Statsråd Nybøs tale på Universitets- og høyskolerådet

(Sjekkes mot framføring)

Kjære alle sammen

Takk for gårsdagen. Det var gode faglige diskusjoner og hyggelig samvær.

Det er et alvorlig tema som er på agendaen i dag.

Og det er et tema som har opptatt oss alle sammen det siste året. 

Metoo har rettet søkelyset mot alt fra ugrei oppførsel til overgrep. Ting som aldri skulle ha funnet sted, og ting som er ulovlig.

Vi har fått mer oppmerksomhet på skjeve maktstrukturer. På det å være underlegen og sårbar. Og hvordan disse strukturene kan skape usunne kulturer.

Men det behøver ikke bare handle om seksuelle overtramp. Det kan handle om trakassering og mobbing.

Og det behøver ikke bare handle om relasjonene mellom studenter og faglig ansatte. Det kan handle om relasjonene mellom de ansatte, og om relasjonene mellom studentene.

Jeg er enig med dem som ser på Metoo – og den bredere debatten vi har sett i kjølvannet –  som en utlufting.

Og jeg tror at institusjonene våre – ja, samfunnet vårt – blir bedre når vi tar tak i slike ting.

Men jeg er opptatt av at vi tar tak i det på en skikkelig måte. Og det har jeg lyst til å si litt om i dag.

Det siste året har vi sett flere eksempler fra våre egne institusjoner på holdninger og kulturer som ikke gir et lærings- og arbeidsmiljø fritt for seksuell trakassering og press.

Det er uakseptabelt at noen misbruker makt.

Lovverket slår fast at studenter og ansatte skal ha fullt forsvarlig lærings- og arbeidsmiljø.

Arbeidsmiljøloven beskytter både fast og midlertidig ansatte.

Likestillings- og diskrimineringslovens trakasseringsforbud gjelder på alle samfunnsområder.

I årets tildelingsbrev sies det helt eksplisitt:

Det skal være nulltoleranse for seksuell trakassering.

Vi forventer at dere jobber aktivt for å hindre at trakassering skjer.

Vi forventer at alle har tydelige kanaler for å rapportere om hendelser. Og at henvendelser om trakassering følges skikkelig opp. 

Så er det noen som har tatt til orde for at lovverket bør strammes ytterligere til. Jeg skal ikke avfeie det, men utgangspunktet mitt er at det regelverket vi har i dag slår ned på mobbing og trakassering.

Vi skal ha en gjennomgang av universitets- og høyskoleloven, og der kan nok spørsmålet om studentenes har god nok beskyttelse bli et tema – f.eks. har NSO tatt til orde for det.

Men veien framover handler nok uansett mest om å jobbe med kultur og holdninger. Og jeg opplever at det er en innstilling jeg dere deler.

Jeg har opplevd at sektoren har vist vilje til å ta tak i problemene. Og det har jeg lyst til å berømme dere for.

På kort tid fikk dere arbeidsgruppen mot mobbing og trakassering på beina. Initiativet til den kom fra sektoren selv. Vi hadde et møte like etter at jeg tiltrådte hvor dere informerte meg om arbeidet. Og dere har valgt å ha mobbing og trakassering som tema i dag.

Det vitner om en sektor som vil ansvaret sitt på alvor. Det ser vi, og det er vi glade for.

Jeg har fått noen signaler fra arbeidsgruppen underveis. Og jeg vet at det er områder hvor dere mener det er behov for tiltak. Noe av oppfølgingen er allerede i gang. Og når rapporten er ferdig, må den følges opp skikkelig. Fra departementets side skal vi også se om det er ting vi kan bidra med.   

Vi har erkjent at vi jobber i og for en sektor hvor mobbing og trakassering finnes. Det er selvfølgelig ikke noe nytt. Vi bør alle sammen ha visst at slike ting forekommer.

Det som er nytt, tror jeg, er at Metoo har åpnet et mulighetsvindu. Og det er viktig at vi ikke slipper taket nå. Jeg tror vi har mulighet til å få til viktige endringer.  

Det hender jeg hører folk si at de har blitt lei Metoo.

Det gjør meg provosert. Og jeg tenker at den beste motgiften mot det er å lese om igjen noen av de historiene som har kommet fram.

Som Marit Hovdal Moan, en av initiativtakerne bak den norske Metoo-kampanjen i akademia. Hun ble klapset på rumpa og fikk slibrige kommentarer av en person som var mye mer senior enn henne selv. Hun gikk lenge og tenkte at det ikke var snakk om trakassering. Før hun hørte at mange andre hadde opplevd det samme fra samme person.

Som de 20 personene som fortalte sine historier til Morgenbladet.

Stipendiaten som begynte å låse kontordøra si når hun jobbet på kvelden, fordi en professor gjorde fysiske tilnærmelser, og ikke sluttet – selv når hun sa tydelig ifra.

Hovedfagsstudenten som på julebordet fikk beskjed fra to professorer om at "Det er deilig å se at det endelig har kommet noe ungt og pent å se på".

Studentene som får klar beskjed fra folk som har kommet lengre i løpet, om at de må holde seg langt unna en foreleser når han har drukket. At de har sagt ifra til ledelsen, men at mannen nå selv har endt opp i en lederjobb på instituttet.

Som studenten som ga mobilnummeret sitt til en mannlig student på kollokviegruppen. Det begynte med at de diskuterte faglige ting, før han plutselig slo om og sa at han visste hvor hun bodde, og at han skulle bryte seg inn på natta.

Hun sluttet å gå på kollokvier.

Andre hopper av studiene, eller begynner på et nytt universitet. Mange biter det bare i seg. 

Og i urovekkende mange av de historiene som kommer fram, møter de som trakasserer eller mobber ingen reaksjoner. Ingen sanksjoner. Vi hører om kollegier som åpenbart har visst om problemene i åresvis – ting skjer igjen og igjen, med nye studenter, eller nye ansatte. Men ingen sier ifra. Ingen med pondus eller formell makt tar tak og sørger for at det blir en slutt.

Vi er ikke ferdige med Metoo før vi har klart å endre denne kulturen. Og vi har åpenbart en lang vei igjen.

Som jeg sa innledningsvis, må vi griper tak i disse utfordringene på en skikkelig måte. Og jeg vet at en god del også er opptatt av at vi ikke tar i bruk virkemidler som blir kontraproduktive.

Ved Middlebury College i Vermont har studentene startet en kampanje på sosiale medier hvor man anonymt kan navngi personer som er anklaget for seksuelle overtramp. Det har resultert i en lang liste over menn som medstudenter bør passe seg for.

Vi må ikke komme hit. Vi har prosedyrer og rutiner for hvordan slike saker skal håndteres, og vi må verne om dem. Hvis vi kommer i en situasjon hvor studenter eller ansatte mister tilliten til rutinene – eller i en situasjon hvor det blir akseptert å se bort fra reglene for hvordan slike saker skal håndteres – da er vi i dypt trøbbel.

Dypt trøbbel, ikke bare fordi vi går fra rettsstat til gapestokk. Men også fordi vi undergraver den kulturen som må kjennetegne utdanningsinstitusjonene våre. For studentene våre skal ikke bare lære et fag, vi ønsker at de skal bli hele mennesker. At de skal trenes i de grunnleggende verdiene som ligger til grunn for samfunnet vårt.

På flere andre campuser i USA diskuterer man tiltak som portforbud og studentboliger som bare huser ett kjønn for å unngå at uheldige eller ulovlige ting skjer.  

Vi skal bare gå én eller to generasjoner tilbake før slike bestemmelser – inndeling i kvinnesoner og mannssoner – nettopp var i sentrum for kvinners frihetskamp. Hvor kampen handlet om å slå ned murene mellom kjønnene, ikke å bygge dem opp.

Disse eksemplene fra USA er antakeligvis ikke veldig beskrivende for Metoo-arbeidet i amerikansk sektor. Og de er milelangt fra den norske virkeligheten. Men de beskriver et ytterpunkt som vi må være obs på. Og et ytterpunkt som nok også kan rykke nærmere oss om vi ikke klarer å fullføre en ordentlig utlufting i sektoren vår. For det holder ikke med snakk nå. De 20 personene som sto fram i Morgenbladet og alle de andre som ikke har turt å fortelle sin historie, forventer at det skjer noe.

Så må jeg gjenta at jeg ikke sier dette for å forminske den smerten og det raseriet som ofrene opplever. Det er fullt forståelig. Det er også fullt forståelig at man ønsker seg kraftfulle tiltak.

Vi skal gjøre alt vi kan for at alle studenter og ansatte skal ha et trygt og godt miljø. Vi skal ha nulltoleranse mot trakassering og mobbing. Men vi må ikke falle for fristelsen til å gjøre grep som – på sikt – gjør høyere utdanning og campusene våre til noe annet enn det vi vil at det skal være.

Mye i kjølvannet av Metoo har handlet om de asymetriske maktforholdene. Men miljøet på campus handler i høyeste grad også om forholdet mellom studenter.

Høyere utdanning er ikke bare den tiden som tilbringes på campus. Det er også om den tiden som tilbringes i studentforeninger, på brune puber, på cafeer og i treningsrom.

En viktig del av studentenes studiemiljø – deres arbeidsmiljø – er det altså studentene som lager selv.

Det siste året har vi kunnet lese flere nyhetssaker om studentkulturen. Og vi vet fra undersøkelser at mobbing mellom studenter er et relativt stort problem.

Rett før helga viste en undersøkelse for Universitas og NSO at 13 500 studenter har opplevd seksuell trakassering. 71 prosent oppga at det var medstudenter som hadde stått for trakasseringen.

Skal vi sikre en sektor – og en studietid – uten trakassering og mobbing, må vi også påvirke det som skjer mellom studentene. Både på og utenfor campus.  

Jeg er opptatt av at vi – både jeg som statsråd, og dere som UH-sektor – er helt tydelige overfor studentgruppen på at de må ta sin del av ansvaret.

Arbeidet mot trakassering og mobbing handler om å sørge for at både ansatte og studenter har det arbeidslivet de har krav på.

Det er i seg selv viktig nok.

Men jeg tror at det arbeidet vi nå er i gang med kan ha en bieffekt.

Trakassering og mobbing handler om undertrykkelse. Det handler om innenforskap og utenforskap.  

Vi er alle enige om at hjernekraften er vår viktigste ressurs. Og mer enn noen gang før trenger vi mangfold. Vi trenger nye ideer, nye perspektiver og nye erfaringer.

Vi må trekke flere inn i det akademiske fellesskapet, ikke stenge flere ute.

Da må vi sørge for at universitetene og høyskolene våre er gode steder å være. For alle.