Statssekretær Øystein Bø: - Vi foreslår en historisk styrking av Forsvaret

Statssekretær Øystein Bø i Forsvarsdepartementet sin innledning ved BFO sin lederkonferanse 30. august 2016.

*Sjekkes mot fremføring*

 

God dag alle sammen,

Takk for invitasjonen til å komme hit til BFO sin lederkonferanse.

Jeg ble spurt om å snakke om personell og kompetanse, med fokus på utdanningsreformen og den omstillingen vi står ovenfor i forbindelse med implementeringen av LTP. Det skal jeg gjøre, men jeg vil først gå kort gjennom bakteppet for de endringer vi nå foreslår. Ikke bare innenfor personell og kompetanse, men for hele Forsvaret. Dette er viktig for å forstå helheten i den planen regjeringen har lagt.

Regjeringens forslag til ny langtidsplan skal behandles av Stortinget i løpet av høsten. At saken engasjerer har det omfattende ordskiftet i løpet av sommeren med all tydelighet vist.

Selv om jeg ikke umiddelbart er enig i med alle påstander og argumenter som kommer frem gleder det meg at den offentlige debatten om Forsvaret og Norges sikkerhet har blitt bred og omfattende.

Det viser at flere enn oss som er her i dag, og som jobber i og med Forsvaret til daglig, har forstått viktigheten av å ha et kapabelt og bærekraftig forsvar tilpasset den tiden vi lever i, og de utfordringene vi står overfor.

To forhold har vært viktige for oss i utarbeidelsen av denne planen. Å skape kampkraft og bærekraft. Prop. 73 beskrev et Forsvar som var mer eller mindre «ferdig omstilt» og vi vurderte innledningsvis å lage en noe mindre omfangsrik LTP, men så at dette ikke var mulig. Både basert på store interne utfordringer og den eksterne utviklingen.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen har endret seg. Dette har tydeliggjort de utfordringene vi allerede har med Forsvarets operative evne.

Dagens forsvar er svært godt på enkelte områder. Norske styrker får mye ros fra andre land for sin profesjonalitet og evne til å løse oppdrag.

Men Forsvaret av i dag har hverken den reaksjonsevnen eller den utholdenheten som de store endringene rundt oss krever.

Strikken mellom ambisjonsnivået og den operative og økonomiske virkeligheten er strukket til bristepunktet, og vi er nødt til å gjøre tydelige og noen ganger vanskelige veivalg.

Vi må ha et forsvar med kampkraft og utholdenhet som virker avskrekkende nok til at en motstander avstår fra å angripe oss eller påtvinge sin vilje med militær makt.

Et moderne forsvar må også være smidig og raskt nok til å kunne løse et bredt spekter av oppgaver på kort varsel, både hjemme og ute. Og sammen med allierte.

Det må kunne tilpasse seg usikkerhet og endringer. Og det må kunne stå i en krevende situasjon over tid.

I arbeidet med vårt forslag til ny langtidsplan har vi gjennomgått forsvarssektoren for å identifisere områder der det er nødvendig med endring, og noen områder vi må se videre på. For eksempel Hæren gjennom landmaktsstudien. Vi må være sikker på at vi bruker investeringsmidlene riktig.

Behovet for endring er større enn tidligere antatt.

Kort sagt kan man si at foregående langtidsplaner er bygd på en for stor sikkerhetspolitisk optimisme og for liten økonomisk realisme.

Dels fordi innretningen av dagens forsvar ble vedtatt i en tid med mer stabile omgivelser, og dels fordi vi ikke har vært villige til å betale for det Forsvaret som faktisk ble vedtatt.

Det har ført til et stort etterslep på vedlikehold, redusert øving og trening og ikke minst mindre operativ evne.

Forsvarets menn og kvinner har i årevis gjort en enorm innsats ved å finne løsninger, omprioritere, effektivisere og opprettholde et høyt aktivitetsnivå på tross av trang økonomi.

Men strikken kan ikke strekkes særlig lenger. Det er ikke bærekraftig.

Det er behov for en betydelig økning av bevilgningene dersom vi skal opprettholde et troverdig forsvar av Norge. Regjeringen ser at vi må øke tilskuddene til Forsvaret for å få til dette. Likevel vil det selv med et betydelig økt bevilgningsnivå være nødvendig med omfattende effektiviseringstiltak. 

Regjeringen foreslår styrking gjennom tre hovedgrep. Først skal vi få det vi har til å virke. Deretter skal vi øke aktivitetsnivået, og til slutt skal vi investere i nytt materiell og nye kapasiteter.

Dette betyr at vi sammen står ovenfor den formidable oppgaven det er å raskest mulig øke forsvarsevnen. En oppgave som må gjøres av menneskene som jobber i Forsvarssektoren.

Ressurser må flyttes fra forvaltning og basedrift til operativ aktivitet, og dette berører selvfølgelig også personellet.

Utdanning

Det er altså reelle behov for å gjøre Forsvaret bedre som ligger til grunn for de endringer og tiltak som er foreslått i LTP.

Det gjelder også tiltakene innenfor utdanning. Utdanning er som BFO helt riktig selv har påpekt, en del av Forsvarets kjerneprosess.

Det er her selve grunnlaget for å produsere kampkraft dannes. Selvfølgelig må vi ha relevant militær utdanning, og selvfølgelig må vi bruke tilstrekkelige ressurser på dette.

Samtidig er det nødvendig å tenke nytt også rundt utdanning.  Det er flere grunner til dette. La meg ta de viktigste. For det første har vi etablert den nye militærordningen, med innføring av et OR OF system. Vi innfører en ny kategori, noe som også vil påvirke offisersrollen. Da er det viktig at vi også sørger for at utdanningssystemet henger med. For det andre oppleves dagens system som fragmentert, med en rekke skoler, lokasjoner og uklare styringslinjer.  For det tredje, endring er nødvendig på grunn av de reformene sivil universitets- og høyskolesektor står ovenfor.

Både gjennom strukturreformen som nå er i full gang med å implementeres, samt den kommende kvalitetsreformen.

Det sistnevnte vil også påvirke våre skoler. På en positiv måte!

 

Det er over ti år siden den første militære høyskolen ble akkreditert av NOKUT.

Fra det tidspunktet har Forsvaret kombinert relevant profesjonskompetanse og profesjonsdannelse med sivile krav som følger av å være akkreditert på bachelor- og masternivå.

Jeg tror de fleste i Forsvaret i dag ser nødvendigheten og nytten av sivil akkreditering.

Den nivådannende utdanning som skjer ved våre krigsskoler er i sin natur en hybrid mellom det beste av militær og sivil kunnskap, og slik må det også være i fortsettelsen.

Det dreier seg om å forankre profesjonen i samfunnet, og det dreier seg om å opprettholde dens anseelse ved at Forsvarets skoler må forholde seg til kvalitetskrav og –systemer som er vel etablert i resten av samfunnet.

Forsvaret kan derfor ikke stå uberørt av sivile trender som den pågående strukturreformen, og den varslede kvalitetsreformen i universitets- og høyskolesektoren. Samtidig som vi aldri må glemme at vi skal utdanne kvinner og menn til å yte krigsinnsats – et av de mest krevende yrker som finnes.

 

Strukturreformen som nå pågår innenfor sivil universitets- og høyskolesektor bruker konsolidering og tydelig styring og ledelse som virkemidler for å oppnå økt kvalitet og mer robuste fagmiljøer.

Universiteter og høyskoler er i full gang med å slå seg sammen til større enheter og mange har allerede gjort det.

Våre høyskoler er allerede svært små, og vil snart oppfattes enda mindre hvis vi ikke følger utviklingen i resten av utdanningssektoren.

Det gikk i 2015 totalt 619 studenter på våre seks akkrediterte høyskoler. Årlig opptak til de tre krigskolene ligger på omtrent 190 kadetter. Selv om vi slår sammen alle våre seks høyskoler er vi fremdeles mindre enn Høgskolen i Nesna, som tidligere var en av de minste statlige høyskolene. Høgskolen i Nesna har nå som en del av strukturreformen slått seg sammen med tre andre skoler til Nord universitet.

Det kan være eksklusivt å være liten, men skal vi beholde anseelsen til våre gode utdanninger også i fremtiden må også vi reformere og lage mer robuste organisasjoner i tråd med de krav og forventninger som følger i kjølvannet av struktur- og kvalitetsreformen.

Dette gir en helt ny mulighet for å se fagene i sammenheng, skape større fagmiljøer og ikke minst får de grenvise miljøene brynt seg på hverandre, og lært av hverandre. For eksempel er det mulig å styrke viktige fag som ledelse, på tvers av grener og på tvers av nivå.

Forutsetningen for å få dette til er en organisatorisk sammenslåing av høyskolene og befalsskolene. Vi må ikke stille oss i den situasjonen at det i fremtiden blir stilt spørsmålstegn ved akkrediteringen av våre skoler fordi vi ikke har fulgt med i timen.

 

Det er viktig å understreke at Regjeringen i sitt forslag kun tegner opp en ramme for Forsvarets fremtidige utdanningssystem.  Det er fremdeles FSJ som eier sin egen utdanning.

2017 er i vårt forslag skjermet slik at han kan utrede og detaljere fremtidens utdanning.

 

Det er også viktig å understreke at regjeringen heller ikke ønsker å akademisere militær utdanning unødvendig slik enkelte har utrykt i forbindelse med fremleggingen av LTP.

Det motsatte er tilfelle. Regjeringen ønsker at mer av den fagutdanningen som i dag foregår utenfor bachelorgraden ved Krigskolene skal bli akkreditert og anerkjent som en del av graden.

Dette tror vi vil bidra til å tydeliggjøre utdanningen for aktuelle søkere, og heve dens anseelse.

Det er heller ikke slik at regjeringen vil fjerne øvelser og lederutvikling fra våre krigsskoler. Dette er helt vesentlige arenaer for å utvikle dyktige militære ledere.

 

Så vet vi at flere, BFO inkludert, har utrykt at det er klokt å vente med endringer til vi har høstet erfaringer med militærordningen.

Nødvendigheten av endring er imidlertid mange enig i. Ambisjonene om et mer samlet utdanningssystem er også beskrevet i en rekke tidligere langtidsplaner under ulike regjeringer, men de avgjørende grepene er ikke tatt. Dette understøttes også av en rekke eksterne undersøkelser. Både fra McKinsey, Sopra Steria og også I NIFUs rapport om Luftkrigsskolens yrkesrelevans.  

Jeg mener at vi ikke lengre kan utsette nødvendig reform av utdanningssystemet. Da blir det enda vanskeligere å ta nødvendige grep i fremtiden.  

 

Derfor har det vært et vesentlig poeng for regjeringen å ta noen prinsipielle beslutninger for endring av utdanningssystemet samtidig som militærordningen implementeres.

Dette vil sikre en utvikling av systemet der utdanning for offiserer og spesialister blir sett i sammenheng og følger samme overordnede retning i hele Forsvaret.

Ved å kun fokusere på utdanning for det nye OR korpset, og ikke parallelt ta de nødvendige grep i offisersutdannelsen for å sikre dens attraktivitet og relevans, risikerer man å sementere et system som ikke er bygget for fremtiden.

 

Dagens søkertall til Krigsskolene er ikke så gode som en skulle ønske, og det er kommet tydelige signaler fra våre nye sersjantmajorer om at vi ikke må glemme å se helhetlig på den nye ordningen og utvikle offisersrollen parallelt med spesialistkorpset.

Dette er signaler det er verdt å lytte til.

 

Det er også viktig at vi ikke lager nye utdanninger for offiserer og spesialister innenfor rammene av dagens fragmenterte utdanningssystem, med komplekse styringslinjer og små fagmiljøer.

 Det vil være å videreføre en svært ressurskrevende modell.

 

FMR var første gang Forsvarets utdanningssystem ble kostnadsberegnet helhetlig.

Arbeidet med å avdekke de reelle kostnader og å få grunnlagsdata om utdanning i Forsvaret var svært krevende. Både i FMR og LTP.

I dagens system har tankegangen vært at et utdanningsbehov ofte blir møtt med en ny skole, og skolene optimaliseres så hver for seg i hver sin Forsvarsgren. Isolert sett kan dette virke fint, men det har etter hvert gitt oss mange små skoler i Forsvaret med mange små fagmiljøer som tangerer hverandre.

 

Nøkkelen til å effektivisering, både kostnadsmessig og kvalitativt, ligger i det å se på utdanning helhetlig: På tvers av forsvarsgrener, på tvers av skoler og institusjoner, på tvers av skillene mellom fagutdanning og befals- og offisersutdanning. Dette sikrer overordnet strategisk retning, og riktig styring av ressurser som gjør oss i stand til å gi god utdanning til både offiserer og spesialister i fremtiden.

Fremtidens teknologiske forsvar vil neppe kreve mindre av hver enkelt i forhold til oppdatert kompetanse og hyppige sertifiseringer på nytt materiell.

Det er da viktig at vi bygger et system hvor både nivådannende utdanning og fagutdanning sees i sammenheng.

Fagutdanning er allerede i dag tyngdepunktet i forsvarets utdanningssystem, og vil bli enda viktigere i fremtiden.

Å sikre en god fagutdanning er også viktig for å møte spesialistkorpsets forventninger om å utvikle seg i egen rolle. Det er nettopp det å være faglig sterk som driver spesialistene, og der må vi ikke svikte.

Det har blitt satt spørsmålstegn ved Innsparingspotensialet og effektiviseringsmålene i utdanningsreformen.

De fleste av de grepene som er foreslått I LTP ble også foreslått i FMR av Forsvarssjefen. Han foreslo innsparinger på rundt 400 millioner kroner årlig.  Noen av de mest sentrale er reduksjon i utdanningens lengde, reduksjon i antall faglig ansatte, og reduksjon av lønn under utdanning.

 

 For å ta det siste først:

Det er regjeringens oppfatning at det ville være uansvarlig bruk av ressurser å opprettholde lønn under utdanning samtidig som en endrer målgruppe for rekruttering inn til krigsskolene. Militærordningen med fremveksten av et solid spesialistkorps muliggjør gjennomgående krigsskole som hovedmodell slik flere andre land praktiserer.

For den nye målgruppen, som enten er i førstegangstjeneste eller kommer rett fra videregående skole, fremstår en kompensasjon på 1G årlig i tillegg til gratis kost og losji som et svært attraktiv alternativ til studielån og kostnader til bolig og livsopphold. 

Denne kompensasjonspakken, sammen med en tydelig og robust ny høyskole vil slik regjeringen ser det legge til rette for god rekruttering til høyere utdanning i Forsvaret.

Så er det selvfølgelig en rekke andre forhold som påvirker yrkets attraktivitet og slik sett også rekrutteringen.  Igjen – det er viktig å se helhetlig på problemstillingene. Det er ikke bare utdanningen som må være bra, yrket må også oppleves som attraktivt.

Reduksjon av utdanningens lengde dreier seg ikke om å redusere kvalitet. Jeg går ut fra at noen av dere som sitter i salen har toårig krigsskole, og opplevde at dere hadde tilstrekkelig kompetanse til å gjøre den jobben dere ble satt til. Overgangen til treårig krigskole var en konsekvens av sivil akkreditering.

Det er i dag stor variasjon i forhold til hvor mye militær fagutdanning som er innlemmet i bachelorgraden, og her mener regjeringen at Forsvaret bør ha mer selvtillit på egne vegne. Ved å innlemme større deler av nødvendig fagutdanning, og grunnleggende befalsutdanning i bachelorgraden, er det mulig å både korte ned den totale utdanningstiden og samtidig skape utdanninger med en tydelig og attraktiv militær profil. Samtidig som de akademiske kravene til en bachelor tilfredsstilles. 

Dagens fragmenterte struktur med mange små skoler gir også et svært høyt antall faglig og administrativt ansatte. Å utdanne militære ledere er ressurskrevende, og det er ikke relevant å sammenligne våre skoler med for eksempel bachelor i statsvitenskap hvor store deler av undervisningen kan foregå i auditoriet.

Samtidig må vi spørre oss om vi bruker ressursene rett når vi ser at Luftkrigsskolen har totalt 54 ansatte og kun 100 studenter/kadetter, eller Forsvarets høgskole har totalt 160 ansatte og 76 elever.  Teller vi kun de faglig ansatte kommer vi for Forsvarets skoler frem til et forholdstall på i underkant av tre studenter pr. faglig ansatt. Politihøyskolen har et forholdstall på 12, og medisinstudiet på Universitetet i Oslo har et forholdstall på 3,2.

Ved å slå skolene sammen organisatorisk er det mulig å både styrke fagmiljøene og samtidig effektivisere ressursbruken.

La det være klart – skolene blir liggende der de er, og beholder sine navn. Så vil regjeringen la forsvarssjefen utrede en organisering av utdanningsløpet slik at lærekrefter kan utnyttes på tvers av skolene. Det er ikke mulig å oppnå effekt uten at utdanningsløpene ved skolene i større grad bygges opp med fellesmoduler og rene fagmoduler tilpasset hver enkelt gren.

Det er riktig at det foreslås mange grep når det gjelder utdanning i LTP. Nøkkelen til å gjøre dette på en forsvarlig måte ligger i den organisatoriske sammenslåingen av høyskoler og befalsskoler. Det er her regjeringens forslag skiller seg fra FMR.  Ved å legge til rette for god overordnet styring og ledelse vil det være mulig å nå hovedmålet om å skape et helhetlig utdanningssystem med bedre forutsetninger for kvalitet i utdanning og mer kostnadseffektiv utdanning.

 

Omstilling

Forsvaret har de senere årene gjennomgått en helt nødvendig omstilling som også har omfattet personellet. Organisasjonen har utviklet seg i retning av et moderne innsatsforsvar som holder høy kvalitet.  Likevel er dagens personellstruktur innrettet mot et forsvar med andre kompetansebehov enn Forsvaret vil ha i fremtiden. Og fortsetter vi uten å gjøre noe vil utviklingen hverken være bærekraftig eller gi nødvendig kampkraft. Regjeringen har allerede tatt konsekvensene av dette, blant annet gjennom innføringen av militærordningen. Ordningen legger til rette for vektlegging av fag-, dybde- og erfaringsbasert kompetanse. Og vi tar videre grep i denne langtidsplanen for å sørge for at Forsvaret i fremtiden skal ha riktig kompetanse på rett sted til rett tid.

I langtidsplanen ønsker regjeringen å styrke den operative evnen. Dette skjer gjennom et dobbelt løft for bærekraften i forsvarsutviklingen. Kombinasjonen av en historisk styrking av forsvarsbudsjettet og strukturelle tiltak vil gi reel balanse mellom oppgaver, struktur og økonomi. For personelldimensjonen innebærer dette en omstilling av personell- og kompetansestrukturen. Årsverk og ressurser skal prioriteres til operativ virksomhet, der de gir mest effekt for forsvarsevnen.

Regjeringen legger opp til tre hovedgrep på dette området i langtidsplanen. For det første skal personell og årsverk omprioriteres fra stabsstillinger og støttefunksjoner til operative stillinger. I hovedsak omfatter dette tiltak knyttet til endringer i utdanningsstrukturen, omleggingen av HR-funksjonen samt flytting og generell reduksjon i antallet stabsstillinger. Eksempelvis flyttes stabsstillinger i Sjøforsvarsstaben for å legge til rette for økt antall besetninger. Alle disse grepene vil bidra til færre administrative stillinger, og mer operativ evne.

For det andre krever prioriteringen av operativ evne at kompetansebeholdningen endres. Forsvaret vil i den nye strukturen ha behov for å justere den kompetanse Forsvaret besitter i dag. Gjennom tilførsel av inntil 500 nye stillinger vil langtidsplanen bidra til denne kompetansevridningen og styrke prioriterte områder. Eksempelvis styrkes etterretningskompetansen gjennom en styrking av E-bataljonen, og GSV styrkes med et Jegerkompani. Tilsvarende eksempler finnes både for Luftforsvaret og Sjøforsvaret.

For det tredje krever styrking av operativ evne etableringen av en økonomisk bærekraftig forsvarsstruktur. For å få til dette er det behov for personellreduksjoner, som planlegges å være iverksatt innen utgangen av kommende langtidsperiode (2020).

 Om lag 600 av disse er sivile og 800 militært ansatte. Reduksjonen tas primært innenfor stabsfunksjoner, støttestillinger og administrasjon. Hovedtyngden er knyttet til endringer i utdanningsstrukturen, reduksjoner i antall korps, effektivisering av logistikk, nedleggelse av LOS-programmet, nedleggelse av KJK og generell effektivisering av stab og støtte.

Totalt innebærer omstillingen også flytting av om lag 1100 stillinger. Og ikke minst – det skal tilføres ny kompetanse på rundt 500 nye stillinger. Det ligger grundige analyser bak tallene for omstilling. Samtidig vet vi av erfaring at det vil forekomme mindre justeringer i selve gjennomføringen. 

 

Hvordan omstille?

Omstilling er en tøff og krevende prosess for enhver organisasjon, og omstillingen i kommende periode blir ikke noe unntak. Derfor er det viktig at dere som tillitsvalgte, Forsvaret som arbeidsgivere og vi politikere jobber tett for å få til gode løsninger. Samtidig må vi være tydelige på at målsettingen om å styrke forsvarsevnen er avhengig av en effektiv og vellykket omstilling.  Omstilling har også en pris. Og denne langtidsplanen er den første hvor man har regnet på, og lagt inn kostnadene ved omstilling.

Regjeringen er opptatt av at feil fra tidligere ikke skal gjentas, slik som at ansatte med kompetanse som Forsvaret har behov er de første som forsvinner. Det er Forsvaret som har arbeidsgiveransvaret for sine ansatte. Og det er de som er best egnet til å vurdere hvilken kompetanse det er behov for i den nye forsvarsstrukturen. Forsvaret må selv få vurdere hvordan omstillingen skal gjennomføres og hvilken kompetanse som skal videreføres innenfor rammene av LTP. Derfor skal Forsvaret legge en grundig kompetansevurdering til grunn for de endringene som gjøres. Og det er en klar målsetting at Forsvaret skal evne å beholde kritisk og nødvendig kompetanse gjennom prosessen.

Regjeringen har vurdert flere alternativ måter å gjennomføre omstillingen på. Deriblant å basere den på naturlig og tilfeldig avgang. En slik tilnærming ville medført en gjennomføringsperiode på 10-15 år. Konsekvensene ville blitt at Forsvaret ikke ble tilpasset en ny struktur, og det ville blitt betydelig færre ressurser til å styrke bemanningen med ny og nødvendig kompetanse. Det ville da simpelthen ikke vært mulig å prioritere operativ virksomhet i den utstrekning denne regjeringen nå legger opp til i kommende langtidsperiode.

Regjeringen har i sin vurdering av personellstrukturen lagt til grunn at omstillingen skal baseres på eksisterende virkemidler, og etter kriteriene for overtallighet som følge av tjenestemannslovens bestemmelser. Dette innebærer at det kun i enkelte tilfeller vil tilbys økonomisk kompensasjon til ansatte for å understøtte omstillingsprosessen. I de tilfellene dette er nødvendig vil imidlertid kompensasjonen være strengt arbeidsgiverstyrt og baseres på en individuell vurdering.

Det er en klar målsetting for regjeringen at ansatte som er overtallige ikke skal gå over i passive ordninger eller trygdeytelser. De skal over i en annen karrierevei og annet inntektsgivende arbeid. Økonomiske virkemidler kan i enkelte tilfeller være et nødvendig sikkerhetsnett. Imidlertid mener regjeringen at det er andre virkemidler som er mer treffsikre med tanke på å bidra til å få ansatte over i annet inntektsgivende arbeid.

Alle som blir overtallige i omstillingsprosessen skal tilbys nødvendig bistand. Det vil bli avsatt ressurser, blant annet til karriereskiftkurs og andre sysselsettingstiltak, som understøtter regjeringens sysselsettingsmål. Det legges opp til en tett dialog mellom organisasjonene, Forsvaret og FD om innretning og omfang på tiltakene som skal brukes i denne prosessen. Her vil BFOs erfaring og innspill fra medlemsmassen veie tungt.

Omstillingen av Forsvaret har på enkelte områder allerede startet, men dette gjelder ikke spesifikt for LTP-tiltak. Noen De første av LTP-tiltakene innen personell og kompetanse iverksettes allerede i fra 2017. Imidlertid skjer hovedvekten av denne omstillingen fra 2018, etter at Forsvaret har fått analysert hvilken kompetanse de har behov for i den nye forsvarsstrukturen. Målsettingen er at hoveddelen av omstillingen knyttet til personell og kompetanse skal være iverksatt i løpet av neste langtidsperiode, innen utgangen av 2020.

Avslutning

Jeg vil avslutningsvis si at vi vi tror på det vi foreslår. Det er vanskelige og tøffe valg, men det er nødvendig. Det å ikke gjøre noe er også et valg som vil ha konsekvenser.

Vi foreslår en historisk styrking av Forsvaret. Dette løser mange av de utfordringer deres medlemmer opplever hver dag i forhold til å få jobben sin gjort på en skikkelig måte med tilstrekkelig øving og trening.

Takk for meg.