Svar på spm. 1063 fra stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde

Jeg viser til brev av 25. februar 2019 fra Stortingets president vedlagt følgende spørsmål fra stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde til skriftlig besvarelse:

Hvordan påvirkes tallene for husholdninger med vedvarende lavinntekt, dersom man inkluderer verdien av offentlige ytelser som innbyggerne mottar eller legger til grunn et forbruksbasert fattigdomsmål?

Begrunnelse:
Mandag 18. februar 2019, presenterte SSB en ny artikkel med oversikt over husholdninger med vedvarende lavinntekt. SSB bruker et relativt lavinntektsmål hvor lavinntektsfamilier defineres som husholdninger hvor samlet inntekt er mindre enn 60 pst. av medianinntekten i Norge. I den politiske debatten om fattigdom brukes disse tallene ofte som et mål på antall fattige i Norge.

Svar:
Norge har ikke en fastsatt lavinntektsgrense. Vanligvis benyttes EUs mål, hvor lavinntekt defineres som inntekt under 60 pst. av medianinntekten. For å ha vedvarende lavinntekt må en person ha en gjennomsnittlig husholdningsinntekt etter skatt (per forbruksenhet) som i en periode på tre år har vært lavere enn 60 pst. av medianinntekten.

Om verdien av offentlige tjenester
SSBs inntektsmål tar ikke med verdien av offentlige tjenester som befolkningen mottar. Slike tjenester virker utjevnende og betyr relativt sett mer for personer med lave inntekter enn for personer med høye inntekter.

Forskere i SSB har tidligere publisert analyser av hva verdien av (kommunale) offentlige tjenester betyr for ulikhet og lavinntekt. De publiserte tallene gjelder 2006 og 2009, og viser at omfanget av lavinntekt reduseres med om lag 40 pst. dersom en tar med verdien av slike tjenester ved beregningen av såkalt utvidet inntekt (se omtale i Perspektivmeldingen 2017).

Departementet har mottatt nye tall fra forskerne, som også dekker 2012 og 2015. Også for disse årene reduseres omfanget av lavinntekt med i størrelsesorden 40 pst. hvis verdien av velferdstjenestene inkluderes.

Forbruksbasert lavinntekt/fattigdom
Et alternativ til å definere lavinntekt som et bestemt punkt på inntektsfordelingen kan være å bruke et anslag på hva som er nødvendig for å dekke grunnleggende forbruksbehov som en grense for lavinntekt/fattigdom. Senter for velferds- og arbeidslivsforsknings (SIFO) har utviklet et slikt minimumsbudsjett for forbruksutgifter.

I 2017 kartla SIFO andelen som i 2015 hadde for lav inntekt til å dekke et minimumsbudsjett for forbruksutgifter. Med SIFOs tilnærming var andelen personer med lavinntekt 5,1 pst. i 2015. Andelen barn som levde i familier med lavinntekt var 4,0 pst.

Selvopplevd fattigdom
SSB kartlegger fattigdomsproblemer basert på levekårsundersøkelsen. Utvalget til levekårsundersøkelsen (EU-SILC) er trukket ut for å være representativt for den norske befolkningen (16 år og over), og består av omtrent 11 500 personer hvert år. Ifølge SSB opplevde 5 pst. av befolkningen det som «svært vanskelig å få endende til å møtes». 17 pst. rapporterte at de i bor i en husholdning som «ikke har mulighet til å klare en uforutsett utgift». 20 pst. rapporterte at de bor i en husholdning med «høy boutgiftsbelastning».

Det vises også til svar på skriftlig spørsmål nr. 1064 fra representant Nordby Lunde.

 

Med hilsen
Siv Jensen