare samenes rettigheter.

Striden om utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget avdekket statens behov for å avklare sitt forhold til samisk kultur og samenes rettsstilling i Norge. Myndighetene innså at det både var viktig og nødvendig å ta hensyn til samenes interesser ved planlegging av inngrep i samiske områder.

Finnmarksloven ivaretar det samiske perspektivet. Samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv er nevnt spesielt i formålsparagrafen. Det gjelder dessuten særskilte bestemmelser som skal sikre samiske interesser ved endret bruk av utmark. I tillegg oppnevner Sametinget halvparten av styremedlemmene til Finnmarkseiendommen. 

Jeg vil likevel understreke at det var en sentral forutsetning for regjeringen at loven skulle være etnisk nøytral. Den omfatter alle Finnmarks innbyggere. Både samer, kvener og nordmenn – og andre som bor i fylket.

Det var også et viktig prinsipp at ingen skulle miste de rettighetene de hadde opparbeidet seg – verken samer eller andre innbyggere i Finnmark. 

Etableringen av et organ som Finnmarkseiendommen var avgjørende.

Når om lag 95 prosent av grunnen i Finnmark ble overført til lokalt eierskap, var det nødvendig å ha en solid forvaltning av grunnen på plass.  

Finnmark er et fylke med store naturressurser. Finnmarksloven slår fast at alle innbyggere i Finnmark har rett til å utnytte naturressurser, slik som jakt, fiske og multeplukking. Hvor stor rett den enkelte får, avhenger av hvor nært man er knyttet til ressursene.  

Flere av oss som er her i dag, husker godt at arbeidet med å få på plass en finnmarkslov på ingen måte var over i april 2003.

Stortingets justiskomité ba Justisdepartementet om å skaffe til veie en uavhengig folkerettslig vurdering av forslaget til ny finnmarkslov. Oppdraget ble gitt til jusprofessorene Geir Ulfstein og Hans Petter Graver. Deres konklusjon var at regjeringens forslag ikke fullt ut oppfylte folkerettens krav. 

Den videre behandlingen i Stortinget endte som kjent med at finnmarksloven fikk et nytt kapittel 5 om kartlegging og anerkjennelse av eksisterende rettigheter. Det ble opprettet en Finnmarkskommisjon og en egen Utmarksdomstol.

Det spesielle ved Stortingets behandling av finnmarksloven var prosessen. For første gang konsulterte Stortinget med Sametinget og Finnmark fylkesting om et lovforslag. I komitéinnstillingen ble konsultasjonene betegnet som en "konstitusjonell nyvinning".

Arbeidet med finnmarksloven førte også til andre tiltak.

Det var dette arbeidet som gjorde at en fullt ut så behovet for å etablere bedre ordninger og prosedyrer for samhandling mellom regjeringen og Sametinget.

Det var både utmattende og tidkrevende med stadige diskusjoner om hvordan de folkerettslige bestemmelsene om deltakelse og konsultasjoner med samiske interesser skulle forstås. 

Samtidig som Stortinget konsulterte om en ny finnmarkslov, jobbet derfor Kommunaldepartementet og Sametinget med å lage utkast til en konsultasjonsavtale.

Både regjeringen og Sametinget så seg tjent med å få på plass en avtale som skal sikre at Sametinget og andre samiske interesser kommer tidlig inn i prosessene – og hvor målet er å oppnå enighet.

Avtalen ble undertegnet i mai 2005 av tidligere sametingspresident Sven Roald Nystø og meg.

I fjor var jeg i Karasjok for å markere 10-årsjubileet for konsultasjonsavtalen. En avtale som fungerer stadig bedre og som har gitt en ramme for gode beslutninger i mange saker.

Da vi i mai og juni 2005 fikk vite at både Sametingets plenum, Finnmark fylkesting og Stortinget hadde stemt for en ny finnmarkslov, var det stor glede og lettelse i regjeringskontorene.

En lang prosess kunne endelig avsluttes. 

Jeg er stolt av at vi i løpet av vår regjeringsperiode klarte å få til en avslutning på denne 25 år lange prosessen – og få loven på plass. Og at Sametinget og de folkevalgte representantene i Finnmark stilte seg bak loven.

Da loven trådte i kraft 1. juli 2006 var både Dørum og jeg ute av regjeringskontorene. Jeg fulgte likevel med fra sidelinjen. For nå startet en ny prosess.

Konfliktene forsvant på ingen måte automatisk ved etableringen av Finnmarkseiendommen. Men i dag har jeg inntrykk av at det meste av støyen har lagt seg.

Det er riktignok fortsatt mange av Finnmarks innbyggere som er skeptiske til FeFo, men undersøkelser utført av Norut viser at det er færre enn før.

Undersøkelsen sier at de som bruker FeFos tjenester – de som altså kjenner FeFo – er godt fornøyde. Det viser at FeFo fungerer. 

Men det viser også at tilliten kan øke i befolkningen her i Finnmark dersom flere får bedre kjennskap til FeFos virksomhet – at innbyggerne får kunnskap ut over omtalen i mediene.

Og en positiv markering som dette – som får fram hva FeFo har gjort i disse ti årene til det beste for innbyggerne i Finnmark – er ett slikt tiltak som kan være med på å øke kunnskapen.

Det er mye god læring i å se bakover. Men på denne dagen må vi også se fremover. Jeg ønsker Finnmarkseiendommen lykke til videre med arbeidet.

Jeg har stor tro på at oppslutningen om forvaltningsmodellen for Finnmark vil øke blant finnmarkingene.

Gratulerer med de ti første årene!