Svar på spm. 1423 fra stortingsrepresentant Hans Andreas Limi

Oslo Arbeiderparti går til valg på eiendomsskatt i Oslo med et bunnfradrag på 4 millioner kroner

Jeg viser til brev av 10. september 2015 fra Stortingets president vedlagt følgende spørsmål fra stortingsrepresentant Hans Andreas Limi til skriftlig besvarelse:

Oslo Arbeiderparti går til valg på eiendomsskatt i Oslo, med et bunnfradrag på 4 millioner kroner. Aps byrådslederkandidat Raymond Johansen avviste i DN 4. september at det er knyttet noen usikkerhet til om modellen kan innføres. Kan finansministeren bekrefte at det vil være uproblematisk å benytte en slik modell, altså med et så høyt bunnfradrag, som Oslo Ap foreslår?

Begrunnelse:
Oslo Arbeiderparti går til valg på eiendomsskatt i Oslo, med et bunnfradrag på 4 millioner kroner. Partiet mener bare de dyreste 22 % av boligene i Oslo vil omfattes av eiendomsskatten.

Finansdepartementet har i et brev av 13.11.2003 uttalt at bunnfradraget ikke kan settes så høyt at det reelt fører til at boligeiendommer blir fritatt. Fra brevet refereres følgende:

«En ordning som beskrevet i deres brev, som i praksis fører til et generelt fritak for alle boligeiendommer som omfattes av skatteutskrivingen, vil derimot innebære at fradraget mister karakteren av å være et bunnfradrag, og i stedet blir likt med en fritaksbestemmelse for boligeiendommer. Dette må anses lovstridig. Etter § 3 skal eiendomsskatt skrives ut på alle eiendommer innenfor et avgrenset område på bakgrunn av en totalvurdering av dette områdets karakter. Det kan ikke gjøres unntak for enkelteiendommer eller spesifikke typer av eiendommer etter denne bestemmelsen. I § 7 er kommunestyret gitt hjemmel til å frita enkelte eiendommer for eiendomsskatt. Boliger kan bare fritas for eiendomsskatt etter bokstav c. Bestemmelsen åpner ikke for et generelt fritak, men begrenser det slik at det bare kan gjelde de første 20 årene etter ferdigstillelsen av boligen. En tolkning av § 11 annet ledd som innebærer at bestemmelsen kan brukes som fritakshjemmel ville innebære at 20 års-regelen i § 7 bokstav c mister mye av sin betydning.»

Todal Jenssen fra Finansdepartementets skattelovavdeling uttalte til DN 4.september at «I dag eksisterer det ingen klar grense, men at det går en grense et sted, ja, det tror jeg nok.»

I KS sin veileder om bruk av formuesgrunnlag ved utskriving av eiendomsskatt på boliger står det følgende:

«Eiendomsskatteloven § 11 gir kommunene hjemmel til å tilordne (kun) bolig- og fritidseiendommer et bunnfradrag. Fradraget skal være et fast kronebeløp. Kronebeløpet som trekkes fra taksten før skatten beregnes kan være høyt, men ikke så høyt at de fleste boliger og fritidseiendommer unngår beskatning. Et bunnfradrag kan innføres, endres eller fjernes fra ett år til et annet. Vedtak om bunnfradrag må fattes av kommunestyret hvert år.»

Dersom halvparten av boligene i Oslo skal utløse eiendomsskatt må bunnfradraget være 2,55 mill. kroner, noe som fremkommer i svar av 4. september fra finansbyråd Erik Lae Solberg (H) til Camilla Wilhelmsen (FrP).

Svar:
Jeg vil nedenfor søke å gi en rettslig vurdering av det spørsmålet som er reist.

Gjeldende lov om eiendomsskatt er fra 1975. Med virkning fra 1993 ble det vedtatt en endring som åpnet for at «Kommunestyret kan fastsetje botnfrådrag i eigedomsskatten for alle sjølvstendige bustaddelar i faste eigedomar som ikkje vert nytta i næringsverksemd.»

Om formålet med lovendringen heter det i Ot.prp. nr. 12 (1992-1993): «(…) at de foreslåtte endringene vil gi kommunene større muligheter til å foreta mer individuelle tilpasninger av eiendomsskatten på bolig- og fritidseiendommer til forholdene i den enkelte kommune. Gjennom endringene oppnås et mer fleksibelt system for utskriving av eiendomsskatt i kommunene, hvor blant annet ønsker om særskilte fordelingsprofiler bedre kan ivaretas.»

Videre heter det også at: «Departementet foreslår ingen bestemt nedre eller øvre beløpsgrense for bunnfradragets størrelse.» Noen slik bestemmelse ble heller ikke inntatt i loven, jf. ovenfor.

Departementet er ikke kjent med at det finnes rettsavgjørelser knyttet til den problemstillingen som reises av representanten Limi. Finansdepartementet avga i 2003 en fortolkningsuttalelse om bruk av bunnfradrag. Spørsmålet var om bunnfradraget kunne settes så høyt at det ikke ble eiendomsskatt på boligeiendom. Departementet uttalte: «At det i enkelte tilfeller vil være takstverdier som er lavere enn bunnfradraget, med den følge at eiendommer fritas for beskatning, vil ikke være tilstrekkelig til å fjerne fradragets generelle karakter av å være et bunnfradrag.

En ordning som beskrevet i deres brev, som i praksis fører til et generelt fritak for alle boligeiendommer som omfattes av skatteutskrivingen, vil derimot innebære at fradraget mister karakteren av å være et bunnfradrag, og i stedet blir likt med en fritaksbestemmelse for boligeiendommer. Dette må anses lovstridig. (…)»

Hvorvidt det må oppstilles en grense for størrelsen på bunnfradraget basert på hvor stor andel av boligeierne som vil bli pålagt eiendomsskatt, må anses uavklart. Jeg har merket meg at KS i sin veileder gir anvisning på en grense som innebærer at flertallet av boligene må bli skattlagt. Ut fra eksisterende rettskilder er det ikke mulig å gi noe klart svar på om grensen går ved 50 pst. eller ved 22 pst. Generelt kan jeg si at jo mindre andel av boligmassen som blir beskattet, jo større er muligheten for at bunnfradraget er i strid med loven. I siste instans vil det imidlertid være domstolene som må ta stilling til spørsmålet.

Med hilsen

Siv Jensen